Glad i vår katt!!!

Spragle er tilbake.
Etter om å ha vert borte i 5 dager kom endelig Spragel hjem igjen. Det er til stor glede for alle som har savnet ham og ropt på ham disse dagene. Riktignok kom han halene hjem, noe som førte til avliving-frykt hos de yngste dele av familien. Etter en telefon med dyrelegen så han at "Katter der veldig myke og derfor ser det ut som om foten er ut av ledd. Spragle trenger hvile godt stell og masse kjærlighet så vil han bli helt som ny" Dette var en betryggende beskjed å få for det er ikke godt å se på at han halter og foten ser ut som om den er ute av ledd. Det er ingen tvil om at han får masse kjærlighet og medlidenhet. Man kan allerede se bedring på han og i dag fanget han en mus igjen. 

Tid for menneskelighet og ettertanke.

For fantastisk.
For en tid tilbake var jeg og en venninne av meg på Peppes pizza, der satt vi å småpratet og plutselig kom hun med uttale "Kanskje du rett å slett er for fanatisk." Dette fikk meg til å tenke på at det kanskje det er derfor jeg har noen av problemene jeg har. Her er noe av historien bak utsagnet:
Jeg er vel den eneste som er blitt kalla opp til rektoren med beskjed om at jeg er for snill mot andre. Jeg trives med å være snill men dette skulle jeg ikke få lov til. Etter fler gjentagelser førte det tilslutt at ledelsen på skolen frys meg ut av skolen. I tillegg til dette ble det litt flere komplikasjoner med skoleåret og måtte gi opp kampen. Det var tung å innse at jeg ikke klarte det, men jeg klarte å finne glede i live. Jeg kommer ikke til å forandre den jeg selv om andre mener jeg bør det. Vis jeg skal forandre den jeg er må det være mitt valg. Derfor valgte jeg å forsette livet mitt som den jeg er, med medmenneskelighet i bunn. Jeg tror at man ikke kan bli for medmenneskelig og at det går an å snakke seriøst om ulike syn. Vis vi greier å respektere hverandre slik vi er, tror jeg at vi vil lære veldig mye om oss selv. Jeg trives med å ta vare på andre.

De som følger bloggen min har sett at jeg jobber i kirken, noe som til tider kan være litt frustrerende. For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha ansvar for kirkevasken og planting, for dette skulle jeg skrive timer. Jeg skrev timen jeg brukte på å vaske og planting da jeg fikk beskjed om å levere inn time listen. Neste gangen jeg snakket med sjefen fortalte hun meg at jeg ikke kom til å få lønn for alt jeg hadde jobbet. Å etter noe undersøking fant jeg ut at hun trekte meg fordi jeg hadde gjort en for god jobb. Jeg er faktisk for fanatisk til å være sann. Kanskje det er derfor at jeg strever med kjærligheten også. I følge venninnen min er jeg også lett å lese og det kan hende skremmer gutter litt. Jeg viste ikke at de var så lettskremte.

Å bry seg og se andre.
 Vi er veldig flinke til å dømme andre etter det første inntrykket vi får av de. Men det er ikke sikkert at det inntrykket alltid er det riktige. Likevel tar det ikke lenger enn tre sekunder før vi bestemmer oss for hva vi skal tenke om en person. Jeg skal ikke si at jeg er en mester i å ikke dømme folk, men jeg har lært at jeg skal prøve å gi folk en ny sjanse. Tilgivelse er noe vi idag bruker alt for lite. En annen tanke er hvor godt vi tar vare på medmenneske og er der for de når de trenger en. Jeg her opplevd at når jeg har det vanskelig så snur folk ryggen og lar meg være alene med problemene mine. For en tid tilbake mistet jeg en av de beste venne jeg hadde på ungdomskolen i et tragisk selvmord. Jeg tenker veldig mye på ham, kunne jeg gjort noe for ham. Hvorfor valgte han den veien. Livet kan fort endre seg og selv om man har det bra materielt så kan man slite mentalt. For noen kan den lille samtalen der de får tømt seg for tunge tanker være nok til å se et lys. Men ikke alle mennesker er tøffe nok til å ta denne samtalen, men jeg tenker at det er bedre at du er der enn å snu å gå fordi at du tenker at det er slitsomt. Neste dag kan det være du som treng hjelp. Noen ganger er vi mer opptatt av å sverte naboen enn å ta vare på den. Faller man utfor malen faller men også utfor samfunnet der alle vet alt om deg.

