Julen-en høytid for ettertanke.

Julefred.

Før julefrede senker seg stresser vi oss til at alt skal bli perfekt. Når vi endelig har fått jul er vi så utslitte at vi nesten ikke orker å stå på beina. Dagene går å snart kommer hverdagen igjen. Men hva er det vi egentlig stresser å så for? Er det for å tilfredsstille oss selv eller er det for å tilfredsstille andre. Hvem er det som har bestemt at vi skal ha det så perfekt.








Julehøytiden.
For noen er ikke julehøytiden noe de gleder seg til. Det kan være mange grunner til det. Noen barn vet at julen er det samme som at de voksne drikker seg fulle. Ofte føler barn seg utrygge når de voksne forandrer adferd. Selv om det ikke er mange som tenker på det blir adferden vår forandret bare ved å tenker på alkohol. Barn oppfatter fortere enn voksen denne adferd forandring. Derfor skal man være veldig forsiktig med å drikke i små barns nærvær. En annen grunn til at noen gruer seg til julen kan være at de er ensomme. Julen er en familiehøytid og derfor er det noen som føler seg ekstra ensomme i julen. En dame satte før jul i år fokus på dette da hun satte inn en annonse i avisen om noen hadde lyst til å feire jul sammen med henne. Hun sa at hun betalte godt vis noen ville ta seg bryet å ha henne på besøk. Det kom mange henvendelser, men det ble også startet en aksjon der ensomme kunne komme i kontakt med familier som ville ha de på besøk. I år kunne alle få muligheten til å få feire jul sammen med noen vis de ville. Likevel må vi også huske at det er noen som faktisk vil feire jul alene.
Den stillheten julen føre med seg kan for enkelte være det de virkelig vil ha. Mennesker er forskjellige. Det kan også være noen som gruer seg til jul fordi at de har mistet noen de hadde kjær. Enten kan dette være fordi at noen har død iløpet av året og dette er den første jule uten dem. Det er veldig annerledes den først julen uten noen man har kjær. Men man kan også ha vert borti familie uenigheter som gjør at familien er splittet. Hvem skal få lov til å feire jul sammen med hvem? hvem skal få lov til å være med på juleferien. Dette kan skje etter en skilsmisse der det blir splid om hvor barna skal være, men også arveoppgjør. Hvert enkelt menneske har vær sin historie og det er kanskje derfor julen blir spesiell for hver og en av oss. Noen har noen de savner ekstra mye og noe de lengter etter.

Velstand = lykke?

Vi lever i et av verdens rikeste land, men er vi lykkelige for det? Nei, vil mange si. I dag er det stort fokus på å eie noe som er minst like bra om ikke bedre enn naboen. Vi skal jo være så vellykket, neida alt er bra med meg. Vi koster oss til vi har gjeld langt oppover ørene. Desember er den måneden flest nordmenn drar på seg gjeld, noe som varer til langt uti januar. Noen sliter forsatt med gjeld fra fjorårets jul. Vi drar stadig kredittkortet flittigere på kjøpesentrene, for det er jo der vi finner lykke gjør vi ikke? Kjøpesentrene gnir seg i hendene og vi setter stadig kjøps rekorder.
Men når julefreden senker seg og pakken er pakket opp. fler tusen er lagt igjen på kjøpesentrene og man kan dokumentere at nå her jeg fått ennå mer skap fyll. Det man egentlig ønsket seg var ikke blant det glanssete julepapiret kjøpt på Nille for 10 kroner. Nei, det jeg egentlig ønsker meg kan ikke kjøpes for penger. Kanskje glemmer vi egentlig det julen skal være, en familiehøytid. Nå har PC, tv, mobiler og nettbrett tatt over for familieidyllen. Vi hadde det så skrøpelig før i tiden, men jeg tror jammen at de ikke hadde det verre da. Klart velstanden var ikke så stor, men de hadde hverandre. Tv står jo der resten av året også, men vi er så sliten at det er godt å synke ned i en stol å bare sitte å glane. Er det ikke det man sier gammel vane er vond å vende også i jula. Har vi glemt hverandre?

