Tid for ettertanke

Alt ble så stille. Taust, ordene passer ikke i en sånn stund. 

Alt skjedde så fort, sjeler lagt i ruiner.

22 juli 2011!

Det er fredag, det er sommer og skoleferie. Jeg sitter i Reinsbua som jeg pleier å gjøre når jeg skal tenke. Alt er så fredelig å stille, tanken mine flyver til dem jeg er glad i å som jeg gleder meg til å treffe igjen. Regnet drypper ned på taket dette har vert en elendig sommer. Tanken minne svirrer om igjen og om igjen på mine egen problemer. Tilslutt blir jeg lei og går inn igjen, tv står på, bildene jeg ser på skjermen kommer til å brenne seg fast for alltid. Det er ikke mulig det er ikke sant, ikke her i Norge. I vårt lille trygge land, der vi lever så trykt og godt. Slik skal ikke skje her, vi er jo et fredelig land der ingen vil krige. Jo, det er vist sant likevel å verre skal det bli. Jeg tenker på vennene min i Oslo og ringer til en venninne gang på gang. Hun svarer ikke, jeg ringer igjen, ennå svare hun ikke. Ta telefonen da si at du er i god behold. Endelig får jeg tak i henne, hun er lagt unna der det skjedde. Takk å pris hun lever, men det er mange andre som har måttet bøte med livet når regjeringskvartalet gikk i lufta. Det meldes om skyting på Utøya, Arbeiderpartiet sin sommerleir er angrepet, av hva vet vi ikke. Er det bare et rykte eller er et sant, helikopteret svever over området å tar bildene som blir vist på skjermen. Redde ungdommer som svømmer for livet, båter som prøver å redde de. Jo, det skytes på Utøya, øya som er formet som et hjerte, midt i Tyrifjorden. AUF sommerleir er angrepet av en mann ikledd politiuniform, som skyter vilkårlige rundt seg. Jeg tenker på en gutt jeg vet er der, det må ikke skje han noe. Kanskje er det flere jeg kjenner fanget ute på den øya, jeg skjerver innvendig. Innerst inne håper jeg at alle overlever, men det blir mer og mer klart at ikke alle kommer til å komme derfra i livet. Blodige ungdommer kommer inn til land og blir sent på sykehuset. Det er skrekkelig, det er forferdelig. Jeg vil at det hele skal være en vond drøm.

Minner.

I dagen, uker og året som fulgte har mange måttet stri med savn og sorg, etter de som så alt for tidlig døde i denne tragedien. Mine venner kom unna med skrekken, men det vil være merket for livet. Mennesker som var på jobb og på sommerleir ble brutalt drept. Slik skal ikke skje, vi må ikke la det skje. Mennesker skal være trygge her, ikke frykte for å miste livet på en slik brutal måte. Jeg tenner et lys, et lys for å minne de jeg aldri rakk å bli kjent med, et lys for de som sørger over å ha miste familie, venner og bekjente, et lys for de som mistet livet. Vi er og blir en nasjon i sorg, med et ekstra sår vi fikk denne forferdelige juli dagen i 2011. Alle må få lov til å sørge på sin måte, alle må få lo til å minnes de døde på sin måte. Vi skal ikke glemme og ikke hjemme bort, vi skal ta vare på minne etter de som mistet livet. Vi gir ikke opp vi skal holde sammen.

Samhold.

Domkirkeplassen er full av roser, alle bære en rose, Norge er fult av roser. Det er rose tog og samhold i gaten som preger landet. Norge ble ikke splittet eller knust, det ble sterkere. Vi skulle sammen vise at vi bryr oss om hverandre. Ta vare på biten som ble igjen, sette de sammen igjen med samhold og medmenneskelighet. Ta vare på de som sørget og på hverandre, det skader ikke å gi en venn en ekstra klem og si du er glad i dem. Vi skal ikke glemme denne dagen da så mange mistet livet, vi skulle forsette samholdet og vise at vi er for sterke til å knekke. Vi skulle vise styrke.

