Hei Velkommen til min blogg. Her er mitt liv sett gjennom en mobiltelefon og og en dataskjerm. Du følger meg på reisen gjennom utdanning, fritid og jobb. Rett å slett det som interesserer og opptar meg i skrivende øyeblikk.
Røde kors
Sidevisninger
- Blogg
- Om meg.
- Min elskede
- Minnene består.
- Jeg elsker Katt!
- Om dyra mine!
- På line
- Et lykkelig liv
- Mine linker
- Kjemisk kjærlighet
- Ønskeliste
- Adventskalender!
- Påskemysteriumet
- Frøken Elvestad sin dekk skifte guide.
- Rosa sløyfe månen og litt om kreft
- Hvorfor er jeg med i røde kors?
- Bli kjent med meg.
- Mitt frilufts år 2015
søndag 22. juli 2012
Tid for ettertanke
lørdag 21. juli 2012
Hoppinfulensa er noe rart!
Jeg er helt alene i huset med tv på fult og hopprenn på tv. Kan man ha det bedre? Ja, klart det i en hoppbakke på renn så kan man få det, men når man ikke kan få det beste får man ta det nest beste og jeg er utrolig fornøys med det. På lørdag er det nok et renn da har jeg, tven og DVD marskina en date igjen. Med jubelen i taket og godt humør, bare spør hvor godt er ikke live. Jeg har hoppinfulensa jeg kjente den i går, jeg er nok også smitta i år. For har du den da går du aldri glipp av et renn du min kjære venn. Da må du ha medisin og da er det bare hopprenn som hjelper. Men jeg setter meg ned og delvis står og hopper å ser på renne også denne gang. Trøster meg med at det er mye man kan finne glede ved. Jeg har hoppinfulensa og jeg tror jeg vet hvem som har smitta meg med det. Nå gleder jeg meg til vinteren igjen da jeg attet kan få komme på renn.
mandag 16. juli 2012
Tankespinn
"Kjære dagbok.
Livet er merkelig. Her sitter jeg midt i livet å vente på at det skal begynne, så er jeg jo midt oppi det. Jeg har for alvor fått vite at jeg elsker barn, med en gang det kommer et barn innenfor dørene her så stråler jeg. En annen ting som hente var at det kom en pilegrim inn her, hun kunne fortelle meg at hun vandret rundt i verden for kjærligheten. En så fin tin å gjøre, kjærlighet er viktig og jeg saven den. «Elsk øyeblikket» stod det på baksiden av sekken hennes, det er en fin ting å huske på. Å sitte i en kirke er ikke alltid så enkelt, det blir mange lange timer å vente å jeg som er så rastløs. Men hele livet har vel en mening, kanskje er min mening at jeg ikke skal bli så lenge her. Det er jo ingen garanti for at jeg lever i neste uke. Livet er merkelig, det er bare en ting som er sikker med dette å de er at vi skal dø engang. En venn av meg døde på et tragisk vis for noen år siden, jeg tenker på han hver enset dag. Det samme gjør jeg med den jeg elsker over alt på jorden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at nå må du fortelle de du er glad i at du er det for en dag er det for sent. Men så glemmer jeg det igjen og igjen, folk dør fra meg før jeg får sett dem inn i øynene å sagt hvor glad jeg er for at akkurat de er til. Ja jeg er kanskje litt gal, redd for å miste noe eller noen på veien. Men er det jeg som er på feil vei? Som mener at man skal ta vare på de som er rundt en? Jeg har min tro på at det for meg er riktig. Hva det er for andre får de bestemme selv. Men vis man sier det så vet man isåfall at det ikke er noen som velger å gjøre dumme ting nettopp fordi de følte seg ensomme. Man kan ha mange venner på Facbook, men det hjelper vis man ikke føler at de er der for en. Vanskeligheter kan fort bli for store for oss små mennesker. Hva men en tror på så er mennesker bare en liten del av det hele. Jeg har en gutt på hver kant som jeg er inderlig glad i og tenker på hver eneste dag. En som ikke lever lenger og en som jeg elsker over alt på på jorden. Hvorfor skal jeg ikke få lov til å få det jeg ønsker meg aller mest? En egen familie. Kanskje er det fordi at jeg ikke skal leve så lenge og at jeg dermed ikke skal føre sorg på flere enn nødvendig. Meningen er kanskje at jeg skal være med menneskelig til min siste slutt. Jeg vet isåfall at jeg har vert ekte mot de jeg har møtt. Kall meg gal eller sinnssyk, realist eller pessimist. For meg er det for egoistisk å la folk få lov til å bli virkelig glad i meg viste jeg ikke hadde lenge igjen å leve. Men jeg har et håp om at jeg en dag skal få lov til å bety noe for noen igjen slik jeg gjorde da jeg var barn for mine foreldre. Den gangen de tok meg inn i armen sine å sa at de var glad i meg. Jeg håper å finn noen som på nytt kan gjøre det mot meg, klemme ut alle vonde tanker og som virkelig vil vite hvordan jeg virkelig har det. En som er litt ekstra glad i meg, slik som jeg er glad i han. Jeg håper at det er ham som jeg nå elsker, at jeg en dag skal få lov til å lover han at jeg skal elske deg for alltid.