Julegaven man aldri kan få. 
Noen ganger har jeg lyst til å slå av hovedsikringen og tenne stearinlys. Ikke bare er det koselig å tenne noen stearinlys, men da blir vi også nødt til å se hverandre. Tv blir ikke satt i fokus, jeg tror neppe den kommer til å bli fornærmet om den må hvile en hel kveld. Det jeg ønsker meg aller mest i hele verden er noe som er vanskelig å legge under treet. Det er å få lov til å få en kjæreste, da i form av verdens vakreste gutt. Men fornuften sier til meg at han kommer ikke til å komme under noen juletre. Selv om han er med i alle mine drømmer, klarer jeg ikke å få han til å bli virkelig. Men drømmen om en kjæreste er kanskje et uttrykk for noe helt annet, nemlig å få lov til bety noe ekstra for noen.

Det er klart at jeg betyr mye for mine foreldre og søster, men bety noe ekstra for noen som har valgt å bli glad i deg fordi at du er den fantastisk. En som får deg til å føle deg spesiell. For foreldrene mine må jeg jo dele med søsteren min. Nei, jeg vil ha noen som er glad i meg, som ikke gir akkurat det til noen andre enn meg. En som jeg kan å lov til å gi noe til som jeg ikke gir til alle andre, som jeg kan å til å føle seg spesiell. På en måte tenker jeg at vis jeg får meg en kjæreste så vil jeg bli lykkelig. Jeg vet jo at de tunge dagen også da vil komme, men kanskje kommer de ikke så ofte. Noen ganger tenker jeg at vi jeg klarer å stable på beina en familie, vil jeg bli lykkelig. Det sies jo at det å å sine egen barn, er noe av det største man kan oppleve. Det motsatte sies om å miste sine egne barn, for barna er det kjæreste man har resten av livet. Så til neste år ønsker jeg meg virkelig en kjæreste, å han skal jeg ta veldig godt vare på. 

Ønsker alle en god jul!
Å et godt nytt år med masse medmenneskelighet!

Et annerledes år

Annerledes året.

