Innhentet av barndommen

Jenta som alltid smilte på bilde

Du smiler alltid på bilde, du kan jo ikke ha det vont. Men ting behøver ikke alltid å være slik man trur eller får inntrykk av. Vi er veldig opptatt av å fremstille det perfekte liv på Facbook, Instagram og ander sosial medier. Kanskje er dette for å gi en trøst til seg selv i vonde studer, bli populær, få mange liks. Det å tvinge frem et smil er også sunt for den psykisk helsen. Vi kan narre hjernen til å tru at den har det bedre enn det den har. Men hva som røre seg innenfor smilet er det svært få som vet.

Det skulte ingen så

Mennesker kan være veldig flinke til å skule ting, vis de bare går inn for det. Vi har vel alle hørt om barnet som skulte at mamma eller pappa drakk. Som tok vare på søsken sine så ingen skulle merke at noe var galt. Barn kan være veldig flinke til å skule, å dette kan være en taktikk som de også tar med seg inn i voksenlivet. Skader fra barndommen kan forfølge deg hele livet. Det kan ligge i bakhode å avgjøre hvordan man reagere på ulike situasjoner.

Den menneskelige hjernen.

Utviklingen av hjernen begynner allerede i mors liv, og det sist at hjernen ikke er ferdig utvikla før vi er rundt 20 år. Da skal det som man kaller frontallappen være ferdig utvikla. Siden vi mennesker er født med en plastisk hjerne, kan ting som også skjer i voksen alder påvirke deg. I dagdriverlivet kaller vi dette for livserfaring.  Vi mennesker oppfatter ikke ting likt, selv om vi ser akkurat det sammen. Dette er mye på grunnlag på hva du har erfart tidligere i livet. Det kan være ting du husker eller ting som ligg i underbevisstheten. 

Din egen sannhet, mot virkeligheten

Vi mennesker søker alltid mening det vi opplever. Vi analyserer situasjoner for å finne en fornuftig mening med det som skjer.  Viss vi ikke har det hele bildet, legger vi til opplysninger fra vår egen erfaring for å finne en mening, Dette er nødvendigvis ikke den sannheten som egentlig ligger bak. Vi kan også tillegge folk egenskaper, som ikke stemmer sammen med virkeligheten. Dette gjør vi enten for beskytte oss selv, eller  finne en mening i et bilde vi ikke ser hele av. Men hva om det bilde du lager å deler med andre ødelegger et annet liv. Er det ikke da heller bedre å spørre etter sannheten. Hvordan ser bilde egentlig ut?   

Dømt uten grunn.

Mange har nok hørt om bygda dyret. Baksnakkingen som foregår i bygene. Rundt kaffebordet der, et lite problem blir til et større et. gjerne lagt til egenskaper og nøye analysert. Rykte du får på bygda bestemmer om du er likt eller ikke. Det er også med å bestemmer om du skal kunne få en jobb eller ikke. Man hva skjer vis det som sies ikke er sant og man blir utestengt fra fellesskapet på feil vilkår? Om noen ønsker å skade deg slik at du skal virke mer hjelpeløs enn det du egentlig er? Hva gjør dette med de menneskene som utsettes for dette?

Hvilke problemer fører dette med seg for dem som blir berørt? Vi snakker her om mennesker som kanskje er i en sårbar situasjon. Disse menneskene har følelser som oss andre. I ytterste konsekvens kan dine handlinger føre til at noen tar sitt eget liv. Ofte blir ikke bare den det gjelder dømt i denne ubarmhjertige domstolen, men også hele familier. Det er heller ikke sikret at du selv er skyld i det du blir dømt. Det kan være at du ikke er som alle andre, har en diagnose, eller blir tillagt en diagnose, med kriterier som ikke nødvendigvis tilhører sannheten.