Et år senere.

Nå vet vi hvem som gjorde dette og hvorfor, å handlingen blir verre ved det faktum. Rettsaken har rippet opp i mange minner, men har vist han at vi forsatt fungerer som en Nasjon.

Blomsteren har visnet i gaten, og blitt til jord. De døde har fått fred, de skadde har fått hjelp. Lysen har fått brent i minne. Rosen har kommet igjen og visnet, lysene tent igjen å sluknet. Men minne vil leve for alltid. Den dagen da såret ble laget, det såret som det vil ta leng tid å lege. Vi husket så vel den dagen, nå er alt et år godt. Samfunnet er tilbake, i gaten går stort å smått. Den kunnskapen vi tok med oss vil lede oss videre frem. Det minne vi har i hjerte vil aldri bli glemt, for i hjerte der her vi minne gjemt.

Vis en mann kan vise så mye hat.

Tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Sa en jente etter angrepet og disse ord vil stå som et minne for evig!

Men også som en påminnelse om kjærligheten som møtte hate etter denne julidagen.

La oss aldri glemme, men i hjerte hjemme minnene over de som gikk bort. Å ære de med kjærlighet til andre!

Tenne et lys i minne.

Hoppinfulensa er noe rart!

Det piper i røykvasleren. Maten er vist ferdi, for ferdig. Jeg stikker ut på kjøkkenet som jeg har røyklagt med stekerøyk. Jeg hakke tid til dette her det er hopprenn på tv. Jeg tenker det skulle vert sånn hurtivameing 1-2-3 ferdi når man har dårlig tid eller so jeg har Hoppinfulensa. -ti stille, freser jeg til røykvasleren mens jeg napper ut batteriene og setter meg tilrette forann tv. Det pipper fra andre etasjen en irriterende lyd som forstyrrer for stevningen inni tv. DVD marskinen er koblet og på det er lagkonkuranse. Jeg regner ut hvem som skal hoppe og stikker opp i andre etasje for å kverke røykvasleren som er der også. Det er da volsomt til mas på disse vaslerne i kveld. Men ingen kan då meg i dårlig humør. Jeg koser meg, tross i noe svidd mat og trassige røykvaslere.

Jeg er helt alene i huset med tv på fult og hopprenn på tv. Kan man ha det bedre? Ja, klart det i en hoppbakke på renn så kan man få det, men når man ikke kan få det beste får man ta det nest beste og jeg er utrolig fornøys med det. På lørdag er det nok et renn da har jeg, tven og DVD marskina en date igjen. Med jubelen i taket og godt humør, bare spør hvor godt er ikke live. Jeg har hoppinfulensa jeg kjente den i går, jeg er nok også smitta i år. For har du den da går du aldri glipp av et renn du min kjære venn. Da må du ha medisin og da er det bare hopprenn som hjelper. Men jeg setter meg ned og delvis står og hopper å ser på renne også denne gang. Trøster meg med at det er mye man kan finne glede ved. Jeg har hoppinfulensa og jeg tror jeg vet hvem som har smitta meg med det. Nå gleder jeg meg til vinteren igjen da jeg attet kan få komme på renn.

Tankespinn

Å utgi seg for å være noen andre enn den man er.

