Et øyeblikks stillhet.

Jeg sitter å ser ut viduet, det drypper fra taket. Solen står på himmelen og ståler sine fineste ståler over fjellene omkring meg. Det er et øyeblikk, om bare sekunder er det borte. Forsvunnet for alltid! Jeg nipper til tekoppen jeg har brygget meg, før jeg på nytt ser solstålene som leker skuggeleken med trærne. Katten sitter på samme plass som den pleier, ned i bakken litt nedenfor fuglebrettet. Fuglene tar til seg mat i mellom all kvitringene. Et ekorn sitter på fuglebrettet å knasker solsikke frø, mens et annet henger opp ned i fettbollene. Alt er fredelig og stille. Det er slike øyeblikk man har lyst til å fryse, øyeblikk der man glemmer alt maset og jaget. Jeg ser opp mot himmelen og tenker. Vis jeg ønsker meg hard nok vil mine største ønsker gå i oppfyllelse. Jeg tenker på dem jeg er aller mest glad i. Dem jeg har mistet og dem som forsatt er her. Alle har de plass i mitt lille hjerte. Det donker for dem som har fått plass der, og serlig for noen spesielle gutter. Må lure på hva de driver med nå? Tenker de på meg? Et smil vokser frem over munnen min når jeg tenker på de. Jeg kjenner jeg gleder meg til å møte de igjen. Om så bare å få studere de på avstand. Verdens vakreste gutt finnes å jeg vet hvem han er. Jeg tar nok en slurk av tekoppen, og ser på katten som nå har flyttet fokus til ekornet på fulebrette som rekker tunge til katten. Du klarer aldri å ta meg kattepus, vedder jeg på at den tenker. Der er også et tredje ekorn oppe i furua. Det tørr ikke nedover for det er redd for å få juling av de andre to. Det venter og ser på de som sitter å spiser, kanskje lurer det på om det er nok mat til det også. Fuglene kvitrer og spiser i vårsola. Kan livet bli bedre. Ja, vis verdens fineste gutt kunne delt dette øyeblikket i kjerlighet med meg, da kunne det blitt ennå bedre. For det å bli elsket er noe av det vakreste å mest fantastiske som finnes i verden. Jeg lukker øynene og ser han for meg. Han smiler til meg som han pleier. Jeg reiser meg og ser på de vakre øynene hans, smilet hans og utstålingen hans. Så vakker som han er, jeg snur meg å ser ut på det vakre været. Da stiller han seg bak meg og legger armene rundt meg. Jeg kjenner varmen fra ham mot meg og kjenner meg helt trygg. Nå vet jeg hvorfor jeg ønsker meg en kjæreste, det er fordi jeg kan dele de små øyeblikkene i livet han. Og jeg vet helt innerst inne i hjertet mitt at han vil gjøre disse øyeblikken ennå bedre. Livet handler ikke om alle de store tingen, men også de små tingene som et utsynlig kjertegn, en venn sin støtte, å bety noe spesielt. Kjerlighet trenger ikke være store ord, det kan være å dele stillheten sammen. Jeg åpner øynene mine han er ikke her, ikke ennå. Men drømmene mine om han får ingen ta fra meg. De er bare mine, ingen andres. Det tredje ekkornet har våget seg ned til de andre og jager de vekk. Katten forlater sin plass ved fuglebrettet, og like etter hører jeg stemmer i gangen. Jeg drikker opp teen min og tusler ned. Jeg må tilbake til virkeligheten, for det er bare derfra jeg kan få drømmene til å bli virkelighet. Men øyeblikket jeg fikk ha i stillhet kan ingen ta fra meg.

Hva er det i pakken?

Hva tror dere det er i pakken?
Skriv hva du tror i kommentarfeltet under.

Hvorfor et vanlig liv

Det har vert en lite skriving på bloggen i det siste. Mye er grunnet min evige kamp mot NAV som ikke er helt enig med meg når det gjelder min sitvasjon.