Barn hermer
Det er i dag 0 toleranse for mobbing på skolen i Norge. Men denne nulltoleransen burde gjelde alle. For hvor er det barn tar denne holdningen om at det er greit å plage ander fra? Noe kan være indre motivert, men hvis de voksen snakker stygt om andre vil også barn tro at dette er greit. Blir de ikke da korrigert på denne oppførselen, men heller ser at det er allment akseptert har vi et problem. Vi vil få en oppblomstring i mobbing. Ofte tar vi ikke problems røtter å problemet forsetter.

For barn hermer, å det er vi som voksne som må gå i oss selv å se om vi kunne gjort noe annerledes. Kunne vi vært bedre forbilder for barna. Her vi på en måte påvirket dette, sagt eller gjort noe som gjør at barene reagere med ondsinnethet mot andre uskyldig barn. Hvorfor gjør dette barne dette? For det er til syvende og sist vi voksen som må ta tak i oss selv å vise ansvar. Det er vi som er pliktige til å være gode forbilder for de kommende generasjon. Med sunn verdier og grense både for oss selv og barna våre.

Min historie

 Jeg har vokst opp i en bygd der bygda dyret lever i beste velgående. Noe jeg selv har fått kjenne på. kort fortelt ble jeg i barndommen mobbet på skolen. Det har vist seg at dette her fått konsekvenser for meg helt opp i voksen alder. Som 19 åring ble jeg henvist til DPS, diagnosen ble sosialangst. Etter behandling ble jeg frisk av denne diagnosen. Men den skulle likevel henge med meg i mange år. For siden denne diagnosen stod i journalen min hang helsepersonell seg opp i den og så seg blinde på diagnosen. Jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte når jeg oppsøkte helsevesenet. 

Da bestefaren min døde i 2008 var det ingen som forstod hva denne reaksjon jeg fikk var. I ettertid har jeg funnet ut at det trolig er et behov for Dissasiasjon. Noe som betyr at jeg trenger å koble av siden hjernen min ikke klarer å bearbeide alle inntrykkene den får. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare slik. I stedet for å få hjelp med å takle sorgen ble jeg feildiagnostisert. En alvorlig og tung diagnose som gjorde at jeg mistet troen på meg selv og min selvverdi. Jeg begynte å slite med alvorlige selvmordstanker og ble mer hjelpeløs enn det jeg egentlig var.  Det var som å fall ned i et sort hull. Diagnosen ble som et stemple på hvem jeg var og hvordan jeg var. I møte meg helsetjenesten ble jeg møtt som diagnosen, jeg ble fortalt hva jeg slet med og hvordan jeg var. Jeg følte at ingen vill høre på meg. Det var som det var diagnosen som kom inn døren og ikke meg. Jeg utviklet helseangst og ble redd for å oppsøke hjelp, jeg fikk jo ikke hjelp likevel. 

Diagnosen forsvant
Da min bestemor døde kom jeg til psykisk helse i kommune, der kom min tvil om diagnosen min sin riktighet opp. Da ble jeg fortalt at jeg kunne få en ny vurdering av diagnosen. Dermed ble dette noe jeg gikk inn for. Men det skulle ikke bli så lett som jeg trodde. Det skulle bli en kamp mot helsevesenet.  Men siden denne diagnosen har begrenset meg så mye som det det har gjort, bestemte jeg meg for at denne kampen ville jeg ta. Å den skulle jeg vinne.  

Men på tross av skremsel gav jeg meg ikke. Den 14 mai 2019 var jeg på habiliteringstjenesten på Lillehammer og der ble det konkludert med at jeg aldri har att denne diagnosen.  Da fikk DPS det travelt med å skrive meg ut. Men jeg slet forsatt med psyken. Men de mener at jeg ikke trenger hjelp lenger. 






