Tid for ettertanke

Alt ble så stille. Taust, ordene passer ikke i en sånn stund. 

Alt skjedde så fort, sjeler lagt i ruiner.

22 juli 2011!

Det er fredag, det er sommer og skoleferie. Jeg sitter i Reinsbua som jeg pleier å gjøre når jeg skal tenke. Alt er så fredelig å stille, tanken mine flyver til dem jeg er glad i å som jeg gleder meg til å treffe igjen. Regnet drypper ned på taket dette har vert en elendig sommer. Tanken minne svirrer om igjen og om igjen på mine egen problemer. Tilslutt blir jeg lei og går inn igjen, tv står på, bildene jeg ser på skjermen kommer til å brenne seg fast for alltid. Det er ikke mulig det er ikke sant, ikke her i Norge. I vårt lille trygge land, der vi lever så trykt og godt. Slik skal ikke skje her, vi er jo et fredelig land der ingen vil krige. Jo, det er vist sant likevel å verre skal det bli. Jeg tenker på vennene min i Oslo og ringer til en venninne gang på gang. Hun svarer ikke, jeg ringer igjen, ennå svare hun ikke. Ta telefonen da si at du er i god behold. Endelig får jeg tak i henne, hun er lagt unna der det skjedde. Takk å pris hun lever, men det er mange andre som har måttet bøte med livet når regjeringskvartalet gikk i lufta. Det meldes om skyting på Utøya, Arbeiderpartiet sin sommerleir er angrepet, av hva vet vi ikke. Er det bare et rykte eller er et sant, helikopteret svever over området å tar bildene som blir vist på skjermen. Redde ungdommer som svømmer for livet, båter som prøver å redde de. Jo, det skytes på Utøya, øya som er formet som et hjerte, midt i Tyrifjorden. AUF sommerleir er angrepet av en mann ikledd politiuniform, som skyter vilkårlige rundt seg. Jeg tenker på en gutt jeg vet er der, det må ikke skje han noe. Kanskje er det flere jeg kjenner fanget ute på den øya, jeg skjerver innvendig. Innerst inne håper jeg at alle overlever, men det blir mer og mer klart at ikke alle kommer til å komme derfra i livet. Blodige ungdommer kommer inn til land og blir sent på sykehuset. Det er skrekkelig, det er forferdelig. Jeg vil at det hele skal være en vond drøm.

Minner.

I dagen, uker og året som fulgte har mange måttet stri med savn og sorg, etter de som så alt for tidlig døde i denne tragedien. Mine venner kom unna med skrekken, men det vil være merket for livet. Mennesker som var på jobb og på sommerleir ble brutalt drept. Slik skal ikke skje, vi må ikke la det skje. Mennesker skal være trygge her, ikke frykte for å miste livet på en slik brutal måte. Jeg tenner et lys, et lys for å minne de jeg aldri rakk å bli kjent med, et lys for de som sørger over å ha miste familie, venner og bekjente, et lys for de som mistet livet. Vi er og blir en nasjon i sorg, med et ekstra sår vi fikk denne forferdelige juli dagen i 2011. Alle må få lov til å sørge på sin måte, alle må få lo til å minnes de døde på sin måte. Vi skal ikke glemme og ikke hjemme bort, vi skal ta vare på minne etter de som mistet livet. Vi gir ikke opp vi skal holde sammen.

Samhold.

Domkirkeplassen er full av roser, alle bære en rose, Norge er fult av roser. Det er rose tog og samhold i gaten som preger landet. Norge ble ikke splittet eller knust, det ble sterkere. Vi skulle sammen vise at vi bryr oss om hverandre. Ta vare på biten som ble igjen, sette de sammen igjen med samhold og medmenneskelighet. Ta vare på de som sørget og på hverandre, det skader ikke å gi en venn en ekstra klem og si du er glad i dem. Vi skal ikke glemme denne dagen da så mange mistet livet, vi skulle forsette samholdet og vise at vi er for sterke til å knekke. Vi skulle vise styrke.

Et år senere.

Nå vet vi hvem som gjorde dette og hvorfor, å handlingen blir verre ved det faktum. Rettsaken har rippet opp i mange minner, men har vist han at vi forsatt fungerer som en Nasjon.

Blomsteren har visnet i gaten, og blitt til jord. De døde har fått fred, de skadde har fått hjelp. Lysen har fått brent i minne. Rosen har kommet igjen og visnet, lysene tent igjen å sluknet. Men minne vil leve for alltid. Den dagen da såret ble laget, det såret som det vil ta leng tid å lege. Vi husket så vel den dagen, nå er alt et år godt. Samfunnet er tilbake, i gaten går stort å smått. Den kunnskapen vi tok med oss vil lede oss videre frem. Det minne vi har i hjerte vil aldri bli glemt, for i hjerte der her vi minne gjemt.

Vis en mann kan vise så mye hat.

Tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Sa en jente etter angrepet og disse ord vil stå som et minne for evig!

Men også som en påminnelse om kjærligheten som møtte hate etter denne julidagen.

La oss aldri glemme, men i hjerte hjemme minnene over de som gikk bort. Å ære de med kjærlighet til andre!

Tenne et lys i minne.