Be my Valentine!

Sukk...
Jeg vet det, hvert eneste år fylles butikken opp av hjerter til Valentinedagen. Hvert år ønsker jeg at jeg hadde noen jeg kunne gi en bitteliten oppmerksomhet til og som kunne gi en liten oppmerksomhet til meg. Men jeg har ikke noen i år heller. Selv om jeg nå er forelsket i hele to stykker. De er to helt forskjellige personer, men kanskje det speiler meg.

Klage

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage. Jeg er jo tross alt i live og har en familie rundt meg. Jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg. Folk som er på flukt fra krig eller annen nød. Jeg har egentlig det jeg trenger klær, tak over hodet, mat og drikke. Det er noen som ikke har det i verden. Hvorfor er jeg da ikke lykkelig? Jo, som jeg skrev i forrige innlegg er det presset om å være perfekt. Presset for å faktisk bli godkjent inn i flokken. Man må og skal imponere og overaske. Jeg er egentlig mest flink til å være meg selv. Det innebærer at det er en del tenking og fundering  De som er nærmest meg blir helt sprø.

Be my Valentine.

Jeg er ikke redd for innrømme at jeg til tider føler meg ensom. At venner er noe jeg bare har til helt bestemte tider. Jeg kan være veninna di fra 21.30-23.00 to dager i uka. Hva med de dagene det ikke er noen der. En veninne sa til å med at det var deilig de kvelden jeg ikke kom til samtalen. Hva skal man da tenke. Kanskje er jeg for streng med vennene mine, men er det ikke i de vonne dagene de stiller opp. Men alt jeg krever er jo et normalt liv. Er det formye forlangt?

Drømmen om å være prefekt.

Tynn, lykkelig og prefekt?

I vårt samfunn er det et stadig større fokus på å være prefekt. Men hva er egentlig perfekt? finnes det? 

Vi blir til stadighet bombardert med reklame som skal både gjør oss lykkeligere og ikke minst penere. Etter nyttår har alle blader et stort fokus på hvordan man går ned i vekt etter å lagt på seg julefettet. Et av kraven for å være perfekt er at vi ikke er for tykke. "Gå ned to boksestørrelser", "Bli kvitt julefettet" er overskrifter som de fleste av oss sikker har sett i Januar. Det er ingen gang Normen trener så mye som i Januar. Nå skal vi slanke av oss julefettet, vi skal bli tynner og lykkeligere. 

Jeg er absolutt ikke mot fysisk aktivitet og de fleste blir litt lykkeligere av det. Trening fremkaller hormonet Endorgfin som er i slekt med blant annet Morfin. Endorgfin er kroppens lykkehormon og gjør deg dermed lykkeligere des mer du trener dess lykkeligere blir du ettersom Endorgfin produseringen er parallelt med hardheten på treningen. Det jeg mener er feil med treningen er kropps fokuset som vi i dagens samfunn. Har du ikke den rette kroppen så er du heller ikke perfekt. Hvorfor skal du være tynn for å være perfekt? 

Jeg innrømmer at jeg leser artikler om hvordan man skal være prefekt for å selv sammenligne meg med idealet. Dermed kom jeg borti en artikkel som beskrev hva som var idealmålet for en kvinne. En kvinne skal være maks 80 cm rundt livet og ha en fettprosent på 20-30, mens menn skal ha en fettprosent på 15-20 og et midje mål på maks 95 cm.  Jeg har et midje-mål om er omtrent 72 cm så jeg ligger nok litt under maks-målet. Men nok om trening og slanking og slik.              

Hvem har bestemt hva som er prefekt?

Jeg har i alle år vert meg selv å  trives med det. Jeg har alltid vert en usminket versjon av meg selv. Jeg mener at alt skal og bør til en viss grad være ekte og ikke uekte. De fleste legger i dag på seg et lag med sminke for å skule det som ikke er perfekt i deres og kanskje også samfunnets øyne. Man skal ikke ha en rynke, omtrent alt hår utenom på hodet skal fjernes og du skal gå i moteriktige klær. Gjør man ikke dette blir man sett på som rar og unormal. Alle disse tinge er ting som vi bedømmer folk på før vi har kommet å langt at vi er blitt kjent med dem. Jeg lurer på om vi egentlig gjør dette for oss selv eller om vi gjør det fordi andre har sagt at slik skal det gjøres. Som unge hermer vi ofte etter vår idoler eller venner. Vi vil ligne på noen vi anser som perfekte, men finnes det et menneske som er helt prefekt? Jeg tror ikke det alle har sine sider som er gode og dårlige. Vis de virker perfekte er det fordi at de skuler sine dårlige sider. Men blir vi noe lykkeligere av å hel tiden måtte passe på at vi har et perfekt ytre? Jeg tror ikke at vi kan bli det i lengden for en eller annen gang vil fasaden din slå sprekker. Livet går som kjent opp og ned, å vist det viktigste fokuset er på utsende vil du da sitte igjen med de beste venne når livet er som tøffest? Jeg mener at ekte venner dømmer deg ikke utfra utsende, men utfra den du er. Det handler ikke om å være prefekt, men perfekt nok.

Elsk meg når jeg ligger med hode i spy-bøtta.
Jeg har ofte lurt på hvordan en pen dame ser ut. Selvsagt er dette individuelt fra person til person, men det mange har enes om er at Therese Johaug er en av de som troner på toppen. Men hva er det med den sprudlende langrennsjenta som gjør at guttene faller for henne? Jeg har ikke svaret selv for hadde jeg vist det så kunne jeg jo sett hva om er forskjellen på meg og henne. Men er det så viktig da?