Hjelp fra familievernkontoret
Siden DPS nektet å hjelpe meg med det jeg følte jeg slet med, ble det familievernkontoret på Otta som tok over behandlingen. Her er det ikke opptatt av diagnoser, men symptomer som man føler på. Dermed fikk jeg individuelle samtaler og etterhvert også EMDR behandling. EMDR behandling er noe som hjelper for meg. Det er trolig traumer etter blant annet mobbing fra barneskolen, som gjør at jeg sliter psykisk. Familievernkontoret tok dette på alvor å jeg merket at jeg ble friskere. Men siden min samboer fikk jobb i Viken måtte jeg flytte behandlingsted. Uten diagnose var det vanskelig å få EMDR behandling. I dag står jeg på venteliste hos en privatpraktiserende psykolog for å få EMDR behandling.

Jeg vil takke familievernkontoret for en fanatisk behandling.

Verdighet

Hva er vedighet?
Jeg sitter hjemme i min egen stue og ser på tv. Mang en gang kan jeg ikke tro at det jeg ser på den, er virkelig. Det bombes og skyter og terroren rammer stadig flere byer rundt i Europa. Mange må i disse dager flykte ufrivillg fra sin hjem grunnet krig og eledighet. Noen av den kommer også hit til Norge. Et av verden rikeste land. I dette lander er det godt å bo Vi har det trygt å godt, kansje noen ganger for trykt og godt. Så trygt at vi glemmer hvordan det er å ha det elendig. Noen klare faktisk ikke så se dette, og tenker på flykninge som noe herk, det er en forferdig tanke at noen skal ha så mye i mot andre bare fordi de ikke har samme hudfage, religion eller skikker. Det er viktig å ta vare på den Norske identieten skrikes det både høyt og lavt. Men hva er den norsk identitetn egentlig? Er det ikke vi som bor i dette vakre og verdfulle landet som former vår identite. Er det kanskje like så mye hvordan vi behandler hverander som er den norsk identitetn. Hvem ønsker vi  å være ovenfor verden. Ønsker vi å være den arogante som ikke godtar noen ander enn seg selv eller ønsker vi å våre den vennlige som tar vare på alle. Jeg har hørt at man kan bli nesten det man vil vis man jobber hardt nok for det. For det er ikke bare invarnderen som opplever en uverdighet, som får det til å gjøre vont langt nedi hjertrøttene.

St. Halvarshjemmet
Dette var et sykehjem i Oslo som ble nedlagt i Mars i år. Her bodde det 60 bebore som var mer eller mindre demente. Det er et gammelt hjem med små rom, men det hadde noe som ikke ander sykehjem tilbydde. Dette sykehjemmet var laget for at de som bodde der skulle trives, det var ikke en oppbevaring, men et hjem for de eldre. Det er hjerteskjerne å se på gamle pensjoner på godt over 90 år som må flyttes mot sin vilje. Utrykkene i ansikerne deres viser at dette er noe de ikke selv vil være med på. De blir sent til et annet sykehjem, bort fra alt som er næret og kjært. Pleierne blir ikke med på lasset å beboren blir sent som pakker. Dette er skrememde og trist. Er det slik vi vil bli behandlet når vi blir gamle. som en pakke som bar kan sendes som et brev fra sted til sted. Har ikke disse gjort nok for landet vårt til å fortjene å bli behandlet med verdighet? Når men er så gammle så ønsker man ikke å måtte flytte, men ønsker å få være der man høre hjemme for resten av livet. Politikerne som sitter bak skrivebodrdet sier at det er fordi det ikke er standar rom. Men jeg har alltid læret at det er ikke størelesen det kommer an  på det er hjerterommet. På dette sykehjemmet var det hjerterom, der trives både ansatte og beboere og deres pårørende med. Hva dette gjøre med gamle mennesker det er jeg ikke sakyndig til å utale meg om. Men jeg vil anta at det er både opprørende og vankelig når du selv er syk å bli flyttet som en pakke som takk for at du har bidratt i dette landet. Når skal vi se mennesker og ikke bare penger. Slik er det jo ofte i helsevesnet det handler om penger og butskjett ikke om trygghet og rammer.