Den dagen brevet fra lånekassen dumpet ned i postkassen min, fikk jeg et realt sjokk. Det er et krav på 250000 som jeg venter i hodet om kort tid, pluss renter da. Nå begynner virkeligheten, inntil nå har jeg bare surfet på studie bølgen en bølge jeg liket meg særdeles godt på. Lånekassen stenger krane for godt noe som innebære at livet mitt blir snudd på hodet bokstavelig talt. Hva nå? var vel det første som falt meg inn i hodet. Jeg er vel ikke den som tåler forandring beste, jeg liker helst at jeg vet litt foran meg isåfall noe. Skudd totalt i blinde er noe jeg ikke liker selv om jeg kan være impulsiv, så må jeg ha en form for plattform å stå på. Nå var jeg tvunget til å skyte i blinde mot noe jeg ikke viste hvor bar hen. Jeg måtte finne meg en jobb, men hvor i alle dager begynner man? Inntil nå har jeg jobbet i noen sommerferier og gått på skole om vinteren, jeg viste liksom at snart skal jeg tilbake til skolebenken. Stadig på jakten etter å lære noe mer, mer kunnskap om et eller annet, jobbe knallhardt med oppgaveløsning og få tilbakemelding. Det er slik livet mitt har vert siden jeg var 7 år gammel, jeg kan ikke noe annet. Men så stoppet alt plutselig opp, jeg var ferdig med min siste eksamen. Plutselig ble alt så stille, nå når jeg virkelig hadde fått taket på det hele. Noen av dere vil sikkert si at det må jo være godt, men jeg lover dere at jeg faktisk trives med å vite at når jeg er ferdig med dette fagområdet så må jeg testes i det. Nå ble jeg kastet på bar bakke bokstavelig talt.
Med stoppen fra lånekassen hadde jeg heller ingen penger, dermed måtte krype tilbake til foreldrene mine for å ha et sted å bo. Siden har jeg da bodd der, utenom den tiden jeg bodde i en snøhule i hagen da. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor mye jeg savnet å bo litt for meg selv. Det er et fryktelig mas om alt fra alle, meldeplikt på alt jeg gjør. Det er sikkert mange av dere som nå sitter igjen med tanken at dette er jeg selv skyldig i og at jeg kunne sikkert kommet meg ut av dette for lenge siden. Og det er sikkert sant, men jeg vet rett å slett ikke hvordan jeg kan gjøre det. Jeg søker og søker på jobber og har fått avslag på avslag. Jeg har ikke nok erfaring og får heller ingen erfaring siden jeg ikke får prøvd meg. Nav er ikke til særlig stor hjelp heller siden de bare lo meg rett opp i ansiktet. De fortalte meg at jeg hadde jo en så fanatisk bra utdannelse, og at lånet jeg hadde bare kunne fryses. Det er greit nok det, men det er den stadige frykten for at 250000 skal rase i hodet på meg. Det er en gjeld som jeg har hengende over hodet, og som jeg også har i bakhodet hele veien. Den kommer ikke til å bli kvitt før jeg har fått meg en skikkelig jobb. Men det er ingen som tenker på den mental oppi dette. Så var høsten endelig kommet og jeg fant ut at jeg ble litt i overkant deprimert av å ikke engang ha jakt som har vert et holdepunkt i livet mitt. Du kan lese mer om de tankene under en andreledes høst.

Reddende engler

Heldigvis har jeg skihoppingen. Det er den som i lengre perioder holder meg oppegående. Norges jenter og gutter som er ute å flyr på ski er noe av det morsomste jeg vet. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg er så opptatt av skihopping, men det er tydelig noe som fenger meg. Kanskje er det spenningen av å se folk prøver å motbevise tyngdekraften med bare et par ski og en tynn hoppdress til hjelp. Det er jo en viss galskap i å finne på å hoppe på ski, men er ikke flere ting som er minst like mye galskap? Det er faktisk svært få dødsfall i denne sporten. Faktisk er det farligere å kjøre bil, enn å hoppe i en skiflyvning-bakke så sant du kan hoppe på ski da. Det jeg vet er at de klarer å få meg til å mile selv på de tyngste dagene. Tusen takk til alle dere som gjør dagen mine bedre bare ved å være dere selv.

Den største julegaven.

I disse tider driver mange av oss å hover inn julegaver til slekt og venner. Febrilsk vasker vi alle rom mellom julekort skrivingen og jobb. Alt skal være bortimot perfekt til jul. Men hvem var det som bestemte at det skulle være slik? Jeg er jo enig i at et ryddig nyvasket hus er noe av sjarmen til jul, men allikevel er det ikke alle de masseproduserte pakken som jeg vil sette fokus på. Nei det er de som er litt spesielle. Selv er jeg ikke særlig god til å finne på slike pakker, jeg innrømmer at jeg masseprodusere julekort og noen ganger er det litt i lett videste laget. Men vis du tenker deg om, hva er det du egentlig har blitt mest glad for? Er det skap-fyllet som du selv kan finne på butikken eller er det noe annet. For min del er nok noe annet. Klemmen fra Johan, gratulasjon på etterskudd fra Tom, smilet på en tung dag og viten om å bety noe for noen. Det er bare noen få ting, av alle de tingen som jeg setter pris på. Små hint om at det jeg gjør er ting som noen setter pris på, som da Stine skrev på bloggen min at hun sette pris på julekortet, Karoline sine gnistrende øyne når hun får forteller om alle de fantastiske musikalene, Åsne når vi snakker om vår lille hemmelighet og skihopping, Marita når hun får lov til å vise sin stolthet over sin Johan og Tone når hun får forteller om sønnens sin Tom hun er så stolt over. 

