Den beste psykologen er andre medmennesker

Den usynlige sykdommen.
Hei igjen denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om medmenneskelighet og hva dette faktisk kan betyr or andre mennesker. For mange er dette med å gå til Psykolog et tabubelagt tema, selv om det nok i mer eller mindre grad har blitt mer alminneliggjort de siste årene. Er det noe galt så er det bare å gå til en psykolog så kan han eller henne fikse opp i det, men der det så enkelt? Jeg mener svaret både er ja og nei. I enkelte tilfeller kan en psykolog komme med innspill som kan få deg til å tenke nytt og annerledes. De har en utdanning der det går ut på å snakke med mennesker så det skulle vært rart om de ikke kunne dette. Men det er et stort men her mener jeg for heller ikke en psykolog ser gjennom deg og psykologen må også bruke tid på å bli kjent med deg. En psykologisk behandling handler ofre om å finne feilen for ås å rette den, men hva om den det er noe som ikke kan rettes. Men hva om psykologen finner noe du må leve med resten av livet med Noen som ikke kan fikses? Det finnes en rekke sykdommer som vi ikke i dag kan rett opp i. Sykdommer som man gjerne kan leve godt med sammen med noe tilrettelegging. Noen av disse er synlige som at du ikke har en bein eller en arm, sitter i rulle stol, men noen av dem er usynlige som dysleksi som du ikke ser før vedkommende begynner å skrive. Mange av de psykiske lidelsen er nettopp det man kan kalle usynlige sykdommer som man ikke kan se på et menneske. Noen vil kanskje også skule dem for andre for å ikke bli satt mer utenfor enn det de allerede føler at de har blitt. Mange kan nok ha lett for å trekke en konklusjon utfra et for tynt grunnlag der man bare kjenner noen av historien til en person og dermed dømmer denne nord og ned. Likevel er ting ofte mer sammensatt en det som man ser utenpå.

Medmenneskelig lytting.
Jeg høre hva du sier, men jeg sier noe annet. Det å være et lyttende menneske handler ikke om å måtte sette den andre i en forsvare-angrepsposisjon. Vis man er en aktiv lytter høre man etter på hva den andre sier for så å kunne gjenta dette omtrent ordrett. Hvordan kan du si at du sier noe annet når du faktisk ikke hørte etter hva jeg sa? Vi kan lukke øre våres for den daglig støyen vi har rundt oss og klare å konsentrere oss om kun det som vi skal gjøre. Dette gjelder også i en samtale, er du her eller at annet sted når jeg snakker. Vis du som medmenneske klare å være til stede for den person som står foran og høre på hva den har å si kan det hende at du faktisk er den beste psykologen denne dagen. Mange konflikter kommer nemlig opp etter at partene ikke er i stand til å lytte på hverandre. Jeg har min versjon av saken, ja. Men jeg vil gjerne høre din. Hvorfor mennesker gjør som de gjør har ofte en sammenheng med hvilke relasjoner de har i fra fortiden. Vi har alltid en adresse for å gjøre det man gjør. Det å lytte til den motsatte part og prøve å møte prismisser og forstå hvorfor er ofte en god løsning. En lære sa til meg at om du komme opp i akkurat samme sitasjons som en anen kan du aldri med sikkerhet si jeg vet hvordan du har det. For det vet du faktisk ikke, for det eneste som er sikkert er at du faktisk ikke vet hvordan den andre har det fult ut. Fordi du bruker dine preferanser til hvordan du opplever det og de er garantert ikke de samme som de preferanse som den andre person har. Det burde jo være veldig enkelt å forstå. Den eneste måten du kan sette deg inn i dens andres synspunkt er nettopp å snakke med vedkommende og lytte. Det er ganske sikkert at alle mennesker passer inn i sen samme boksen, vi er så forskjellige at det er ikke vits å prøve på engang. Vis man skal lære seg å lytte kan man forstå. Da kan man ikke bare sitte på gjerdet å si, sånn funker for meg da funker det for deg, for det gjør det nemlig ikke.

Tilrettelegging for mennesker.
Vi skal i dagen samfunn legge til rette for at alle skal få lov til å delta mer eller mindre på siene prismisser. Jeg sier ikke at alle skal få tilrettelagt både det ene og det andre, men man må ta en over veining om hva som faktisk er en problemløsende tilrettelegging og hva som er en tilrettelegging som er unødig. Jeg har tidligere i innlegget snakket om de usynlige sykdommene. Selv om disse sykdommen ikke er synlige kan det hende at man trenger tilrettelegging for at men har dem. En dyslektiker kan trenge les programmer og rettskrivingprogrammer som går høyre enn vanlig Word  ville gjort. Men en dyslektiker trenger også ro til å få lov til å skrive og kan ha vanskeligheter med å konsentrere seg når det er for mye bråk. En person som er høysensitiv kan eksempelvis ha det sammen behovet for stillhet som dyslektikeren. Høysenestive er personer som tar inn mer inntrykk på en gang en det som ikke høysensitive personer gjør. Dette kan handle om lukt, lys, lys og særlig eklektiske strømninger. Noen vil si at du kan venner deg til det, men hva hvis systemet ditt er i høyspenn hele dagen. Er det ikke da bedre å prøve å finne en løsning spørre hvorfor. Det kan godt hende at vedkommende kan forklare deg hvorfor. Hva med å prøve å møtes på middelveien? Du kan faktisk ikke forvente at det menneske du møter har sammen behov som deg. Enten dette gjelder det sosiale etter det gjelder andre ting.