De unge arbeidsledig
Nå skal man ikke tro alt men finner på nettet for du kan jo finne dektning på det meste. Likevel tender jeg til å tro på en artikkel av en sosionom som hadde forsker på hva som skjer med unge når de blir gårned lenge uten arbeid og må gå på sosialen. Politeikenes mål er jo å få fler ut i arbeid fordi det ikke skal være fett å gå på nav. Dette er noe denne forskern har funnet ut at har motsatt virkning. Des mer du presser folk ned i søla dess minder selvsetendeige blir de. Dette vil jo føre med seg en ond sirkel og mange havener kanskjer i det litt for sprengte helsbursjettet, for det var lønnsomt. Kanskej vi skal tenke nytt og ikke trokke ned de som ligger nede, men rekek ut hånden slik at noen kan ta tak. For tar vi alle i på en eller anne måte så tror jeg at vi greier å ta vare på hverander. Vi må se muligheten i han gutten borte i gata som kanskje ikke er så skoleflink, mens om er en kløpper med hammer og spiker. Eller den jenta som falt ut av skolen fordi det ikke var så greit hjemme. Den ungdommen som tagget ned skolen istedet for å regen matteleksen fordi det ble for vankelig. Vi er ikke like og det kommer vi aldri til å bli. Da kan man jo spørrre seg hvorfor skal alle samme gjennom samme forma?

Den beste psykologen er andre medmennesker

Den usynlige sykdommen.
Hei igjen denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om medmenneskelighet og hva dette faktisk kan betyr or andre mennesker. For mange er dette med å gå til Psykolog et tabubelagt tema, selv om det nok i mer eller mindre grad har blitt mer alminneliggjort de siste årene. Er det noe galt så er det bare å gå til en psykolog så kan han eller henne fikse opp i det, men der det så enkelt? Jeg mener svaret både er ja og nei. I enkelte tilfeller kan en psykolog komme med innspill som kan få deg til å tenke nytt og annerledes. De har en utdanning der det går ut på å snakke med mennesker så det skulle vært rart om de ikke kunne dette. Men det er et stort men her mener jeg for heller ikke en psykolog ser gjennom deg og psykologen må også bruke tid på å bli kjent med deg. En psykologisk behandling handler ofre om å finne feilen for ås å rette den, men hva om den det er noe som ikke kan rettes. Men hva om psykologen finner noe du må leve med resten av livet med Noen som ikke kan fikses? Det finnes en rekke sykdommer som vi ikke i dag kan rett opp i. Sykdommer som man gjerne kan leve godt med sammen med noe tilrettelegging. Noen av disse er synlige som at du ikke har en bein eller en arm, sitter i rulle stol, men noen av dem er usynlige som dysleksi som du ikke ser før vedkommende begynner å skrive. Mange av de psykiske lidelsen er nettopp det man kan kalle usynlige sykdommer som man ikke kan se på et menneske. Noen vil kanskje også skule dem for andre for å ikke bli satt mer utenfor enn det de allerede føler at de har blitt. Mange kan nok ha lett for å trekke en konklusjon utfra et for tynt grunnlag der man bare kjenner noen av historien til en person og dermed dømmer denne nord og ned. Likevel er ting ofte mer sammensatt en det som man ser utenpå.