Takk for at akkurat dere er mine to engler."
fredag 13. juli 2012
Fredag den 13.
Våknet i da tidlig for å dra på jobb. Idag er dagen da alt er bakvent tenkte jeg da jeg knekte flere lys. Før jeg holdt på å falle ned fra kirketårnet. Stevde med luka da jeg skulle ned igjen. Ellers gikk dagen sånn passe bra til jeg låste kirken. Etter å ha låst safen gikk jeg ut i kirken igje og oppdaget at globa stod i brann. Det første jeg tenkte var å få slukker den. Noe jeg strevde febrisk med å få til. Så da tenkte jeg nå går brannalarmen. Så fikk jeg slukket det og det kom en del røyk. Jeg ventet i 10 minutter å sjekka at alt var slukket en siste gang. Dermed kunne jeg slukke lyset, sette på alarmen og låse meg ut. For en dag sa jeg og da fortalte bestemor at det var Fredag den 13, dagen da alt går galt.
søndag 8. juli 2012
lørdag 7. juli 2012
Barndomsminner
Det står en reinsbu på kva, som minner fra barndoms tid. Da alt var så lykklig enkelt igrunn. Før var det turer hver eneste høst, på reinsjakt skulle oss støtt. Reine gjekk rolig å beita i fred, ingen hadde hast med å skyte den ned. Oss levde en måne i pakt med naturen. Å reiskjøtt blei det jo alltid. Når leiren til Langkjønn kom kjøranes inn, å danna ei rekke med traktor og vogn. Da starta reisjakta i ro å mak, for nå var det jaktsesong. Det soasiale miljøe var helt unik, tenk å få lov til å oppleve slik. Her stod tia stille, en sto upp å la seg når ville. Der var alltid plass te å kvile, i denna lille bue. Her tok oss vare på hverandre, vart det for fult gikk oss for å vandre. Alle hadde faste plasse til si bu, å som oss kosa oss du vil ikke tru. Kunnskapen gikk gjennom generasjonan, vær forsiktig å ta vare på, lev i pakt med naturen du å. Men en dag var det slutt nå er det andre som bestemme. Bygdafolkes kunnskap er ikke nok. Før beita villrein i store flokke, det var villrein overalt. Nok til alle å vell så det. Derfor fekk myky rein beite ifred. I dag steges veier på alle leier, så den stakkas villrein som kjem på feil sted, kan tru kom til krigen et sted. Den bli skytte på å får ikke fred, det krangles om dyr og folk sprin ette til de er helt svette. Jaktmoralen forsvant med de elder, de som låg ifjelle å såg på dyran å skaut eit i ny å ned. Da var det fred å respekt som styrte, en måna med fred til å tenke er medisin for kropp og skjel. En savna det fra mitt barndomsparadis. Dette er noe som mine unger skulle få sett. Men jeg kan bare fortelle historien om dengangen bygdafolke styrte. Så tar jeg en tur til reinsbua for å få hvile hode og finne fred. For det må noen ganger til, men jeg har ikke min tvil. Vis jeg hadde fått bestent skulle buan fått komme hver eneste høst inni Langkjønn. For live er for kort til å stresse burt, la oss nyte de dagan oss kan. Å legge alt du skulle ha gjort te side litt nå. Det er deilig å berre sitta ned og høre på fuglens sang. Live skal nytes.