mandag 4. april 2011

Hvordan vet man at man er forelsket?

Hei alle sammen. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle fortelle om en person som jeg synes er helt fanatisk. Å det er ikke uten grunn.

Litt kjemisk forelskelse:



Nå er det vel sånn at man synes at den man er forelsket i er det meste fanatiske vesenet på jorda og det er ikke uten grunn. Man blir nemlig blind av kjærlighet, eller rette sagt dopet. Det er hormonene Dopamin og Adrenalin som gjør dette, disse stoffene funger akkurat som om du skulle været ruset. Dopamin er også det som er kjent som lykkehormonet og derfor blir man lykkeligere av å være forelsket, isåfall vis forelskelsen gjengjeldes blir det hevet. En forsker fra et universitet i Pisa hevder at forelskelse kan sammenlignes med en fysiologisk tvangstanke, grunn til dette er at man rett å slett blir litt gal. Grunnen til at hun hevder dette er at stoffet Serotonin synker merkbart både hos personer med tvangslidelser og sterkt forelskede personer. Serotioin føre til at man blir «besatt» av personen man er forelsket i. Grunn til dette er trolig at denne besettelsen er nødvendig for at man skal kunne holde fokus på en person lengden. Likevel vare ikke selve forelskelsen så lenge da dette vil være skadelig, man tåler nemlig ikke et lavt nivå av Serotioin over en lengre periode. Man kan da finne at personer som er forelsket ofte kan utvikle angstlidelser, disse personene ligger ofte 40% under «vanlige» menneskers nivå. Dermed blir formel på kjærlighet slik: Økning i Adrenalin + Økning i Dopanin - synking Serotonin = forelskelse





Kroppens rus.





Man kan sammenligne forelskelsen med å være ruset, grunne til dette er at Dopamin er det samme stoffet som utløses hos en narkoman når den ruser seg. Domamin blir frisettese i hjernes belønningsenter og gir en en god følelse. Dette vil altså si at man blir avheng i av person man er forelsket i, grunn til dette er at belønningen kommer når du er sammen eller tenker på personen du er forelsket i. Man kan merke at det er vanskelig å tenke på annet en den man er forelsket i og man har veldig lyst på person, som en narkoman har lyst på stoff.





Så hva skjer?



Man kan heller ikke bestemme hvem man skal forelske seg i, grunn til dette er at man ikke har styr over de dele av hjernen som har med forelskelsen å gjøre. Man er ikke i stand til å å gjøer en nøktern vurdering av dem man falle for. Det er mange ting som spiler inn når man er forelsket. Forskere hevder også er det er sammenheng med utsende på deg selv og på den du forelsker deg i. Dermed er det ikke sjeldent at man kan se likhetstrekk mellom kjærestens utsende. Men det er ikke bare den delen som er lik, men kan også finne at man har like interesser og oppførsel. Grunner er trolig at like barn leker best og at vi søker en vis trygghet når man har noen man lett kan kjenne seg igjen i og som lettere kan forstå hverandre. Men det mange ikke vet er at man faktisk kan lukte seg frem til en kjæreste. Uten å vite det registre nesen din molekylære luft som faller av andres kropp og analyser dem. Er den luketen som treffer nesen din en prefekt match med din så kan du falle uten at du egentlig vet hvorfor du falt for person. Dette er fordi at lukten avsløre om de genene du bære faktisk passer sammen med den su lukter deg frem til. Med andre ord kjærlighet er kompliserte greier.



Så hvem ligener jeg på tro?



Min engel:



Nå har dere fått en kraftig innføring i et tema som de fleste av oss møte en eller annen gang i livet, nemlig kjærligheten. Nå skal jeg fortelle litt om det jeg begynte innlegge med, nemlig den person som for meg betyr veldig mye. Saken er at person selv ikke vet det, og det er litt kjipt synes jeg for jeg skulle gjene delt timer og sekunder i livet med ham. Som i dag da jeg gikk en super fin morgentur i solen og satt bare å tenkte på om han hadde været der. Vi kunne bare sittet å nytt vårsolen å vært der for hverandre. Jeg vet at det å være i et forhold ikke bare er en dans på røde roser og for min del kommer det nok til å bli en del savn også, men da vet jeg i det minste at jeg har en som er glad i bare meg. Som synes at jeg er den peneste i hele verden. Jeg synes at min engel som jeg kaller ham er den finest i hele verden. Så jeg skal fortelle litt om ham uten å avsløre hvem ham er. Grunne til at jeg liker ham er at jeg føler meg trygg i nærheten av ham. Tro det eller ei, men jeg føler meg tryggere når ham er rundt meg en ellers. Det er ikke det at jeg tror ham kommer til å beskytte meg vis jeg kommer ut i en knipe, for jeg har en fullstendig tror på at jeg kan klare meg selv det er ikke det. Men det er bare en følelse jeg fikk engang jeg stod veldig nært ham og ham holdt rundt meg. Det var en merkelig trygghet og ham får meg til å gjøre ting som jeg ellers ikke ville gjort. For en tid tilbake så jeg ham inn i øyne for aller første gang og for meg sa det bare «klikk», det var som en eller annen skulle trykke på en bryter inn i hodet mitt. Jeg var simpelthen blitt forelsket i fyren, jeg har vurdert dette lenge og vel før jeg omsider kom til den konklusjonen. For meg er det nok øyne som jeg liker aller best, men smilet hans er jo helt fortryllende. Jeg tror kanskje at min nese bestemte sg for at jeg skulle forelske meg i ham for det var ikke før jeg hadde kommet bort til ham jeg faktisk ble betatt. Jeg vet ikke om vedkommende er betatt eller forelsket i meg, men det er jo lov å håpe. Jeg liker når ham ser meg dypt inn i øyne og er ikke den som viker blikket. Jeg liker når ham er i nærheten av meg og titter på meg i smug. Jeg kjenner ham ikke så veldig godt og ham kjenner nok meg ennå mindre vil jeg tro. Men når jeg ser på klesstilen hans så vil jeg gjerne vært inni skape hans å lånt klærne, og det tar jeg som et supert tegn. Han også verden mest hyggelige mor, som er veldig glad i sønnen sin, ham er også veldig glad i moren sin og det synes jeg at ham skal være. Trolig er jeg som jeg skrev tidligere i bloggen blind av forelskelse, men jeg prøver også å se de negative siden ved ham, men det er ikke lett. For jeg tror dette er kraftig kost, så jeg må være litt listig. Er det noen som har noen råd til meg? Bør jeg fortelle ham at jeg er forelsket i ham? Jeg må klekke ut en plan, før Serotioin nivået mitt bli faretruende lavt og dopenin og Adrenalinnivået mitt eksploder.