Ny sjanse på Lillehammer.
 For bare noen få år siden trodde jeg at det å komme tilbake til hjembygden vil bli greit. Jeg hadde lyst til å finne meg en jobb i hjembygden, jeg ville jobbe for at vi skulle ha et fint bygdesamfunn slik som pappa har vert med å gjort før meg. Nå har jeg bodd i hjembygden hele livet mitt, men jeg har også sett noe av verden og venn min bor rundt omkring i Norge. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær  men det var til jeg kom til Lillehammer. På en måte har livet mitt blitt igjen der, slik livet mitt er nå føles det å flytte til Lillehammer som å få en ny mulighet. Derfor jobber jeg målrettet mot å få meg en jobb i Lillehammerregionen slik at jeg kan få lov til å bo der. Det er ikke lenger bare hoppbakken som drar meg nedover. Det er andre mennesker jeg har møtt der som jeg trives sammen med. Jeg håper at jeg kan få lov til å få en ny sjanse på Lillehammer å legge igjen noe i hjembygda som trengs å leges uten at jeg hver dag skal bli minnet på det. Likeledes føler jeg at det å flytte fra foreldrene mine både kan være sunt for meg og gi meg det pusterommet jeg trenger for sener å eventuelt vende tilbake til hjembygda.    

En takk til alle.

Jeg er skjele glad for at jeg er der jeg er i dag, det hadde jeg aldri klart uten hjelp fra menneskene rundt meg. Takk for at dere er til. For noen av dere er det nok at dere bare er dere selv og noen må ta mer at støyten. Her kunne jeg nevnt navn, men jeg velger å ikke gjøre der for ingen glemt ingen glemt. Dere vet selv hvem dere er.

Tusen takk for at dere er til, jeg er veldig glad i dere.

Minner også om at der kan utfordre meg på ting jeg kan skrive om, jeg blir veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får. På forhånd takk!   

En bursdagshilsen til en annen dimensjon.

Nå ligger jeg her og tenker på at idag skulle min venn fra ungdomskolen fylt 28 år. Det er rart å tenke på at han ikke ble mer enn 26 år gammel. Hvem hadde trodd det at han skulle forlate oss så tidlig, da jeg smalt igjen matte-boken hans på ungdomskolen. Ingen ante noe den skjebnesvangere skjer-torsdagskvelden for snart 2 år siden.

Kjære du.
Kjære du var så ung. Livet lå foran deg, venne var der. Du skulle bare sagt sannheten. Vi er så mange som ville tatt imot deg da du falt. Men vi viste ikke at du falt, å kunne ikke helpe i tide. Man kan ikke ta imot noe man ikke aner faller før det treffer bakken. Takk for alle gode minner. Jeg skal ta godt vare på de. Gratulerer med dagen. Håper du har det bra der du er. Tenker på deg, savner deg og tenner derfor et lys til minne om deg.

Relistiske mål

Jeg er blitt utfordret til å skrive om hva jeg gjør for å oppnå mine mål i livet. Så her kommer svaret.

Hva nå?

Jeg har en del drømmer og mål her i livet. Mange av de kan nok virke høytflyvende  men for meg er de 100% realistiske. Som jeg har skrevet tidligere er mine mål å få meg en jobb jeg trives i, samt en familie.  Men hva kan man gjøre for å oppnå dette målet? La oss ta en titt på jobbmarkedet. I Norge er det relativ liten arbeidsledighet. Disse talle varier fra sted til sted. De fleste har en jobb og gå til, i dagens arbeidsmarked er det mest bruk for helsefagarbeidere og ingeniør. Jeg er utdannet inne naturfaglig retning og i dette markedet er det mange om beinet. Dessverre går mye av jobbkulturen i dag ut på bekjentskap og på en måte kan jeg forstå dette, det er tryggere å ansette noe kjent. Vi tiltrekkes til likheter for da føler vi oss trygge og arbeidsgivere er også mennesker. Derfor har jeg begynt med nettverksbygging som det heter. Jeg forteller at jeg er på utkikk etter en jobb og hva jeg er utdannet i. I tillegg til dette oppdaterer jeg seriøst både Facebook,  Twitter og link-din profiler. For meg er det viktig å fremstå proff også på Internett  Ofte bruker arbeidsgivere å Google personer som er kandidater til stillingen de søker. Hvem er det som har søkt? Videre søker jeg på alle stillinger som kan være aktuelle for meg.