Det finnes noen mennesker i verden som utgir seg for å være noen andre enn de de er. Hva som er grunn til dette vet jeg ikke, men alle har vel sin grunn til det. Jeg har alltid vært meg selv og fått mye tyn for det. Jeg er for vennlig og for ærlig. Mang en gang her jeg nok fornærmet folk, jeg har til å med hørt folk som ønsket seg døde i min nærhet. Det er skrekkelig å høre folk si at, de kommer nok til å snart så skal de slippe dem som en plage. Det er jo for å prøve å å såre tilbake, men det får meg til å tenke at det er jo ikke sikkert at jeg har så lenge igjen på jorden heller. Tidligere har jeg skrevet om trosretninger og livssyn og hvordan de påvirker oss til det vi blir. I de fleste trosretninger så kommer vi tilbake på et eller annet vis, hva er da så skrekkelig med å dø. Da blir jo bare døden en ny sjanse. Du kommer ikke tilbake til den du var, men noe annet. Kanskje er det akkurat de tanker som streifer en person som tar livet sitt. Få en ny begynnelse, en ny sjanse når livet er hardt å leve. Da er jo ikke selvmord så vanskelig å forstå likevel, vi lover dem jo at de kommer tilbake så hvorfor ikke. Hvorfor det er sånn kan man jo lure på, oppfordre vi ikke bare folk i en kise til å stikke herfra for å lage seg en ny sjanse? Eller er det for å ha en tørst for de som blir igjen. At vi kommer tilbake i en eller an form er vel ganske sant, men det trenger jo ikke være til det bedre. Det er noen som har godt bort som aldri får fred. De vander rundt å prøver å få gjort det ugjorte uten at det nytter. Nei jeg tror at jeg er for nysgjerrig på fortsettelsen til å avgå frivillig her. Tenk om jeg kan få den jeg elsker, tror det er noe som jobber med saken for det skjer så menge rare ting for tiden.

"Kjære dagbok.

Livet er merkelig. Her sitter jeg midt i livet å vente på at det skal begynne, så er jeg jo midt oppi det. Jeg har for alvor fått vite at jeg elsker barn, med en gang det kommer et barn innenfor dørene her så stråler jeg. En annen ting som hente var at det kom en pilegrim inn her, hun kunne fortelle meg at hun vandret rundt i verden for kjærligheten. En så fin tin å gjøre, kjærlighet er viktig og jeg saven den. «Elsk øyeblikket» stod det på baksiden av sekken hennes, det er en fin ting å huske på. Å sitte i en kirke er ikke alltid så enkelt, det blir mange lange timer å vente å jeg som er så rastløs. Men hele livet har vel en mening, kanskje er min mening at jeg ikke skal bli så lenge her. Det er jo ingen garanti for at jeg lever i neste uke. Livet er merkelig, det er bare en ting som er sikker med dette å de er at vi skal dø engang. En venn av meg døde på et tragisk vis for noen år siden, jeg tenker på han hver enset dag. Det samme gjør jeg med den jeg elsker over alt på jorden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at nå må du fortelle de du er glad i at du er det for en dag er det for sent. Men så glemmer jeg det igjen og igjen, folk dør fra meg før jeg får sett dem inn i øynene å sagt hvor glad jeg er for at akkurat de er til. Ja jeg er kanskje litt gal, redd for å miste noe eller noen på veien. Men er det jeg som er på feil vei? Som mener at man skal ta vare på de som er rundt en? Jeg har min tro på at det for meg er riktig. Hva det er for andre får de bestemme selv. Men vis man sier det så vet man isåfall at det ikke er noen som velger å gjøre dumme ting nettopp fordi de følte seg ensomme. Man kan ha mange venner på Facbook, men det hjelper vis man ikke føler at de er der for en. Vanskeligheter kan fort bli for store for oss små mennesker. Hva men en tror på så er mennesker bare en liten del av det hele. Jeg har en gutt på hver kant som jeg er inderlig glad i og tenker på hver eneste dag. En som ikke lever lenger og en som jeg elsker over alt på på jorden. Hvorfor skal jeg ikke få lov til å få det jeg ønsker meg aller mest? En egen familie. Kanskje er det fordi at jeg ikke skal leve så lenge og at jeg dermed ikke skal føre sorg på flere enn nødvendig. Meningen er kanskje at jeg skal være med menneskelig til min siste slutt. Jeg vet isåfall at jeg har vert ekte mot de jeg har møtt. Kall meg gal eller sinnssyk, realist eller pessimist. For meg er det for egoistisk å la folk få lov til å bli virkelig glad i meg viste jeg ikke hadde lenge igjen å leve. Men jeg har et håp om at jeg en dag skal få lov til å bety noe for noen igjen slik jeg gjorde da jeg var barn for mine foreldre. Den gangen de tok meg inn i armen sine å sa at de var glad i meg. Jeg håper å finn noen som på nytt kan gjøre det mot meg, klemme ut alle vonde tanker og som virkelig vil vite hvordan jeg virkelig har det. En som er litt ekstra glad i meg, slik som jeg er glad i han. Jeg håper at det er ham som jeg nå elsker, at jeg en dag skal få lov til å lover han at jeg skal elske deg for alltid. 

