Hva er vedighet?
Jeg sitter hjemme i min egen stue og ser på tv. Mang en gang kan jeg ikke tro at det jeg ser på den, er virkelig. Det bombes og skyter og terroren rammer stadig flere byer rundt i Europa. Mange må i disse dager flykte ufrivillg fra sin hjem grunnet krig og eledighet. Noen av den kommer også hit til Norge. Et av verden rikeste land. I dette lander er det godt å bo Vi har det trygt å godt, kansje noen ganger for trykt og godt. Så trygt at vi glemmer hvordan det er å ha det elendig. Noen klare faktisk ikke så se dette, og tenker på flykninge som noe herk, det er en forferdig tanke at noen skal ha så mye i mot andre bare fordi de ikke har samme hudfage, religion eller skikker. Det er viktig å ta vare på den Norske identieten skrikes det både høyt og lavt. Men hva er den norsk identitetn egentlig? Er det ikke vi som bor i dette vakre og verdfulle landet som former vår identite. Er det kanskje like så mye hvordan vi behandler hverander som er den norsk identitetn. Hvem ønsker vi å være ovenfor verden. Ønsker vi å være den arogante som ikke godtar noen ander enn seg selv eller ønsker vi å våre den vennlige som tar vare på alle. Jeg har hørt at man kan bli nesten det man vil vis man jobber hardt nok for det. For det er ikke bare invarnderen som opplever en uverdighet, som får det til å gjøre vont langt nedi hjertrøttene.
St. Halvarshjemmet
Dette var et sykehjem i Oslo som ble nedlagt i Mars i år. Her bodde det 60 bebore som var mer eller mindre demente. Det er et gammelt hjem med små rom, men det hadde noe som ikke ander sykehjem tilbydde. Dette sykehjemmet var laget for at de som bodde der skulle trives, det var ikke en oppbevaring, men et hjem for de eldre. Det er hjerteskjerne å se på gamle pensjoner på godt over 90 år som må flyttes mot sin vilje. Utrykkene i ansikerne deres viser at dette er noe de ikke selv vil være med på. De blir sent til et annet sykehjem, bort fra alt som er næret og kjært. Pleierne blir ikke med på lasset å beboren blir sent som pakker. Dette er skrememde og trist. Er det slik vi vil bli behandlet når vi blir gamle. som en pakke som bar kan sendes som et brev fra sted til sted. Har ikke disse gjort nok for landet vårt til å fortjene å bli behandlet med verdighet? Når men er så gammle så ønsker man ikke å måtte flytte, men ønsker å få være der man høre hjemme for resten av livet. Politikerne som sitter bak skrivebodrdet sier at det er fordi det ikke er standar rom. Men jeg har alltid læret at det er ikke størelesen det kommer an på det er hjerterommet. På dette sykehjemmet var det hjerterom, der trives både ansatte og beboere og deres pårørende med. Hva dette gjøre med gamle mennesker det er jeg ikke sakyndig til å utale meg om. Men jeg vil anta at det er både opprørende og vankelig når du selv er syk å bli flyttet som en pakke som takk for at du har bidratt i dette landet. Når skal vi se mennesker og ikke bare penger. Slik er det jo ofte i helsevesnet det handler om penger og butskjett ikke om trygghet og rammer.
De unge arbeidsledig
Nå skal man ikke tro alt men finner på nettet for du kan jo finne dektning på det meste. Likevel tender jeg til å tro på en artikkel av en sosionom som hadde forsker på hva som skjer med unge når de blir gårned lenge uten arbeid og må gå på sosialen. Politeikenes mål er jo å få fler ut i arbeid fordi det ikke skal være fett å gå på nav. Dette er noe denne forskern har funnet ut at har motsatt virkning. Des mer du presser folk ned i søla dess minder selvsetendeige blir de. Dette vil jo føre med seg en ond sirkel og mange havener kanskjer i det litt for sprengte helsbursjettet, for det var lønnsomt. Kanskej vi skal tenke nytt og ikke trokke ned de som ligger nede, men rekek ut hånden slik at noen kan ta tak. For tar vi alle i på en eller anne måte så tror jeg at vi greier å ta vare på hverander. Vi må se muligheten i han gutten borte i gata som kanskje ikke er så skoleflink, mens om er en kløpper med hammer og spiker. Eller den jenta som falt ut av skolen fordi det ikke var så greit hjemme. Den ungdommen som tagget ned skolen istedet for å regen matteleksen fordi det ble for vankelig. Vi er ikke like og det kommer vi aldri til å bli. Da kan man jo spørrre seg hvorfor skal alle samme gjennom samme forma?