Både mine interesser og min utdanning har likhetstrekk, så jeg har gått for veien å finne meg en engasjerende og artig utdanning som for meg forhåpentligvis kan føre til en engasjerende jobb. Samtidig jobber jeg med å ferdigstille en master innen for mitt fagfelt. Siden jeg idag jobber med noe som jeg ikke passer inn i, driver jeg også å jobber opp mot å få en praksisplass i en bedrift der jeg kan få en ansettelse på sikt. Selv tror jeg at dette tiltak er en bedre løsning for meg enn det jeg idag går under. For meg er problemet at jeg ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, ikke at jeg har for liten kompetanse slik jeg forstår det. Jeg er villig til å flytte vis en slik mulighet byr seg.

Kjærestejakt.

Når det gjelder kjærligheten så er ikke problemet at jeg ikke klarer å finne potensielle kandidater. Nei bevare meg vel det finnes så mange fanatiske gutter ute i verden. Problemet ligger vel heller i at jeg ikke får noen til å forelske seg i meg. Isåfall tørr de ikke innrømme det. Bare så det er sagt jeg biter ikke, er storstett ganske snill og omtenksom. I min livssituasjon er det helt aktuelt å ha kjæreste. Siden jeg er av den oppfatning  at man kan være fattig, men lykkelig bare man har folk som er glad i en og grunnleggende behov(mat,vann,hus, ol). Man kan være ulykkelig og svømme i penger.

Jeg vet ikke om så mye som kan gjøres annerledes bortsett fra at jeg kan være mer pågående, men det blir feil det også. Gutter liker å jakte litt, det skal visstnok trigger interessen hans. Problemet er at jeg nok er litt for tilgjengelig på noen områder. Kanskje er jeg litt tøff mot gutter jeg møter. Så bruker jeg også å tiltrekkes av gutter som yngre enn meg. Men noen ganger så trekker guttene opp alderen sin når de vet hvor gammel jeg er. En klarte til å med å si at 11 år som er mellom meg og søsteren min ikke blir så mye når vi blir eldre. Den gutten var yngre enn meg og dro opp alderen sin når han hørte hvor gammel jeg var. Jeg synes det er litt morsomt, men jeg tenkte ikke på det før etterpå. Den gutten strålte i mitt nærvær. Akkurat på den måten jeg vil at en gutt skal stråle.

Veien videre. 

"Det vi har er nå og her et øyeblikk  et øyeblikk. Det gjør oss til, den vi er et øyeblikk, et øyeblikk." Er noen av linjene i sangen som er utgitt av Elkjøp i samband med jubileumsåret  Jeg tenkte ikke på sangen først men så begynte jeg å høre på teksten og da fikk sangen en egen mening. Teksten sier noe som svært få tar seg tid til å tenke på. Det å ta seg tid til å stoppe opp og tenke på at det er øyeblikk som danner livet. Tross i alt jeg føler er elendig kan det være øyeblikk som er fanatiske. Som overnattinger med hjelpekorpset, en tog tur eller en tur i naturen. Jeg tror det er viktig å få tanken bort fra alt annet enn det som man til daglig driver å kverner på.

Rosa sløyfe månen og litt om kreft

Rosa sløyfe aksjonen.
Oktober er måneden for rosa sløyfeaksjonen.


Dette er en aksjon som er til støtte for brystkreft, det er for å øke kunnskapen om brystkreft og for å sette fokus på denne sykdommen, men også for å få inn penger til brystkreft forsking. Ved å gi kunnskap vil stadig fler kvinner være obs på sykdomstegn og vi vet alle at at tidlig behandling øker sjansen for overlevelse. I år er det 14 gangen at Rosa sløyfeaksjonen markeres i Norge. Hvert år får   2850 kvinner brystkreft i Norge. Med andre ord rammes hver 12 kvinne av denne sykdommen iløpet av livet. Tallet på brystkreft tilfeller har vårt stabilt de siste åren og gledelig nok overlever så mange som 89% av disse de første 5 åren etter diagnosen stilles. Likevel er prisen disse må betalt tøffe behandlinger. Mer forskning vil føre til bedre diagnostisering og at flere får en tilpasset behandling som også kan føre til færre bivirkninger og lagetidsfølger av behandlingen som har blitt gjennomført.(Rosa sløyfe)
Du kan støtte aksjon ved å bære en rosa sløyfe eller kjøpe produkter lansert i samband med aksjonene. Du kan også kjøpe produkter hos rosa sløyfe sine samarbeidspartnere som du finner mer informasjon om her. 