Medmenneskelig lytting.
Jeg høre hva du sier, men jeg sier noe annet. Det å være et lyttende menneske handler ikke om å måtte sette den andre i en forsvare-angrepsposisjon. Vis man er en aktiv lytter høre man etter på hva den andre sier for så å kunne gjenta dette omtrent ordrett. Hvordan kan du si at du sier noe annet når du faktisk ikke hørte etter hva jeg sa? Vi kan lukke øre våres for den daglig støyen vi har rundt oss og klare å konsentrere oss om kun det som vi skal gjøre. Dette gjelder også i en samtale, er du her eller at annet sted når jeg snakker. Vis du som medmenneske klare å være til stede for den person som står foran og høre på hva den har å si kan det hende at du faktisk er den beste psykologen denne dagen. Mange konflikter kommer nemlig opp etter at partene ikke er i stand til å lytte på hverandre. Jeg har min versjon av saken, ja. Men jeg vil gjerne høre din. Hvorfor mennesker gjør som de gjør har ofte en sammenheng med hvilke relasjoner de har i fra fortiden. Vi har alltid en adresse for å gjøre det man gjør. Det å lytte til den motsatte part og prøve å møte prismisser og forstå hvorfor er ofte en god løsning. En lære sa til meg at om du komme opp i akkurat samme sitasjons som en anen kan du aldri med sikkerhet si jeg vet hvordan du har det. For det vet du faktisk ikke, for det eneste som er sikkert er at du faktisk ikke vet hvordan den andre har det fult ut. Fordi du bruker dine preferanser til hvordan du opplever det og de er garantert ikke de samme som de preferanse som den andre person har. Det burde jo være veldig enkelt å forstå. Den eneste måten du kan sette deg inn i dens andres synspunkt er nettopp å snakke med vedkommende og lytte. Det er ganske sikkert at alle mennesker passer inn i sen samme boksen, vi er så forskjellige at det er ikke vits å prøve på engang. Vis man skal lære seg å lytte kan man forstå. Da kan man ikke bare sitte på gjerdet å si, sånn funker for meg da funker det for deg, for det gjør det nemlig ikke.

Tilrettelegging for mennesker.
Vi skal i dagen samfunn legge til rette for at alle skal få lov til å delta mer eller mindre på siene prismisser. Jeg sier ikke at alle skal få tilrettelagt både det ene og det andre, men man må ta en over veining om hva som faktisk er en problemløsende tilrettelegging og hva som er en tilrettelegging som er unødig. Jeg har tidligere i innlegget snakket om de usynlige sykdommene. Selv om disse sykdommen ikke er synlige kan det hende at man trenger tilrettelegging for at men har dem. En dyslektiker kan trenge les programmer og rettskrivingprogrammer som går høyre enn vanlig Word  ville gjort. Men en dyslektiker trenger også ro til å få lov til å skrive og kan ha vanskeligheter med å konsentrere seg når det er for mye bråk. En person som er høysensitiv kan eksempelvis ha det sammen behovet for stillhet som dyslektikeren. Høysenestive er personer som tar inn mer inntrykk på en gang en det som ikke høysensitive personer gjør. Dette kan handle om lukt, lys, lys og særlig eklektiske strømninger. Noen vil si at du kan venner deg til det, men hva hvis systemet ditt er i høyspenn hele dagen. Er det ikke da bedre å prøve å finne en løsning spørre hvorfor. Det kan godt hende at vedkommende kan forklare deg hvorfor. Hva med å prøve å møtes på middelveien? Du kan faktisk ikke forvente at det menneske du møter har sammen behov som deg. Enten dette gjelder det sosiale etter det gjelder andre ting.

Når du står over for en situasjon der noen vil ha en tilrettelegging, tenk deg om og spør hvorfor blir dette et problem? Har jeg lyttet til den som føler at den må ha tilrettelegging? Er det en enkel løsning? Ville jeg sett på det som et problem vis den som satt fremfor meg faktisk hadde hatt et fysisk handikap? Ville jeg bedt et lamt menneske ta seg sammen og reise seg fra rullestolen? For noen kan faktisk det å ha en liten tilrettelegging være det som hjelper dem gjennom en hverdag som kanskje er vanskelig. Det handler til syvende å sist til å lytte og ikke angripe. Hva gjorde til at vi havnet her? Er det vanskelig å løse dette på en fornuftig måte, kan man gjøre et unntak? Ofte er det slik at med enkel midler kan mange ting løse der og da. Noen trenger mer tilrettelegging en andre. Slike er det også i skolesystemet, har du et eller annet problem så har du rett på tilrettelegging. Jeg er ikke sikker på om det er slik i arbeidslivet, men jeg vil tro at det burde være det. for det er ikke slik at når du blir voksen så forsvinner alle problemer.