Det jeg mener er de gaven som vi kan få en liten smak på hver eneste dag. De gaven som aldri i livet vil ligge under juletreet. Det  er de menneske som kan få deg til å føle at du er verdifull, og som kan få deg til å smile hver eneste dag. 

Med dette ønsker jeg dere en god jul!!!!    

Hva får deg til å føle deg verdifull?

Med kallenavn Hilde!

Hoppinfluensa

Å være i en hoppbakke er supert. Jeg trives som plommen i egget og synes det er kjempekult å få lov til å stå å heie på de norske hopperne. Jeg smiler fra øre til øre, men medaljen har som sagt en bakside. Baksiden er at jeg blir hopp-syk og at media gjerne vil ha tak i meg. Likevel er det også litt morsomt når folk legger merke til meg, for da vet jeg at jeg lager litt mer liv omkring hoppsporten. Hoppsporten trenger flere supportere som meg, som gidder å bruke mye av sin fritid på hoppsporten. I tillegg til dette også er med å lager liv i bakken, det er noe som både arrangører og hopperen selv ønsker å ha. De fleste har sikkert sett meg i den gjenkjennelig Tom Hilde luen, men det mange ikke vet er at jeg også har en jentedrakt. Den har en rød lue med blå skrift.
 Jeg heier minst like mye på jente som jeg heier på guttene. Jeg synes det er minst like viktig å heie på jente som på gutten fordi det gir hoppsporten mer bredde. Noen nasjoner hevder seg bedre på jentesiden enn på guttesiden, dermed er det fint at de også får lov ti å vise seg frem i skihopping. Mix konkurransen beviste at fler nasjoner kjemper i toppen, selv om Norge vant denne første på fredag. For meg er det både morsomt å svært gledelig at vi har en konkurranse der begge kjønn stiller likt. Så med Maren, Tom, Anette og Anders på laget vant vi altså denne gangen. Jeg var overlykkelig over at vi klarte å vinne hoppkonkurransen og det samme var vel Tom Hilde, for han var snakkesalig, men kald.

Hei Hilde
Ja faktisk er det noen som kaller meg for Hilde. Jeg tror jeg veit hvor det klengenavnet oppstod. Men nå er jo Hilde et pent etternavn og fornavn. Så jeg synes det er bra og liker klengenavnet mitt. Hilde, sier de og jeg spretter i været. Om jeg ikke reagerer på mitt eget navn så reagerer jeg på Hilde. Men jeg er ikke forundret på at jeg blir kaldt Hilde siden jeg har er så hoppsupporter som jeg er. Lua med Tom Hilde sitt navn på er ganske kjent. Derav kommer navnet Hilde.




Lykketroll på resept?

Bilde: Åsne Etterstad

Jeg tenker for mye. Det er vel en konklusjon mange vil kjenne seg igjen i. Mitt lykketroll gjør meg lykkelig, men han vet det ikke ennå. For meg er det et problem for jeg vil gjerne at han skal vite at jeg setter pris på ham og at ham betyr mye for meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne fått ham på resept, slik at jeg kunne isåfall fått lov til å snakke med ham og få vekk alle misstanker den ene eller den andre veien. Men slik er det ikke man kan ikke bare gå til en lege å si, at jeg vil ha en resept på en bestemt person. Det er jo en umulighet, men jeg kunne gjeme ønske at det gikk an akkurat nå. Da tror jeg at jeg hadde vert hos legen ofte gitt. "kan jeg få en resept på ..............."

Synes dere jeg er egoistisk og storkrevende vis jeg sier at jeg vil snakke med ham for å kunne bli forhåpentligvis lykkeligere? Det er ikke lett å væra forelska. Hørte forresten på Bilia reklamen på radioen  Nå kunne du får kjøpt bil med mekaniker, kanskje det ikke hadde vert så dumt å fått en mekaniker med på et bilkjøp. Forhåpentligvis er det en singel pen gutt i 20 åra. Nei jeg er ikke gal etter å få meg en kjæreste.