Flere aksjoner i kampen mot kreft.
For de som husker tilbake til November i fjor var det en aksjon kalt Movember. Denne aksjon gikk ut på å fokus på menns helse da i særlig grad prostatakreft. Menn over hele verden bel oppfordret til å vokse på seg en mer eller mindre kledelig bart. Dette både for å øke bevisstheten  men også for å samle inn penger til forskning på Prostatakreft. Flere av de mannlige norsk idrettstjerner deltok på kampanjen i 2011. Kampanjen har som rosasløyfe  holdt på i flere år.

Krafttak mot kreft.
Det har i samlearbeid med P4 og P3 vært vinterlyd turner rundt omkring i Norge til støtte for forskning på alle kreftformer. Ingen har hittil klart å se hele bildet når det gjelder kreft, men vi kommer stadig nærmere.  Målet er at flest mulig skal kunne overleve kreft og bli mer eller mindre friske.

Alle kan rammes.
De fleste kjenner noen som har eller som har kreft. selv om vi i dag har kommet lagt når det gjelder mange krefttyper er det forsatt noen som vi ikke har kommet så langt med. Derfor er det viktig at vi har penger nok til å drive forskning på dette området. Selv om du føler deg både fisk og rask i dag kan kreften komme krypende og påføre deg og dine store smerter. I dag overlever mange, mens ander ikke har en sjanse for å overleve. Så mange som 90% overlever noen kreftformer som som eksempel brystkreft, men får du kreftformer som bukspyttkjertel kreft, kreft i lunger eller spiserør er du bortimot dødsdømt. Så menge som 3000 dør av dett i Norge hvert år. Vi kan alle rammes, det er ingen som verken kan si hvorfor det oppstår eller hvordan. Selv om du er helt frisk kan livet bli snudd på hodet vis det oppdages kreft. Heldigvis har forskningen gjort at stadig flere overlever.

Skal finne mer bilder siden, måtte bare skrive litt om dette temaet som jeg synes er en viktig tanke å ha i hodet.

Tiden som går

Litt siden sist.

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet på bloggen min. Men jeg har rett å slett ikke hatt verken overskudd eller noe matnyttig å skrive om. Men livet mitt har jo ikke stått stille siden sist for den delen. Jeg ville bare at flest mulig skulle få lese innlegget mitt om de fantastiske gutta som jeg jobbet sammen med på Hjerkinn. Uheldigvis vet jeg ikke navnet på en eneste en av de, men jeg vet isåfall at hadde jeg fått muligheten til å treffe denne gjengen igjen så hadde jeg takket ja. Vis noen vet hvem de er, eller noen av dere i gruppe 4 siste uken på Hjerkinn leser dette, vil jeg si at de gutta fortjener all skryt de kan få. Flesteparten av de er ferdig i førstegangstjenesten i desember 2012. En fanatisk fin gjeng som jeg kommer til å huske i lang tid. Tusen takk for den fine uken jeg fikk sammen med dere. Må også takke han som innkalt meg til denne tjenesten fra Brumunddal RKH(du vet selv hvem du er). Håper på at vi treffes igjen.

Tankenes tid.

