onsdag 27. februar 2013

Et øyeblikks stillhet.

Jeg sitter å ser ut viduet, det drypper fra taket. Solen står på himmelen og ståler sine fineste ståler over fjellene omkring meg. Det er et øyeblikk, om bare sekunder er det borte. Forsvunnet for alltid! Jeg nipper til tekoppen jeg har brygget meg, før jeg på nytt ser solstålene som leker skuggeleken med trærne. Katten sitter på samme plass som den pleier, ned i bakken litt nedenfor fuglebrettet. Fuglene tar til seg mat i mellom all kvitringene. Et ekorn sitter på fuglebrettet å knasker solsikke frø, mens et annet henger opp ned i fettbollene. Alt er fredelig og stille. Det er slike øyeblikk man har lyst til å fryse, øyeblikk der man glemmer alt maset og jaget. Jeg ser opp mot himmelen og tenker. Vis jeg ønsker meg hard nok vil mine største ønsker gå i oppfyllelse. Jeg tenker på dem jeg er aller mest glad i. Dem jeg har mistet og dem som forsatt er her. Alle har de plass i mitt lille hjerte. Det donker for dem som har fått plass der, og serlig for noen spesielle gutter. Må lure på hva de driver med nå? Tenker de på meg? Et smil vokser frem over munnen min når jeg tenker på de. Jeg kjenner jeg gleder meg til å møte de igjen. Om så bare å få studere de på avstand. Verdens vakreste gutt finnes å jeg vet hvem han er. Jeg tar nok en slurk av tekoppen, og ser på katten som nå har flyttet fokus til ekornet på fulebrette som rekker tunge til katten. Du klarer aldri å ta meg kattepus, vedder jeg på at den tenker. Der er også et tredje ekorn oppe i furua. Det tørr ikke nedover for det er redd for å få juling av de andre to. Det venter og ser på de som sitter å spiser, kanskje lurer det på om det er nok mat til det også. Fuglene kvitrer og spiser i vårsola. Kan livet bli bedre. Ja, vis verdens fineste gutt kunne delt dette øyeblikket i kjerlighet med meg, da kunne det blitt ennå bedre. For det å bli elsket er noe av det vakreste å mest fantastiske som finnes i verden. Jeg lukker øynene og ser han for meg. Han smiler til meg som han pleier. Jeg reiser meg og ser på de vakre øynene hans, smilet hans og utstålingen hans. Så vakker som han er, jeg snur meg å ser ut på det vakre været. Da stiller han seg bak meg og legger armene rundt meg. Jeg kjenner varmen fra ham mot meg og kjenner meg helt trygg. Nå vet jeg hvorfor jeg ønsker meg en kjæreste, det er fordi jeg kan dele de små øyeblikkene i livet han. Og jeg vet helt innerst inne i hjertet mitt at han vil gjøre disse øyeblikken ennå bedre. Livet handler ikke om alle de store tingen, men også de små tingene som et utsynlig kjertegn, en venn sin støtte, å bety noe spesielt. Kjerlighet trenger ikke være store ord, det kan være å dele stillheten sammen. Jeg åpner øynene mine han er ikke her, ikke ennå. Men drømmene mine om han får ingen ta fra meg. De er bare mine, ingen andres. Det tredje ekkornet har våget seg ned til de andre og jager de vekk. Katten forlater sin plass ved fuglebrettet, og like etter hører jeg stemmer i gangen. Jeg drikker opp teen min og tusler ned. Jeg må tilbake til virkeligheten, for det er bare derfra jeg kan få drømmene til å bli virkelighet. Men øyeblikket jeg fikk ha i stillhet kan ingen ta fra meg.


1 kommentar:

  1. Veldig ettertenksomt og fint skrevet :) Klem og lykke til med alt!

    SvarSlett