Bursdag!!

Bursdag med familien.
Hei og hopp!
Gaven ligger stødd utover sofaen, de er pakket opp og papiret ligger i en haug på gulvet. Årets pakker er avslørt. Egentlig skulle jeg jublet over at jeg faktisk har fått det jeg har ønsket meg. Masse fine ting, i dag fikk jeg til å med 10 hoppbilletter fra Riks tv i posten. Helgen i hoppbakken er fiksa og jeg gleder meg. Egentlig tenkte jeg at den skulle bli ennå mer fantastisk. Med at jeg skulle få lov til å ta med meg noen venner på hopprenn og skikkelig feire, men det var det vist ingen som hadde lyst til. Alle har hver sin unnskyldning for at de ikke kan og det er vel greit. Jeg skal feire likevel jeg. Er vant til å gå alene på renn så det er ingen sak, også er det jo hopprenn jeg er kommet for å se på. Jeg nekter å la det at ingen gidder å være med trekke meg ned. Jeg skal på hopprenn om jeg må gå alene. Gutta og jente hoppene trenger min støtte, og Lillehammer trenger stevningen for å vinne kampen om å få lov til å arrangere verdenscup starten for hopp også neste år. Samtidig håper de på at de også skal få arrangere verdenscup start for kombinert og langrenn neste år. Lillehammer satser stort å da må vi jo klare å vise at vi kan heie på våre utøver, og at Norge fortjener å ha åpningsrenn. Så vis du har lyst er det bare å komme opp i bakken og lage stevning, jeg byr på isåfall noe kake. Nå må vi vise at vi er best folkens.

Når det man ønsker seg mest i verden ikke kan kjøpes for penger.

Jo da, som sagt så kan jeg jo ikke være missfornøyd med gaven jeg fikk. Hodelykten er jo helt fantastisk, og min søster og Spragle satset på hjerter i år, hoppkalender fra mamma og pappa + Spragle, hoppbilletter fra Riks-tv. Nei jeg er nok ikke missføyd er jeg? Jo faktisk er jeg det for alle klarte galant å hoppe over det jeg ønsket meg mest. Men hva skal man si når man på ene siden er missfornøyd, men likevel ikke bør være det! Hvorfor? Jeg elsker jo hjerter og hoppting det burde være safe når de holder seg til ønskelisten. Men saken er vel heller den at jeg er lei av alt det materielle dilldall-et som jeg vet jeg kunne ønsket meg, men som jeg har alt for liten plass til å ha på mitt "lille" rom. Jeg ønsker selvsagt å finne noe for meg selv, men meste av alt ønsker jeg meg en kjæreste. Jeg veit at mange vil tenke å du er så heldig som er singel, men jeg liker ikke singellivet  Jeg vil ha et liv med en kjæreste. Jeg føler meg klar for det nå, jeg kan ikke forklare hvorfor det er bare slik jeg er. Venninnen min svarte dette en gang jeg spurte henne " Du trenger noen å ta vare på og som også kan ta litt vare på deg" Jeg synes det var veldig fint sagt, enkelte ganger kommer det noen slike filosofisk strofer ut av henne. Som at "jeg er for fanatisk til å være sann" isåfall noen ganger. Men kanskje hun har rett at jeg trenger noen jeg kan ta vare på. At det er derfor jeg lengter febrilsk etter en kjæreste. Vis det er noen gutter som leser dette ikke la der, skremme jeg biter ikke. Det ander jeg ønsker meg er barn og det henger vel sammen med ønsket om kjæreste og eget sted å bo. Men er det så mye forlangt, er ikke dette oppskriften på et "normalt" familie liv?

