Tankespinn

Å utgi seg for å være noen andre enn den man er.

Det finnes noen mennesker i verden som utgir seg for å være noen andre enn de de er. Hva som er grunn til dette vet jeg ikke, men alle har vel sin grunn til det. Jeg har alltid vært meg selv og fått mye tyn for det. Jeg er for vennlig og for ærlig. Mang en gang her jeg nok fornærmet folk, jeg har til å med hørt folk som ønsket seg døde i min nærhet. Det er skrekkelig å høre folk si at, de kommer nok til å snart så skal de slippe dem som en plage. Det er jo for å prøve å å såre tilbake, men det får meg til å tenke at det er jo ikke sikkert at jeg har så lenge igjen på jorden heller. Tidligere har jeg skrevet om trosretninger og livssyn og hvordan de påvirker oss til det vi blir. I de fleste trosretninger så kommer vi tilbake på et eller annet vis, hva er da så skrekkelig med å dø. Da blir jo bare døden en ny sjanse. Du kommer ikke tilbake til den du var, men noe annet. Kanskje er det akkurat de tanker som streifer en person som tar livet sitt. Få en ny begynnelse, en ny sjanse når livet er hardt å leve. Da er jo ikke selvmord så vanskelig å forstå likevel, vi lover dem jo at de kommer tilbake så hvorfor ikke. Hvorfor det er sånn kan man jo lure på, oppfordre vi ikke bare folk i en kise til å stikke herfra for å lage seg en ny sjanse? Eller er det for å ha en tørst for de som blir igjen. At vi kommer tilbake i en eller an form er vel ganske sant, men det trenger jo ikke være til det bedre. Det er noen som har godt bort som aldri får fred. De vander rundt å prøver å få gjort det ugjorte uten at det nytter. Nei jeg tror at jeg er for nysgjerrig på fortsettelsen til å avgå frivillig her. Tenk om jeg kan få den jeg elsker, tror det er noe som jobber med saken for det skjer så menge rare ting for tiden.

"Kjære dagbok.

Livet er merkelig. Her sitter jeg midt i livet å vente på at det skal begynne, så er jeg jo midt oppi det. Jeg har for alvor fått vite at jeg elsker barn, med en gang det kommer et barn innenfor dørene her så stråler jeg. En annen ting som hente var at det kom en pilegrim inn her, hun kunne fortelle meg at hun vandret rundt i verden for kjærligheten. En så fin tin å gjøre, kjærlighet er viktig og jeg saven den. «Elsk øyeblikket» stod det på baksiden av sekken hennes, det er en fin ting å huske på. Å sitte i en kirke er ikke alltid så enkelt, det blir mange lange timer å vente å jeg som er så rastløs. Men hele livet har vel en mening, kanskje er min mening at jeg ikke skal bli så lenge her. Det er jo ingen garanti for at jeg lever i neste uke. Livet er merkelig, det er bare en ting som er sikker med dette å de er at vi skal dø engang. En venn av meg døde på et tragisk vis for noen år siden, jeg tenker på han hver enset dag. Det samme gjør jeg med den jeg elsker over alt på jorden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at nå må du fortelle de du er glad i at du er det for en dag er det for sent. Men så glemmer jeg det igjen og igjen, folk dør fra meg før jeg får sett dem inn i øynene å sagt hvor glad jeg er for at akkurat de er til. Ja jeg er kanskje litt gal, redd for å miste noe eller noen på veien. Men er det jeg som er på feil vei? Som mener at man skal ta vare på de som er rundt en? Jeg har min tro på at det for meg er riktig. Hva det er for andre får de bestemme selv. Men vis man sier det så vet man isåfall at det ikke er noen som velger å gjøre dumme ting nettopp fordi de følte seg ensomme. Man kan ha mange venner på Facbook, men det hjelper vis man ikke føler at de er der for en. Vanskeligheter kan fort bli for store for oss små mennesker. Hva men en tror på så er mennesker bare en liten del av det hele. Jeg har en gutt på hver kant som jeg er inderlig glad i og tenker på hver eneste dag. En som ikke lever lenger og en som jeg elsker over alt på på jorden. Hvorfor skal jeg ikke få lov til å få det jeg ønsker meg aller mest? En egen familie. Kanskje er det fordi at jeg ikke skal leve så lenge og at jeg dermed ikke skal føre sorg på flere enn nødvendig. Meningen er kanskje at jeg skal være med menneskelig til min siste slutt. Jeg vet isåfall at jeg har vert ekte mot de jeg har møtt. Kall meg gal eller sinnssyk, realist eller pessimist. For meg er det for egoistisk å la folk få lov til å bli virkelig glad i meg viste jeg ikke hadde lenge igjen å leve. Men jeg har et håp om at jeg en dag skal få lov til å bety noe for noen igjen slik jeg gjorde da jeg var barn for mine foreldre. Den gangen de tok meg inn i armen sine å sa at de var glad i meg. Jeg håper å finn noen som på nytt kan gjøre det mot meg, klemme ut alle vonde tanker og som virkelig vil vite hvordan jeg virkelig har det. En som er litt ekstra glad i meg, slik som jeg er glad i han. Jeg håper at det er ham som jeg nå elsker, at jeg en dag skal få lov til å lover han at jeg skal elske deg for alltid. 

Takk for at akkurat dere er mine to engler." 

Men størst av alt er kjærligheten!