Jeg sitter hjemme i min egen stue og ser på tv. Mang en gang kan jeg ikke tro at det jeg ser på den, er virkelig. Det bombes og skyter og terroren rammer stadig flere byer rundt i Europa. Mange må i disse dager flykte ufrivillg fra sin hjem grunnet krig og eledighet. Noen av den kommer også hit til Norge. Et av verden rikeste land. I dette lander er det godt å bo Vi har det trygt å godt, kansje noen ganger for trykt og godt. Så trygt at vi glemmer hvordan det er å ha det elendig. Noen klare faktisk ikke så se dette, og tenker på flykninge som noe herk, det er en forferdig tanke at noen skal ha så mye i mot andre bare fordi de ikke har samme hudfage, religion eller skikker. Det er viktig å ta vare på den Norske identieten skrikes det både høyt og lavt. Men hva er den norsk identitetn egentlig? Er det ikke vi som bor i dette vakre og verdfulle landet som former vår identite. Er det kanskje like så mye hvordan vi behandler hverander som er den norsk identitetn. Hvem ønsker vi å være ovenfor verden. Ønsker vi å være den arogante som ikke godtar noen ander enn seg selv eller ønsker vi å våre den vennlige som tar vare på alle. Jeg har hørt at man kan bli nesten det man vil vis man jobber hardt nok for det. For det er ikke bare invarnderen som opplever en uverdighet, som får det til å gjøre vont langt nedi hjertrøttene.
St. Halvarshjemmet
Dette var et sykehjem i Oslo som ble nedlagt i Mars i år. Her bodde det 60 bebore som var mer eller mindre demente. Det er et gammelt hjem med små rom, men det hadde noe som ikke ander sykehjem tilbydde. Dette sykehjemmet var laget for at de som bodde der skulle trives, det var ikke en oppbevaring, men et hjem for de eldre. Det er hjerteskjerne å se på gamle pensjoner på godt over 90 år som må flyttes mot sin vilje. Utrykkene i ansikerne deres viser at dette er noe de ikke selv vil være med på. De blir sent til et annet sykehjem, bort fra alt som er næret og kjært. Pleierne blir ikke med på lasset å beboren blir sent som pakker. Dette er skrememde og trist. Er det slik vi vil bli behandlet når vi blir gamle. som en pakke som bar kan sendes som et brev fra sted til sted. Har ikke disse gjort nok for landet vårt til å fortjene å bli behandlet med verdighet? Når men er så gammle så ønsker man ikke å måtte flytte, men ønsker å få være der man høre hjemme for resten av livet. Politikerne som sitter bak skrivebodrdet sier at det er fordi det ikke er standar rom. Men jeg har alltid læret at det er ikke størelesen det kommer an på det er hjerterommet. På dette sykehjemmet var det hjerterom, der trives både ansatte og beboere og deres pårørende med. Hva dette gjøre med gamle mennesker det er jeg ikke sakyndig til å utale meg om. Men jeg vil anta at det er både opprørende og vankelig når du selv er syk å bli flyttet som en pakke som takk for at du har bidratt i dette landet. Når skal vi se mennesker og ikke bare penger. Slik er det jo ofte i helsevesnet det handler om penger og butskjett ikke om trygghet og rammer.
De unge arbeidsledig
Nå skal man ikke tro alt men finner på nettet for du kan jo finne dektning på det meste. Likevel tender jeg til å tro på en artikkel av en sosionom som hadde forsker på hva som skjer med unge når de blir gårned lenge uten arbeid og må gå på sosialen. Politeikenes mål er jo å få fler ut i arbeid fordi det ikke skal være fett å gå på nav. Dette er noe denne forskern har funnet ut at har motsatt virkning. Des mer du presser folk ned i søla dess minder selvsetendeige blir de. Dette vil jo føre med seg en ond sirkel og mange havener kanskjer i det litt for sprengte helsbursjettet, for det var lønnsomt. Kanskej vi skal tenke nytt og ikke trokke ned de som ligger nede, men rekek ut hånden slik at noen kan ta tak. For tar vi alle i på en eller anne måte så tror jeg at vi greier å ta vare på hverander. Vi må se muligheten i han gutten borte i gata som kanskje ikke er så skoleflink, mens om er en kløpper med hammer og spiker. Eller den jenta som falt ut av skolen fordi det ikke var så greit hjemme. Den ungdommen som tagget ned skolen istedet for å regen matteleksen fordi det ble for vankelig. Vi er ikke like og det kommer vi aldri til å bli. Da kan man jo spørrre seg hvorfor skal alle samme gjennom samme forma?