SKÅL, NÅ BEGYNNER JULA!

Tradisjon tro spretter jeg den første glassflasken med jul brus like over midnatt etter den 20 november, 21 november.  Julebrusen er Hamar-Lillehammer bryggeri sin brus på glassflaske. Nå kan juletiden begynne selv om det er 1 og en halv uke til advent.








Spørsmål til dere.
Hva ønsker du deg mest?
Hvilke ønske skulle du ønske gikk i oppfyllelse?
Hvilke julebrus er den beste?
Når begynner du juleoppkjøringen?

Kos dere videre! Vi prates!
   

Bursdag i Lysgårdsbakken.

Hoppinfluensa har inntatt kroppen.

Bilde fra  Tv2.no

Da har den såkalte hoppinfluensa inntatt kroppen min. Jeg kan konstatere at jeg nok er like ivrig som i fjor. Det har kriblet i beina min i fler uker og jeg gleder meg febrilsk til å få komme på hopprenn. Noen ganger skulle man nesten tro at jeg var skihopper selv, slik jeg lengter til hoppbakken blir ferdig slik at de kan begynne å hoppe på snø igjen. Men jeg er ikke det, jeg er bare ei jente som er litt i overkant interessert i skihopping. Det beste jeg vet er å tilbringe fler timer i en hoppbakke. Når jeg kommer på renn spiller det ingen rolle om det er -25*C, jeg smiler fra øre til øre. Under VM i Vikersund ringte jeg til en venninne og var super entusiastisk i mobilen, gjett hvor jeg er nærmest skrek jeg. Jeg ble litt skuffet da hun ikke klarte å gjette at jeg var i en eller annen hoppbakke. På Lillehammer kom jeg til å med til bakken før skihopperne ankom og jeg bruker ikke å gå igjen før lyset slukkes i bakken. Jeg er nesten omtrent den første som kommer og den siste som går. Hopping er alltid prioritert først! Så når det er hopp så blir jeg syk, hopp-syk  Mamma sa til meg "kom deg på hopprenn du er ikke til å være i hus med" Jeg blir alltid i dårlig humør vis jeg ikke får kommet på renn, så jeg er ikke til å være i hus med. Derfor vet jeg at vis jeg får en kjæreste så må han isåfall vise forståelse for min hopp avhengighet. Eneste medisin for denne hoppinfluensa er hopprenn, enten på tv når de er i utlandet eller i bakken når de er i Norge. Så dere er herved advart!

Vil feier bursdagen min i hoppbakken.     

Etter at jeg fant ut at rennet på Lillehammer skulle være den 23-25 november bestemte jeg meg for at jeg skulle feire bursdagen min i hoppbakken. Jeg kontaktet Rikstv og fikk gratis billetter, dermed var alt klart for en fin feiring i Lysgårsdbakken i tre dager. Jeg tenkte at dette kom til å bli den beste bursdags feiringa noen gang. Det var bare noe jeg hadde glemt, det er jo nesten ingen andre enn meg som er interessert i skihopp. Isåfall ikke i min vennekrets. Jeg skrev på Facebook at de som ville kunne være med å feire fødselsdagen min i Lysgårdsbakken.  Det var noen som hadde litt lyst, men de kunne ikke komme. Så vist noen har lyst til å komme på fødselsdags selskapet mitt, er det bare å være med i Lysgårdsbakken disse dagene.  Jeg kommer til å bake en kake så bursdagsfeiring blir det likevel da. Dog ikke med gjester. Kanskje kan jeg spandere på noen av hopperne kake. Vi får se jeg gleder meg til å komme på renn igjen isåfall.

Spørsmål til leserne mine.
Nå vet dere at jeg er hekta på skihopping men jeg lure på.
Hva er det du er hekta på?
Hvordan ville drømmebrusdagen din vært?
Svar ved å skrive det i kommentarfeltet under:

Vi snakkes!

Kampen om julegavestria!