Ønske om et liv som alle andre.
Jeg har i det siste sittet å tenkt på hvorfor jeg ønsker meg akkuratt det jeg gjør. Leilighet, arbeide, mann og barn. Jeg veit at det er en del gutter som får bakover sveis når jeg nemner barn. Men tenk deg godt om, helt inners inne, er det ikke et lite ønske om det. Ja, for meg så virker dette som et helt normalt liv. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje er dette fordi at jeg ønsker å bety noe for noen andre enn foreldrene, søsken og bestemor min. Det å bety noe for noen er viktig for meg og jeg tror at det ikke er uvanlig. Ensomheten er mer utbrett enn vi tror i dagens samfunn. Facbook og sosiale medier kan lage et glansbilde vik ikke kan stå inne for. Det er viktig å se de mennesken som ikke blir sett. Men nok om det og tilbake til ønsket mitt. Det finnes mange eksempler på at vis man kommer ut i arbeide så kan man få økt livskvalitet. Som ovenemt kan det handle om å gjøre en forskjell og bety noe. Eller det kan være andre ting som den sosiale delen. For meg er det nok litt begge deler. Det med å få meg et eget sted å bo er jo en maturlig del av det å bli voksen. Jeg vil bestemme over meg og når både bestevennien min flytter for seg selv og søstren min bor borte nesten hele uka, synes jeg at det er på tide.å lette vingene ut av redet. Noen vil si det er på tide andre vil synes det er rart. Selv synes jeg nok at tanken er litt skremmende, men også en befrielse. Jeg kan skaffe meg mitt eget hjem der jeg bestemmer.

Kjærligheten.
Så var det dette evindlige kjærestmaset. Noen har spurt meg om mine drømmer om kjæreste er oppnårlige. Jeg mener bestemt ja. Hvorfor skulle ikke jeg få drømmemannen? Litt klunder på veien har det vert, men det handler om å se hva mulighetene bringer en.

Be my Valentine!

Sukk...
Jeg vet det, hvert eneste år fylles butikken opp av hjerter til Valentinedagen. Hvert år ønsker jeg at jeg hadde noen jeg kunne gi en bitteliten oppmerksomhet til og som kunne gi en liten oppmerksomhet til meg. Men jeg har ikke noen i år heller. Selv om jeg nå er forelsket i hele to stykker. De er to helt forskjellige personer, men kanskje det speiler meg.

Klage

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage. Jeg er jo tross alt i live og har en familie rundt meg. Jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg. Folk som er på flukt fra krig eller annen nød. Jeg har egentlig det jeg trenger klær, tak over hodet, mat og drikke. Det er noen som ikke har det i verden. Hvorfor er jeg da ikke lykkelig? Jo, som jeg skrev i forrige innlegg er det presset om å være perfekt. Presset for å faktisk bli godkjent inn i flokken. Man må og skal imponere og overaske. Jeg er egentlig mest flink til å være meg selv. Det innebærer at det er en del tenking og fundering  De som er nærmest meg blir helt sprø.

Be my Valentine.

Jeg er ikke redd for innrømme at jeg til tider føler meg ensom. At venner er noe jeg bare har til helt bestemte tider. Jeg kan være veninna di fra 21.30-23.00 to dager i uka. Hva med de dagene det ikke er noen der. En veninne sa til å med at det var deilig de kvelden jeg ikke kom til samtalen. Hva skal man da tenke. Kanskje er jeg for streng med vennene mine, men er det ikke i de vonne dagene de stiller opp. Men alt jeg krever er jo et normalt liv. Er det formye forlangt?

Drømmen om å være prefekt.

Tynn, lykkelig og prefekt?

I vårt samfunn er det et stadig større fokus på å være prefekt. Men hva er egentlig perfekt? finnes det? 

Vi blir til stadighet bombardert med reklame som skal både gjør oss lykkeligere og ikke minst penere. Etter nyttår har alle blader et stort fokus på hvordan man går ned i vekt etter å lagt på seg julefettet. Et av kraven for å være perfekt er at vi ikke er for tykke. "Gå ned to boksestørrelser", "Bli kvitt julefettet" er overskrifter som de fleste av oss sikker har sett i Januar. Det er ingen gang Normen trener så mye som i Januar. Nå skal vi slanke av oss julefettet, vi skal bli tynner og lykkeligere. 

Jeg er absolutt ikke mot fysisk aktivitet og de fleste blir litt lykkeligere av det. Trening fremkaller hormonet Endorgfin som er i slekt med blant annet Morfin. Endorgfin er kroppens lykkehormon og gjør deg dermed lykkeligere des mer du trener dess lykkeligere blir du ettersom Endorgfin produseringen er parallelt med hardheten på treningen. Det jeg mener er feil med treningen er kropps fokuset som vi i dagens samfunn. Har du ikke den rette kroppen så er du heller ikke perfekt. Hvorfor skal du være tynn for å være perfekt? 