Takk for at akkurat dere er mine to engler." 

Men størst av alt er kjærligheten!

Fredag den 13.

Våknet i da tidlig for å dra på jobb. Idag er dagen da alt er bakvent tenkte jeg da jeg knekte flere lys. Før jeg holdt på å falle ned fra kirketårnet. Stevde med luka da jeg skulle ned igjen. Ellers gikk dagen sånn passe bra til  jeg låste kirken. Etter å ha låst safen gikk jeg ut i kirken igje og oppdaget at globa stod i brann. Det første jeg tenkte var å få slukker den. Noe jeg strevde febrisk med å få til. Så da tenkte jeg nå går brannalarmen. Så fikk jeg slukket det og det kom en del røyk. Jeg ventet i 10 minutter å sjekka at alt var slukket en siste gang. Dermed kunne jeg slukke lyset, sette på alarmen og låse meg ut. For en dag sa jeg og da fortalte bestemor at det var Fredag den 13, dagen da alt går galt.

Sæter liv.

Flere blider kommer.

Barndomsminner

Det står en reinsbu på kva, som minner fra barndoms tid. Da alt var så lykklig enkelt igrunn. Før var det turer hver eneste høst, på reinsjakt skulle oss støtt. Reine gjekk rolig å beita i fred, ingen hadde hast med å skyte den ned. Oss levde en måne i pakt med naturen. Å reiskjøtt blei det jo alltid. Når leiren til Langkjønn kom kjøranes inn, å danna ei rekke med traktor og vogn. Da starta reisjakta i ro å mak, for nå var det jaktsesong. Det soasiale miljøe var helt unik, tenk å få lov til å oppleve slik. Her stod tia stille, en sto upp å la seg når ville. Der var alltid plass te å kvile, i denna lille bue. Her tok oss vare på hverandre, vart det for fult gikk oss for å vandre. Alle hadde faste plasse til si bu, å som oss kosa oss du vil ikke tru. Kunnskapen gikk gjennom generasjonan, vær forsiktig å ta vare på, lev i pakt med naturen du å. Men en dag var det slutt nå er det andre som bestemme. Bygdafolkes kunnskap er ikke nok. Før beita villrein i store flokke, det var villrein overalt. Nok til alle å vell så det. Derfor fekk myky rein beite ifred. I dag steges veier på alle leier, så den stakkas villrein som kjem på feil sted, kan tru kom til krigen et sted. Den bli skytte på å får ikke fred, det krangles om dyr og folk sprin ette til de er helt svette. Jaktmoralen forsvant med de elder, de som låg ifjelle å såg på dyran å skaut eit i ny å ned. Da var det  fred å respekt som styrte, en måna med fred til å tenke er medisin for kropp og skjel. En savna det fra mitt barndomsparadis. Dette er noe som mine unger skulle få sett. Men jeg kan bare fortelle historien om dengangen bygdafolke styrte. Så tar jeg en tur til reinsbua for å få hvile hode og finne fred. For det må noen ganger til, men jeg har ikke min tvil. Vis jeg hadde fått bestent skulle buan fått komme hver eneste høst inni Langkjønn. For live er for kort til å stresse burt, la oss nyte de dagan oss kan. Å legge alt du skulle ha gjort te side litt nå. Det er deilig å berre sitta ned og høre på fuglens sang. Live skal nytes.

Ønskeliste bilder.

Her kommer noen flere bilder av ting jeg ønsker meg.