Den beste psykologen er andre medmennesker

Så hvordan kan jeg utfra det jeg har skrevet her påstå at andre mennesker er den beste psykologen. Sissel Gran en kjent parterapeut utalte i et foredrag som ligger ute på youtube at den største psykologiske institusjon finner men mellom medmennesker og i deres relasjoner. Det er ikke noen som kjenner deg bedre enn dem som gås ammen med deg til daglig sa hun. Jeg mener at hun har elt rett. Des bedre du kjenner et menneske dess bedre kan du også hjelpe det. Men det mange ikke greier på begripe er at man må hjelpe menneske på dens premisser og ikke på min ergen premisser. Er et menneske langt nede så nytter det ikke å komme med en tordentale å fortelle hva som er galt, nei da går de vis t bare i forsvarsposisjon og det har vel mange opplevd. Den beste terapien er faktisk kontaktterapi. Det er forsker på det og folk som er utrolige blir mer rolige vis du tar dem inntil deg. Rart? Nei vi er alle flokkdyr og treger hele livet mer eller mindre grad av kontakt. Noen mer enn andre. Hva er vel ikke bedre enn å få lov til å legge bekymringene i fanget på noen andre og bli passet på når man har det som vondes?

For noen år siden hadde Røde kors et prosjekt som hette Jeg er en som bry meg. Jeg har tidligere skrevet om det på denne bloggen. Det handlet nettopp om det å se andre mennesker og hvilke effekt det nettopp hadde. Det var i samband med at fler og fler ungdommer faktisk var blitt ensomme. Jeg her også skrevet mye om det å stoppe opp å tørre å se andre mennesker. Ofte blir vi henvist til å bli tall i en kø. Vi er bare brikker i et spill som skal gå opp, alt skal lønne seg. Er det rart at stadig fler og fler blir utbrente på jobben går sykmelde, når man stadig skal leve under et jag om å prester bedre og bedre og ennå bedre og tilslutt bli sitte igjen som maskin? Når mennesker ikke lenger kjenner seg igjen i karakteristikker om seg selv hva er galt da. Glemte vi å spørre hva vi kunne gjort andelenes. Løsningen og den gode samtalen hvor ble den av?  vi mennesker er ikke maskiner som bare kan skiftes batteri på vi er levede vesener med behov og følelser. Vi er forskjellige og ingen passer helt inn i den samme formen. Det er faktisk ganske unikt å tenke på at akkurat du er du og ingen andre. Så hvorfor skal vi ha alle til å passe i samme form, lettvint? tja, i så fall for de som utviklet systemet, men ikke de som bruker det. Hva med å se de menneske du møter å møte dem med et åpent sinn. oppstår det et problem er det jo bare du og den problemet oppstod med som kan løse problemet. Ofte handler ting om dårlig kommunikasjon, så løsningen er kanskje at men må bli et lyttende menneske som prøver å se løsninger, i stedet for å presse alle inni samme form. Det å møte noen på demmes prismisser er ofte lurt for å få til en dialog. Men det handler også om å ta seg tid til å bli kjent med den du sakker med før du kan utgi deg som noen mentor ovre hva de sliter med. Min oppfordring til alle er at men prøver å se menneske og ikke bare problemet.

Ta vare på hverandre. Ha en fortsatt god påske.

 

Travel tid i en travel hverdag.

Lenge siden sist.