Så her sitter jeg og hoste opp slim og får dermed god tid til å tenke tilbake på tiden som har gått. Etter å ha være på Hjerkinn nesten en uke fikk jeg virkelig opp øynene for hvor dårlig jeg faktisk trives på jobben i kirken. Når det å gå frem og tilbake bak noen gutter vel og merke, blir det gøyeste du har opplev på lenge får det deg egentlig til å tenke. Hvorfor trives jeg så godt på Hjerkinn og mistrives i kirken? Jeg bør ikke skrive om hva jeg synes om sjefen min, men det er blitt alt for mye fem og tilbake og for min del. Nå vet jeg verken hvor lenge jeg skal arbeide hver dag, hva jeg skal gjøre eller hva jeg får betalt fra hvor? Hun ombestemmer seg hele tidene og for meg blir dette som å leve i et sirkus. Jeg må nok innrømme at jeg må ha en del faste holdepunkter og vite sånn omtrent hva som møter meg hver dag. Om ikke annet vil jeg vite opplysninger som angår meg. Som hva som er sagt i samtaler med Nav, der jeg ikke verken har vert tilstede eller innkalt  Det er også kjekt å vite sånn omtrent hva man kommet til å ha på banken til en hver tid, ettersom jeg storparten av tiden bruker kort som betalingmiddel. Er det virkelig for mye forlangt å få lov til å ha bite litt kontroll over det som faktisk angår meg også på jobben? Jeg er tross alt godt over 18 år og etter det jeg ser på selv som vel oppgående. Jeg vil selv ha styringen ved å vite hva som er sagt og hvordan ting skal organiseres fra nå. Er jeg for storforelangene?

Viktige ting i livet.

Hva som er viktig for et menneske er jo opp til hver enkelt å finne ut av. For meg er det viktigste å ha en viss peiling på hva jeg kan forvent meg av fremtiden. Ikke at jeg planlegger til miste detalj hva som skal hende til en hver tid, sånn send inne en søknad innen søndag klokken 12 skal jeg se om det passer. Noen mennesker er faktisk sånn. Nei jeg vil vite hva som hender i morgen, eller isåfall hvilke muligheter for hva som hender i morgen. Uforutsette ting kan jo skje, å det må man jo ta der og da. At jeg er singel betyr ikke at jeg kan brukes til alt til enhver tid, for jeg har jo ingen andre enn meg selv å ta vare på likevel. Jeg har også et liv! Jeg har absolutt ikke valgt å være singel for jeg ønsker meg en kjæreste, noen ganger vill jeg nok ha skriket ut at jeg er jo her hvorfor er det ingen som ser meg. Jeg er dårlig til å markedsføre meg selv både når det gjelder jobb, venner og kjærlighet.   "Odelesjente i 20 åra, søker gutt helst litt yngre. Med et skøyteting smil og forforståelse øyne. Omsorgsfull, må takle både å måtte ta litt vare på meg og bli tatt vare på selv. Fint om du også er glad i barn, for det er jeg" Jeg venter selvfølgelig ikke at gutten kommer ramlende inn døren her, men det hadde vert praktisk å vist hva gutter tenker om å ha en kjæreste som er eldre enn seg. Som dere sikkert for lenge siden har forstått er det for meg å få meg en kjæreste noe av det jeg ser på som viktigste. Andre ting som er viktig for meg er venne mine, for det er de jeg kan gå til vis det skjer noe i familien min som dermed blir vanskelig å snakke om med dem. Jeg skulle også ønske at jeg hadde fått meg en jobbe jeg trives i, da helst i nærheten av Lillehammer. "Jente i slutten av 20 åren søker jobb på Lillehammer eller omkringliggende områder. Jeg er utdannet inne Naturforvaltning, reiseliv, geografi og pedagogikk. Jeg er snill, blid, omtenksom og arbeidsom. Håper på å få en jobb jeg trives i. 

Hvorfor jeg vil flytte til Lillehammer er vel fordi det hittil er den plassen jeg har trivdes best på. Ikke bare har de en fanatisk hoppbakke, men det er også masse pene gutter i dette området. Så må jo Lillehammer RKH ha noe av æren for at jeg trives siden de godtar at jeg får være med på kurs tross i at jeg ikke har vert med på noen aksjoner. Det er alltid like trivelig å komme på kurs når du møter smilende fjes som synes det er hyggelig at du kom. Er det da noe rart at jeg har lyst til å flytte til Lillehammer?

Men over til min blogg lesere. Jeg har jo sett at det er veldig lite med kommentarer som har kommet på bloggen min i det siste. Derfor utfordrer jeg dere til å utfordre meg på hva jeg skal skrive om. Hva er det som engasjer akkurat deg? Du kan få lov til å bestemme hva jeg skal skrive om i et av mine neste innlegg.

Jeg håper isåfall at dere tar vare å hverandre og at jeg kan få noen innspill hva der vil høre mer om.