Innhentet av barndommen

Jenta som alltid smilte på bilde

Du smiler alltid på bilde, du kan jo ikke ha det vont. Men ting behøver ikke alltid å være slik man trur eller får inntrykk av. Vi er veldig opptatt av å fremstille det perfekte liv på Facbook, Instagram og ander sosial medier. Kanskje er dette for å gi en trøst til seg selv i vonde studer, bli populær, få mange liks. Det å tvinge frem et smil er også sunt for den psykisk helsen. Vi kan narre hjernen til å tru at den har det bedre enn det den har. Men hva som røre seg innenfor smilet er det svært få som vet.

Det skulte ingen så

Mennesker kan være veldig flinke til å skule ting, vis de bare går inn for det. Vi har vel alle hørt om barnet som skulte at mamma eller pappa drakk. Som tok vare på søsken sine så ingen skulle merke at noe var galt. Barn kan være veldig flinke til å skule, å dette kan være en taktikk som de også tar med seg inn i voksenlivet. Skader fra barndommen kan forfølge deg hele livet. Det kan ligge i bakhode å avgjøre hvordan man reagere på ulike situasjoner.

Den menneskelige hjernen.

Utviklingen av hjernen begynner allerede i mors liv, og det sist at hjernen ikke er ferdig utvikla før vi er rundt 20 år. Da skal det som man kaller frontallappen være ferdig utvikla. Siden vi mennesker er født med en plastisk hjerne, kan ting som også skjer i voksen alder påvirke deg. I dagdriverlivet kaller vi dette for livserfaring.  Vi mennesker oppfatter ikke ting likt, selv om vi ser akkurat det sammen. Dette er mye på grunnlag på hva du har erfart tidligere i livet. Det kan være ting du husker eller ting som ligg i underbevisstheten. 

Din egen sannhet, mot virkeligheten

Vi mennesker søker alltid mening det vi opplever. Vi analyserer situasjoner for å finne en fornuftig mening med det som skjer.  Viss vi ikke har det hele bildet, legger vi til opplysninger fra vår egen erfaring for å finne en mening, Dette er nødvendigvis ikke den sannheten som egentlig ligger bak. Vi kan også tillegge folk egenskaper, som ikke stemmer sammen med virkeligheten. Dette gjør vi enten for beskytte oss selv, eller  finne en mening i et bilde vi ikke ser hele av. Men hva om det bilde du lager å deler med andre ødelegger et annet liv. Er det ikke da heller bedre å spørre etter sannheten. Hvordan ser bilde egentlig ut?   

Dømt uten grunn.

Mange har nok hørt om bygda dyret. Baksnakkingen som foregår i bygene. Rundt kaffebordet der, et lite problem blir til et større et. gjerne lagt til egenskaper og nøye analysert. Rykte du får på bygda bestemmer om du er likt eller ikke. Det er også med å bestemmer om du skal kunne få en jobb eller ikke. Man hva skjer vis det som sies ikke er sant og man blir utestengt fra fellesskapet på feil vilkår? Om noen ønsker å skade deg slik at du skal virke mer hjelpeløs enn det du egentlig er? Hva gjør dette med de menneskene som utsettes for dette?

Hvilke problemer fører dette med seg for dem som blir berørt? Vi snakker her om mennesker som kanskje er i en sårbar situasjon. Disse menneskene har følelser som oss andre. I ytterste konsekvens kan dine handlinger føre til at noen tar sitt eget liv. Ofte blir ikke bare den det gjelder dømt i denne ubarmhjertige domstolen, men også hele familier. Det er heller ikke sikret at du selv er skyld i det du blir dømt. Det kan være at du ikke er som alle andre, har en diagnose, eller blir tillagt en diagnose, med kriterier som ikke nødvendigvis tilhører sannheten.

Barn hermer
Det er i dag 0 toleranse for mobbing på skolen i Norge. Men denne nulltoleransen burde gjelde alle. For hvor er det barn tar denne holdningen om at det er greit å plage ander fra? Noe kan være indre motivert, men hvis de voksen snakker stygt om andre vil også barn tro at dette er greit. Blir de ikke da korrigert på denne oppførselen, men heller ser at det er allment akseptert har vi et problem. Vi vil få en oppblomstring i mobbing. Ofte tar vi ikke problems røtter å problemet forsetter.