Er det ikke slik at den som virkelig elsker deg, elsker deg også når du ligger med hodet i en spy-bøtte, tårene og snørr renner, å ansiktet ditt er dratt av sykdom. Du ser så fryktelig ut at du nesten ikke tørr å vise deg for folk. Vakker er du kanskje ikke, men hvem er det med hode nedi en spy-bøtte. Vis den som elsker deg da kan si at han er glad i deg å vise omsorg, det er da jeg virkelig tror at det er ekte kjærlighet. Derfor, elsk meg når jeg legger med hode i spy-bøtta, det er da jeg virkelig tror du er glad i MEG. Jeg trenger ikke være perfekt bare jeg er perfekt nok for den som virkelig vil elske meg.

Drømmen om en kjæreste!

De som leser denne bloggen vet at jeg ønske meg en kjæreste. Jeg vet ikke hvorfor jeg ønsker meg så inderlig en kjæreste. Kanskje er det tryggheten av å vite at jeg er bra nok for noen utenom familien som gjør at jeg ønsker meg en kjæreste. Kanskje er det at jeg har lyst til å skaffe meg en familie å mitt eget liv som gjør at jeg ønsker meg en kjæreste.  Eller det er mangel på venner som gjør at jeg vil ha en kjæreste. Jeg tro det er mest at jeg har lyst til å bety noe ekstra for noen som drar meg mot å prøve å få en kjæreste. Kanskje virker jeg litt desperat, men jeg er så gammel nå at jeg føler at det er noe som mangler i livet mitt å det er blant annet en kjæreste.  

VIKERSUND!!!!

Se «Stemning før stormen» på YouTube

Kommer ingen vei uten penger.

Evig runddans.
Humm... men skal ikke bli klok på dette her.
Ok. det er bare å sette igang. Først må man klarlegge situasjonene.
Situasjon er altså:
Lånekassa: synes at jeg har nok utdanning => stopper stipend => Nav: synes jeg er for resurssterk til å få hjelp => jobbsøking => arbeidsgiver: som synes jeg har en for liten kompetanse => arbeidsledighet => nødvendighet for kompetanse heving => forsøk på kompetanseheving => lånekassen => begynnelsen igjen. Rart jeg er fortvilet?
Ja, hvor skal man begynne? Vis noen har penger til overs som de ikke har noe å bruke på tar jeg imot. Jeg kunne begynt med kompetanseheving, men der stopper pengene. Jeg kunne begynne med jobb, men det stopper kompetansen. Jeg har en Bachelor i Naturforvaltning og en master i utmarksbasert reiseliv tillegg til noen år studium. Til sammen har jeg 7 år høyere utdanning, men det holder vist ikke. Jeg kan gjerne gå mer skole jeg, men det koster penger som jeg ikke har. Har faktisk så lite at jeg må bo hjemme hos mine egne foreldre eller så kan jeg jo bo i telt da. Noen som sier at der skal jo nav hjelpe, men nei de nekter. Jeg er for resurssterk. Så da sitter jeg fast da, med en kompetanse som gjør mange målløse, men ikke er bra nok. Konklusjon er: for godt utdannet til å få hjelp, men for lite utdannet til å kunne hjelpe seg selv. Forvirra? da er vi fler.


Er det noen av dere som har noen råd hvor jeg skal begynne å hogge opp denne sirkelen så jeg kommer meg videre?  

Jeg må ber håpe på at en mirakel skjer.

Nyttårsforsetter.

Nyttårsforsetter.
Nå har vi kommet igang med den nye året og vent oss til å skrive 2013. Ved nyttår var det sikkert noen som satte seg nyttårsforsetter. Disse forsettene er et mål for det nye året. De mest kjente er vel, slutte å røyke, prøve å gå ned i vekt, finne en sunnere livsstil eller å trene mer. Januar kjennetegnes med at vi skal bli proppa fulle av tilbud fra forskjellige kjeder. Det er ikke måte på hvor billige de er i Januar. Men det er også månen for å kvitte seg med julefettet. Hvert eneste år proppes øren fulle av at nå må vi begynne å trene slik at vi blir kvitt julefettet. Nytt år byr på nye muligheter. Jeg har også sett meg mål for det nye året. Noen av målene er å få meg en jobb i løpet av året og flytte for meg selv. Selvfølgelig har jeg også i år målet om å få meg kjæreste. Jeg prøver å sette meg forsetter som jeg kan klare å oppfylle, men jeg glemmer som regel forsettene etterhvert som året går. Noen ganger klar jeg dem uten å vite det, mens andre ganger klarer jeg ikke å holde dem.  Det er en kjensgjerning at mange ikke klarer å holde nyttårsforsettet sitt, noen bryter det fort mens andre klarer å holde ut lenge. Men ikke fortvil hvem har sagt at det bre er ved nytt år du kan sette den nye mål.

Trenings forsett.
Når det gjelder trening føler jeg at det er vanskelig å finne en motivasjonsfaktor. I motsetning til andre gidder ikke juleflesket å legge seg på meg. Det er nesten umulig å å vekten ned og nesten umulig å få  den opp. Jeg vet jeg burde begynne å trene, kondisjon min er på bunn. Er det noen av dere som kan si hva jeg kan bruke til motivasjonsfaktor?