Barndomsminner

Det står en reinsbu på kva, som minner fra barndoms tid. Da alt var så lykklig enkelt igrunn. Før var det turer hver eneste høst, på reinsjakt skulle oss støtt. Reine gjekk rolig å beita i fred, ingen hadde hast med å skyte den ned. Oss levde en måne i pakt med naturen. Å reiskjøtt blei det jo alltid. Når leiren til Langkjønn kom kjøranes inn, å danna ei rekke med traktor og vogn. Da starta reisjakta i ro å mak, for nå var det jaktsesong. Det soasiale miljøe var helt unik, tenk å få lov til å oppleve slik. Her stod tia stille, en sto upp å la seg når ville. Der var alltid plass te å kvile, i denna lille bue. Her tok oss vare på hverandre, vart det for fult gikk oss for å vandre. Alle hadde faste plasse til si bu, å som oss kosa oss du vil ikke tru. Kunnskapen gikk gjennom generasjonan, vær forsiktig å ta vare på, lev i pakt med naturen du å. Men en dag var det slutt nå er det andre som bestemme. Bygdafolkes kunnskap er ikke nok. Før beita villrein i store flokke, det var villrein overalt. Nok til alle å vell så det. Derfor fekk myky rein beite ifred. I dag steges veier på alle leier, så den stakkas villrein som kjem på feil sted, kan tru kom til krigen et sted. Den bli skytte på å får ikke fred, det krangles om dyr og folk sprin ette til de er helt svette. Jaktmoralen forsvant med de elder, de som låg ifjelle å såg på dyran å skaut eit i ny å ned. Da var det  fred å respekt som styrte, en måna med fred til å tenke er medisin for kropp og skjel. En savna det fra mitt barndomsparadis. Dette er noe som mine unger skulle få sett. Men jeg kan bare fortelle historien om dengangen bygdafolke styrte. Så tar jeg en tur til reinsbua for å få hvile hode og finne fred. For det må noen ganger til, men jeg har ikke min tvil. Vis jeg hadde fått bestent skulle buan fått komme hver eneste høst inni Langkjønn. For live er for kort til å stresse burt, la oss nyte de dagan oss kan. Å legge alt du skulle ha gjort te side litt nå. Det er deilig å berre sitta ned og høre på fuglens sang. Live skal nytes.