Hei igjen, Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Jeg driver også en frilufts blogg som nok tar den tiden jeg har, men jeg ser at det er mange som er innom her og kikker og det er hyggelig. Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive et lite innlegg også på denne bloggen. Finger flyr på tastaturet her jeg sitter å skriver å tanke går på hva jeg skal finne på å skrive om. Jeg veit ikke helt hva dere som lesere er opptatt av for tiden og hva dere ønsker å høre mer om. Derfor sender jeg faktisk utfordring til dere som leser denne bloggen. Hva er det dere vil høre mer om? Hva er det som får deg til å lese nettopp denne bloggen?

Tanker om medmennklighet

Oppsumering.
Hei nå er det lenge siden jeg har skrevet på denne bloggen og vi skriver 2016 alt. Grunn til det er mange, men jeg har valgt å fokuser på en annen blogg i 2015. Jeg opprette nemlig en blogg som heter friluftslivetsår. Her har dere kunne følge meg gjennom året som har godt med diversje turer som jeg har været med på. I oktober ble det litt for hektisk siden ejg da begynte for alvoer på å  skrive på en master som jeg håper jeg snat kan bli ferdig med. Eller har 2015 vært mye preget av tur i skog om mark. Det er egentlig litt fint å ha slike år en gang i blant, der men virkelig kan få sett fokuset på friluftsliv og dens betydnign for både folkehelse og andre ting. Likevel er jeg nok ikke fornøyd med 2015 som friluftsår da jeg føre at jeg faktisk var mindre aktiv en jeg pleier dette året. Vil du se mer av hva jeg har brukt friluftslivets året på kan du lese mer om det her

2016
Nå er vi kommet inn i 2016 og nesten et helt år med nye utfordringer ligger forann oss. Hva fremtiden vil bringe er det ingen som vet, men vi vet at den kommer til å bringe noe. Dagen vil forsette å gå og for de fleste vil ikke 2016 være noe storet anderledes en 2015. Man har lett for å forsette i det samme vante sporet. Har men en jobb man trives stiftet famile er det ikke årsteelt som spiller noe , men heller hva men gjør i hverdagen. for det flest hverdager i livet.

Jula en fin og trist høytid.

Vi har nettopp vært gjennom en julehøytid der familien samles rundt et juledekt bord og mange tradisjoner gå opp igjen og opp igjen år etter år. De fleste familier samles runt dette bordet i glede, men også denne julen er det noen som har mistet sin kjære enten i trafikken, sykdom eller ander årsaker. For dem kan jule bli en tung høytid, noen mangler noen som skulle vært her er ikke her lenger. Samtideig som noen ikke kommer tilbake, er det noen familer som også lever i uvisse om hvor lenge deres kjære holder ut på sykehus eller på sykehjem. Livet er ikke nådig mot oss, og alle vil vi en gang oppleve en sorg av å miste en vi har kjær. Enten dette er besteforelder, forelder, søsken, parner eller barn. For den enklete kan dette føles ut som en tragedie, samtidig som verden runt oss går vidre. Noen bygdesamfunn vil også oppleve sog når det er større tragedier emd fler innvolvert inne i bildet. Samtidig om julene r en tid for tradijon er den også en tid for ettertanke, en tid der men kansje har litt tid til å stoppe opp og se de menneken soer runt en. De menneken som hver ensete dag er der, men som bare ved et lite blaff kan bli borte. Vi tror at de som er unge skal leve i mange år til, men døden skiller ikke på alder, kjønn eller status den tar alle under et og plutselig akn det være du som sitter det og sørger over å ha miste noen som står deg nær. Men julen er også en tid der de som er ensome ofte føler seg mer ensomme. Mange treffpunkt er stengt og man har ingen steder å gå for å få dekket sitt sosiale behov. Disse mennesken er ikke bare eldre, men også unge voksne er en voksne del av denne statetikken.