Når du står over for en situasjon der noen vil ha en tilrettelegging, tenk deg om og spør hvorfor blir dette et problem? Har jeg lyttet til den som føler at den må ha tilrettelegging? Er det en enkel løsning? Ville jeg sett på det som et problem vis den som satt fremfor meg faktisk hadde hatt et fysisk handikap? Ville jeg bedt et lamt menneske ta seg sammen og reise seg fra rullestolen? For noen kan faktisk det å ha en liten tilrettelegging være det som hjelper dem gjennom en hverdag som kanskje er vanskelig. Det handler til syvende å sist til å lytte og ikke angripe. Hva gjorde til at vi havnet her? Er det vanskelig å løse dette på en fornuftig måte, kan man gjøre et unntak? Ofte er det slik at med enkel midler kan mange ting løse der og da. Noen trenger mer tilrettelegging en andre. Slike er det også i skolesystemet, har du et eller annet problem så har du rett på tilrettelegging. Jeg er ikke sikker på om det er slik i arbeidslivet, men jeg vil tro at det burde være det. for det er ikke slik at når du blir voksen så forsvinner alle problemer.

Den beste psykologen er andre medmennesker

Så hvordan kan jeg utfra det jeg har skrevet her påstå at andre mennesker er den beste psykologen. Sissel Gran en kjent parterapeut utalte i et foredrag som ligger ute på youtube at den største psykologiske institusjon finner men mellom medmennesker og i deres relasjoner. Det er ikke noen som kjenner deg bedre enn dem som gås ammen med deg til daglig sa hun. Jeg mener at hun har elt rett. Des bedre du kjenner et menneske dess bedre kan du også hjelpe det. Men det mange ikke greier på begripe er at man må hjelpe menneske på dens premisser og ikke på min ergen premisser. Er et menneske langt nede så nytter det ikke å komme med en tordentale å fortelle hva som er galt, nei da går de vis t bare i forsvarsposisjon og det har vel mange opplevd. Den beste terapien er faktisk kontaktterapi. Det er forsker på det og folk som er utrolige blir mer rolige vis du tar dem inntil deg. Rart? Nei vi er alle flokkdyr og treger hele livet mer eller mindre grad av kontakt. Noen mer enn andre. Hva er vel ikke bedre enn å få lov til å legge bekymringene i fanget på noen andre og bli passet på når man har det som vondes?

For noen år siden hadde Røde kors et prosjekt som hette Jeg er en som bry meg. Jeg har tidligere skrevet om det på denne bloggen. Det handlet nettopp om det å se andre mennesker og hvilke effekt det nettopp hadde. Det var i samband med at fler og fler ungdommer faktisk var blitt ensomme. Jeg her også skrevet mye om det å stoppe opp å tørre å se andre mennesker. Ofte blir vi henvist til å bli tall i en kø. Vi er bare brikker i et spill som skal gå opp, alt skal lønne seg. Er det rart at stadig fler og fler blir utbrente på jobben går sykmelde, når man stadig skal leve under et jag om å prester bedre og bedre og ennå bedre og tilslutt bli sitte igjen som maskin? Når mennesker ikke lenger kjenner seg igjen i karakteristikker om seg selv hva er galt da. Glemte vi å spørre hva vi kunne gjort andelenes. Løsningen og den gode samtalen hvor ble den av?  vi mennesker er ikke maskiner som bare kan skiftes batteri på vi er levede vesener med behov og følelser. Vi er forskjellige og ingen passer helt inn i den samme formen. Det er faktisk ganske unikt å tenke på at akkurat du er du og ingen andre. Så hvorfor skal vi ha alle til å passe i samme form, lettvint? tja, i så fall for de som utviklet systemet, men ikke de som bruker det. Hva med å se de menneske du møter å møte dem med et åpent sinn. oppstår det et problem er det jo bare du og den problemet oppstod med som kan løse problemet. Ofte handler ting om dårlig kommunikasjon, så løsningen er kanskje at men må bli et lyttende menneske som prøver å se løsninger, i stedet for å presse alle inni samme form. Det å møte noen på demmes prismisser er ofte lurt for å få til en dialog. Men det handler også om å ta seg tid til å bli kjent med den du sakker med før du kan utgi deg som noen mentor ovre hva de sliter med. Min oppfordring til alle er at men prøver å se menneske og ikke bare problemet.

Ta vare på hverandre. Ha en fortsatt god påske.