For barn hermer, å det er vi som voksne som må gå i oss selv å se om vi kunne gjort noe annerledes. Kunne vi vært bedre forbilder for barna. Her vi på en måte påvirket dette, sagt eller gjort noe som gjør at barene reagere med ondsinnethet mot andre uskyldig barn. Hvorfor gjør dette barne dette? For det er til syvende og sist vi voksen som må ta tak i oss selv å vise ansvar. Det er vi som er pliktige til å være gode forbilder for de kommende generasjon. Med sunn verdier og grense både for oss selv og barna våre.

Min historie

 Jeg har vokst opp i en bygd der bygda dyret lever i beste velgående. Noe jeg selv har fått kjenne på. kort fortelt ble jeg i barndommen mobbet på skolen. Det har vist seg at dette her fått konsekvenser for meg helt opp i voksen alder. Som 19 åring ble jeg henvist til DPS, diagnosen ble sosialangst. Etter behandling ble jeg frisk av denne diagnosen. Men den skulle likevel henge med meg i mange år. For siden denne diagnosen stod i journalen min hang helsepersonell seg opp i den og så seg blinde på diagnosen. Jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte når jeg oppsøkte helsevesenet. 

Da bestefaren min døde i 2008 var det ingen som forstod hva denne reaksjon jeg fikk var. I ettertid har jeg funnet ut at det trolig er et behov for Dissasiasjon. Noe som betyr at jeg trenger å koble av siden hjernen min ikke klarer å bearbeide alle inntrykkene den får. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare slik. I stedet for å få hjelp med å takle sorgen ble jeg feildiagnostisert. En alvorlig og tung diagnose som gjorde at jeg mistet troen på meg selv og min selvverdi. Jeg begynte å slite med alvorlige selvmordstanker og ble mer hjelpeløs enn det jeg egentlig var.  Det var som å fall ned i et sort hull. Diagnosen ble som et stemple på hvem jeg var og hvordan jeg var. I møte meg helsetjenesten ble jeg møtt som diagnosen, jeg ble fortalt hva jeg slet med og hvordan jeg var. Jeg følte at ingen vill høre på meg. Det var som det var diagnosen som kom inn døren og ikke meg. Jeg utviklet helseangst og ble redd for å oppsøke hjelp, jeg fikk jo ikke hjelp likevel. 

Diagnosen forsvant
Da min bestemor døde kom jeg til psykisk helse i kommune, der kom min tvil om diagnosen min sin riktighet opp. Da ble jeg fortalt at jeg kunne få en ny vurdering av diagnosen. Dermed ble dette noe jeg gikk inn for. Men det skulle ikke bli så lett som jeg trodde. Det skulle bli en kamp mot helsevesenet.  Men siden denne diagnosen har begrenset meg så mye som det det har gjort, bestemte jeg meg for at denne kampen ville jeg ta. Å den skulle jeg vinne.  

Men på tross av skremsel gav jeg meg ikke. Den 14 mai 2019 var jeg på habiliteringstjenesten på Lillehammer og der ble det konkludert med at jeg aldri har att denne diagnosen.  Da fikk DPS det travelt med å skrive meg ut. Men jeg slet forsatt med psyken. Men de mener at jeg ikke trenger hjelp lenger. 






Hjelp fra familievernkontoret
Siden DPS nektet å hjelpe meg med det jeg følte jeg slet med, ble det familievernkontoret på Otta som tok over behandlingen. Her er det ikke opptatt av diagnoser, men symptomer som man føler på. Dermed fikk jeg individuelle samtaler og etterhvert også EMDR behandling. EMDR behandling er noe som hjelper for meg. Det er trolig traumer etter blant annet mobbing fra barneskolen, som gjør at jeg sliter psykisk. Familievernkontoret tok dette på alvor å jeg merket at jeg ble friskere. Men siden min samboer fikk jobb i Viken måtte jeg flytte behandlingsted. Uten diagnose var det vanskelig å få EMDR behandling. I dag står jeg på venteliste hos en privatpraktiserende psykolog for å få EMDR behandling.

Jeg vil takke familievernkontoret for en fanatisk behandling.