Jeg innrømmer at jeg leser artikler om hvordan man skal være prefekt for å selv sammenligne meg med idealet. Dermed kom jeg borti en artikkel som beskrev hva som var idealmålet for en kvinne. En kvinne skal være maks 80 cm rundt livet og ha en fettprosent på 20-30, mens menn skal ha en fettprosent på 15-20 og et midje mål på maks 95 cm.  Jeg har et midje-mål om er omtrent 72 cm så jeg ligger nok litt under maks-målet. Men nok om trening og slanking og slik.              

Hvem har bestemt hva som er prefekt?

Jeg har i alle år vert meg selv å  trives med det. Jeg har alltid vert en usminket versjon av meg selv. Jeg mener at alt skal og bør til en viss grad være ekte og ikke uekte. De fleste legger i dag på seg et lag med sminke for å skule det som ikke er perfekt i deres og kanskje også samfunnets øyne. Man skal ikke ha en rynke, omtrent alt hår utenom på hodet skal fjernes og du skal gå i moteriktige klær. Gjør man ikke dette blir man sett på som rar og unormal. Alle disse tinge er ting som vi bedømmer folk på før vi har kommet å langt at vi er blitt kjent med dem. Jeg lurer på om vi egentlig gjør dette for oss selv eller om vi gjør det fordi andre har sagt at slik skal det gjøres. Som unge hermer vi ofte etter vår idoler eller venner. Vi vil ligne på noen vi anser som perfekte, men finnes det et menneske som er helt prefekt? Jeg tror ikke det alle har sine sider som er gode og dårlige. Vis de virker perfekte er det fordi at de skuler sine dårlige sider. Men blir vi noe lykkeligere av å hel tiden måtte passe på at vi har et perfekt ytre? Jeg tror ikke at vi kan bli det i lengden for en eller annen gang vil fasaden din slå sprekker. Livet går som kjent opp og ned, å vist det viktigste fokuset er på utsende vil du da sitte igjen med de beste venne når livet er som tøffest? Jeg mener at ekte venner dømmer deg ikke utfra utsende, men utfra den du er. Det handler ikke om å være prefekt, men perfekt nok.

Elsk meg når jeg ligger med hode i spy-bøtta.
Jeg har ofte lurt på hvordan en pen dame ser ut. Selvsagt er dette individuelt fra person til person, men det mange har enes om er at Therese Johaug er en av de som troner på toppen. Men hva er det med den sprudlende langrennsjenta som gjør at guttene faller for henne? Jeg har ikke svaret selv for hadde jeg vist det så kunne jeg jo sett hva om er forskjellen på meg og henne. Men er det så viktig da?

Er det ikke slik at den som virkelig elsker deg, elsker deg også når du ligger med hodet i en spy-bøtte, tårene og snørr renner, å ansiktet ditt er dratt av sykdom. Du ser så fryktelig ut at du nesten ikke tørr å vise deg for folk. Vakker er du kanskje ikke, men hvem er det med hode nedi en spy-bøtte. Vis den som elsker deg da kan si at han er glad i deg å vise omsorg, det er da jeg virkelig tror at det er ekte kjærlighet. Derfor, elsk meg når jeg legger med hode i spy-bøtta, det er da jeg virkelig tror du er glad i MEG. Jeg trenger ikke være perfekt bare jeg er perfekt nok for den som virkelig vil elske meg.

Drømmen om en kjæreste!

De som leser denne bloggen vet at jeg ønske meg en kjæreste. Jeg vet ikke hvorfor jeg ønsker meg så inderlig en kjæreste. Kanskje er det tryggheten av å vite at jeg er bra nok for noen utenom familien som gjør at jeg ønsker meg en kjæreste. Kanskje er det at jeg har lyst til å skaffe meg en familie å mitt eget liv som gjør at jeg ønsker meg en kjæreste.  Eller det er mangel på venner som gjør at jeg vil ha en kjæreste. Jeg tro det er mest at jeg har lyst til å bety noe ekstra for noen som drar meg mot å prøve å få en kjæreste. Kanskje virker jeg litt desperat, men jeg er så gammel nå at jeg føler at det er noe som mangler i livet mitt å det er blant annet en kjæreste.