Hva ønsker du deg til jul?

Hvem har ikke fått spørsmålet i månene før jul. Jeg har fødselsdag i november så for meg får jeg spørmålet i en bolk. Men hva skal man svare på et sånt spørsmål? Jeg velger å svare billetter hopprenn. Jeg er nok ikke utenom det vanlige stadig fler og fler ønsker seg opplevelser. Kanskje er det et tegn på at vi har alt eller isåfall har råd til alt. Jeg innrømmer at gaveønskene mine er både dyre og vanskelig å få tak i. Men da har jeg isåfall gitt et svar. Ønskelisten min ligger på nett slik at alle kan se den og at den er tilgjengelig for alle. På den prøver jeg å sette opp ønsker som er i alle prisklasser. Å gå utenfor den er som regel veldig misslukket  vis du ikke kjenner meg så godt at du kan lese uttenkte tanker.

Hva blir du glad for?
Helt ærlig svært få ting som jeg kommer til å bli veldig glad for. Men ting som står på ønskelisten min slår an om dog ikke helt opp i takhøyde. Men er jeg missfornøyd så lyser det ut av meg. Jeg er svært dårlig til å si tusen takk denne ble jeg glad for, vis jeg ikke faktisk ble det. Noen mennesker takker, men hele ansiktet sier jeg likte ikke gaven. Da blir det for dumt. Da vil jeg heller si takk for gaven den falt ikke helt i smak, men tanker var god. Det er et mye ærligere svar synes jeg og da vet de at de er på feil spor. Du kan da lede dem inn på et mer riktig spor og dermed blir der enklere å kjøpe. Likevel har jeg selv stått i julegave problemet å tenkt. Hva skal jeg kjøpe? Ting jeg liker faller ikke alltid i smak hos alle. Søsteren min er jo et eksempel på det. Hun kan si en ting er fæl og jeg synes den er nydelig. Det er derfor viktig å tenke på hver og en du skal kjøpe en gave til. Å kjøpe likt er lettvint, men det kommer ikke til å bli bra. Derfor tenker jeg på hvem er den jeg kjøper gave til. Da håper jeg at det blir litt lettere. Når jeg tenker en spesiell person går jeg i bokhandelen  en annen kan være på glitter. Des mindre jeg kjenner den jeg kjøper til des vanskeligere er det å kjøpe. Oppfordrer alle til å skrive en ønskeliste, om ikke annet en veiledning.

Menn med gaveposer etter målretta kvinner.

Har du noen gang sett synet. Menn som sitter på en benk og stirrer i lufta, ofte veldig ukonforbetale. Eller menn som bærer en haug med bæreposer, som en tilhenger etter en dame. Miss-trivselen lyser ut av øynene på de og det er ikke langt mellom sukkene. Nå er tiden kommet du finner de på et kjøpesenter nært deg.
Jeg ønsker alle lykke til med gavefangsten.

Rømme fra virkeligheten!

En god grunn
For dem som følger med på bloggen min er jeg veldig opptatt av å finne meg kjæreste. Etter å ha sett Puls på NRK skjønner jeg mer av min sitvasjon. Kanskje er det for meg å få en kjæreste en måte å kunne markere at nå starter mitt voksenliv. Siden jeg bor hjemme er det også en god grunn til å komme seg bort fra hjemme.

Venner på andre kanter.
Jeg har ikke verdens beste sosiale nettverk, men de venne jeg har befinner seg stortsett fra Lillehammer og nedover. Noe som også fører til at jeg lengter tilbake til Lillehammer. Ikke bare ligger det to flotte hoppbakker der, men jeg trives faktisk på Lillehammer.

Har du noen gang opplevd at en ting faktisk har en grunn du ikke tenkte på?

Helikopter dilla.

Med luftambulansen over hodet i 25 år.

Bilde Terje.