Som en venninne av meg sa: Du er nok ganske selvstendig, men du trenger noen å passe på. Det synes jeg var utrolig godt sagt, jeg trenger noen å være ekstra glad i for å leve det er bare meg.





Vi snakkes!(vis noen skjønner hvem jeg snakker om ikke navgi person)



12 kommentarer:

  1. Men du fortalte ikke hvem det var ? Han hopper vel ikke tilfeldigvis, uten at jeg skal nevne navn !

    SvarSlett
  2. Hun skrev jo det i innlegget at hun ikke ville fortelle hvem det var?

    SvarSlett
  3. Håper du får sagt til personen at du er forelska i ham , og at han du er forelska i liker deg :)

    SvarSlett
  4. Nei litt av poenget var å ikke fortelle hvem det er. For jeg vil fortelle det til ham selv, uten at ham har fått hørt det fra noen andre. Men ting er litt komplisert.

    SvarSlett
  5. Åsne: Ja jeg håper at ham liker meg. Mne som sagt ting er komplisert og det er letter sagt en gjort.

    SvarSlett
  6. Forelskelse er komplisert! Veien fra lykke til ulykke er så utrolig kort...
    Mitt tips er å finne en måte å fortelle personen om dine følelser på. Da kan du være heldig å få det svaret du ønsker og at følelsene er gjensidige. Men du kan også være uheldig å ikke få det svaret du ønsker. Men når du veit svaret vil det kanskje være lettere å vite hva du skal/kan gjøre videre :)
    Lykke til i alle fall!

    SvarSlett
  7. Carina Marie: Ja det er det at jeg kan få et negativt svar jeg er mest redd. Men jeg ser jo det at jeg ikke kan leve sånn i legden, det går utover flere en meg selv og det er litt synn. For jeg ser det sliter på flere av familein min og venna mine. Men de er like hjelpesløse som meg. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal fortelle det til ham, men ejg må få ham på tomanshånd og så må jeg ikke bare si domme ting. Vurder å skrive det på en lapp å lever det til ham, hva synes dere om det?

    SvarSlett
  8. Jeg syns dette er et fint og informativt innlegg, lærte til og med litt selv om jeg visste det meste. Jeg syns lappeideen er god, jeg tenker at du vil få ordentlig fred med deg selv når du vet hva han føler selv hvis det skulle være feil ting. Glad i deg <3 Lykke til med alt!

    SvarSlett
  9. Karoline: Ja jeg tror nok ikke jeg får fred før jeg har fortal ham det. Fint du synes at ideen med lapp var en bra ide. For det er ikke så enkelt å si slike store ting til en person du ikke vet hva føler for deg. Du blir liksom bare stående å stotre frem rare ting.

    SvarSlett
  10. Veit hvordan det er å ikke få det svaret man ønsker, men man kommer over det. Jeg gjorde i alle fall det, og kjemien mellom meg og den personen er i dag bedre enn den var før jeg turte å si det til han. Og i det jeg fikk vite hva han følte så var det enklere for meg å gi slipp på følelsene mine for han. Men hvem veit, kanskje du får det svaret du vil?! :) ...Idèen om å gi han en lapp, er slettes ikke dum, da får man sagt det man vil uten å måtte være ekstremt nervøs... Håper det løser seg for deg :)

    SvarSlett
  11. Carina Marie: Jeg kommer jo til å være nervøs om jeg gir ham en lapp, men da får jeg jo sagt det uten å stamme.

    SvarSlett
  12. Viss noen vil titte innom en annen aktiv blogg jeg har se på denne: http://engelenhopphilde.isay.no/2011/04/08/for-mye-fokus-pa-vekt/

    SvarSlett