Det handler om å ta vare på.
I dagen samfunn har vi lett for å bli litt nærsynte. Nærsynte på egen kariere og et stadig statusjag. Det er lett å la seg rive ed av hem er best bølgen bare for å vise at du er jo hakke bedre en nabon. Hva kommer dette av? Hvorfor sitter mange unge jenter slik som en gog blogger om forskjellige ting på nette? Jeg kan ikke svare for alle de tusner som sitter rundt i det ganske land fremfor en data slik som meg og skriver på blogger eller diversje forum, emn jeg kan svare for meg selv. Jeg er en jente som har lyst til å fortelle min mening ut i samfunnet og bruker denne og fler ander blogge til å ytre meg. Jeg vil vise at verden er ikke bare rosa eller rosenrød, men at det faktisk også finnes baksider av dettte samfunnet vi lever i. Teknologine føre til at fler kan få ytre seg, men det er ikke bare gode meninger som kommer frem i alle kommetrene som mange unge jenter får på nett. Men hva er vitsen med å gi disse stygge kometrene. Du blir da ikke et bedre menneke om du hakker på andre.

Noen ganger der det kanskje litt lurt å se opp fra mobilen, datan eller tv og faktisk se de som er runt deg. For hver dag som går er vi jo et skritt nærmere døden og da er det jo fosent p angre på det man ikke fikk sagt. Det finne som tidlirere skrvet mangen mennesker runt omring i dette lander som føler seg ensomme som trenger en hjelpende hånd til å støte seg på når livet butter imot. Det kanskej når livet butter medt imot at ma ternger ennekerne som man har runt seg mest, men man klare ikke å sette ord på tingen og får dermed ikke den hjelpen man kanskje skulle ønske at man hadde fått. Kanje ville den helpen også vært der via vi turte å gi hverander litt mer tid. Tid til å spørre hvordan har du det egentlig?
 Når livet er på sitt verste er det kanskje da man trenger den tilliten som man i gode tider her bygget opp. Den kjenskapen og tilliten som sier deg at høflige svar som alt gå bra ikke nødvendigvis er det. Det kan være mange måter å se om et menneske har det vont på. Noe kan være at det ikke vil se deg in i øyne når de sier at de har det bra, prøver å skifte tema eller andre ting som man merker vis man kjenner pesjon litt. En forandring i oppførselen kan noen ganger være et klu på at vetkommende bære på noen han eller hun ikke bør bære på. Isåfall ikke. Nå sitter du sikkert å tenke, men jeg kan da ikke gjøre noe. Vis pesjon vil være i fred så skal den jo få lov til det, såpass repekt har jeg jo. Jo da jeg sier ikek at du skal gå løs med nebb å klør, men helelr vise at du faktisk er det for denne pesjone som kanskej trenger deg. kanskej vil ikke denne pesjon komme til deg idag, men kanske i morgen eller om et år.

 Det å løfte blikket å bry seg tror jeg er viktiger enn svært mange tror idag. for selv om det virker som om det du sier ikke går inn så kan det hende det likevel gjøre det. Noen vil nok aldri inrømme det, ne des fler som sier at duer betydingfull når man har det vankelig jo letter er det faktisk å begyne å tro på det selv. Det at du er der kan i noen tilfelle bety liv eller død for noen mennesker. Jeg har lært at det er bedre å sjekke en gang for mye en en gang forlite for er det noe menneker som har det skikkelig vont ikke vil være så er det alene.
 For er det alene er det nesten helt sikekrt at det kommer til å gå galet. Er det noen tilstede kan den ha en vis sjanse til å redde denne peson fra sine tanker isåfall for en stund. Kankje er det akuratt denne stunde som skulel til for at det gir et lysglimt inn i det som er bra og dermed kan gnisten av liv komme tilbake i øynene. Jeg har selv opplevd dette og det er utrolig. Et menneske kan bety alt for et annet menneke vis det bre sier de riktige orden og gir de riktige forhåpningen. Det handler om åse de mennekene vi har runt oss og ikke være så optatt av det som er runt for det er mennekene som til syvende sog sit er det som er viktige. De venne, familen og slekningen du har. bruk tid på dem en dag kan det være for seint.