Det durer i luften, en EC 135 er på vei, hvor det kommer i fra og hvor det skal er det bare ytres få som vet. I over 25 år har duren vert et fast og betryggende innslag i livet mitt. Det er som regel luftambulansen fra Dombås som er ute på tokt.  Det engang hvite og røde BO-105 helikoptret er nå byttet ut med det gule og røde EC-135 helikoptret med grønn skrift og en hvit og grønn stripe langs siden. Det blinker et rødt og grønt lys under helikopteret, det lyse du ser best er på siden som flyr mot deg. For meg er luftambulansen fra Dombås et helt vanlig syn, og jeg er så vant til duren at jeg ikke lenge legger merke til at det flyr over hodet på meg. I 2012 er det 25 år siden luftambulansen kom til Dombås og ble en trygghet for befolkningen i nord-Gudbrandsdalen. Det er langt til sykehuset som ligger på Lillehammer og med store fjellområder der frakting med bil er umulig er luftambulansen et fint redskap.

Følelsen av trygghet.

Bilde fra Gd.no

Jeg veit at skjer det med noe er det masse folk som har kompetansen til å hjelpe meg. Likevel er jeg ikke helt trygg før jeg ser at luftambulansen er kommet, det er dem jeg tenker på som har høyest kompetanse, da er jeg trygg. Med omtrent tre kvarter til St. Olavs hospital, i Trondheim og et kvarter unna Lillehammer er det ingen mulighet til å komme seg forter på sykehus. Det er ingen tvil om at luftambulansen har reddet mange liv som kunne vert borte uten deres hjelp. Det å ha en base så nærme som jeg har er en trygghet, legehelikoptret er der på få minutter. Det er spekket med utstyr og teknologi. Da man skiftet til EC-135 var dette et helikopter som var spesialtilpassing for flyving og redning som luftambulansen trenger. Med viten om akkurat dette føler jeg meg ekstra trygg. Kanskje er det derfor basen har skapt et så stort engasjement i blant lokalbefolkningen.

Litt om luftambulansen på Dombås.

Bilde fra Norsk Luftambulanse

Basen på Dombås ble starte etter at Norsk Luftambulanse hadde hatt en midlertidig base under Landskytterstevne på Lesja i 1985. Allerede i vinterferien i 1986 hadde Norsk Luftambulanse vinterbase på Dombås. Basen skapte stor entusiasmen hos lokalbefolkningen, og det ble stor støtte for å få en permanent base på Dombås. Slik begynner historien om Dombås basen, også kalt Folkets base. Men mannskapet på basen skulle fort merke at det ikke var et enkelt område de hadde å dekke. En oktober kveld i 1987 skjedde den første av fler ulykker med personell på Norsk luftambulanse basen på Dombås. Helikoptret havarerte på Dovrefjell, like nord for Fokstua. Hele mannskapet på tre omkom i branne som oppstod, i tillegg døde en av hjelpemannskapet på veien opp til havariet. Havariet ble tatt imot med sorg hos lokalbefolkningen. Arbeidet på basen forsatte og i 1989 skjedde den neste ulykken. På en tur over Hareggen ble helikoptret utsatt for uvær å valgte å nødlande. Denne nødlandingen føret til at helikoptret tippet og gikk rundt, to av mannskapet kom fra ulykken med skrekken, mens legen fikk nakkeskade. Da basen igjen ble utsatt for en tragisk ulykke i 1991, etter å ha kollidert i en kraftlinje ved Koppang. Ble det en viss uro over antall ulykker på så kort tid. det bel derfor satt inn tiltak for å forhindre flere ulykker. Nok en gang var bygden rundt basen i sorg og på minne stunden etter de 4 som omkom i Dombås kirke var den fullsatt. Det ble også satt et krav om en ny type helikopter etter den siste ulykken.  Det samme året blir Luftambulansen flyttet til nåværende basestasjon på Dombås.

Bilde fra tv2.no

Fra i 1993 til i 2001 var det Arlift AS som tok over driften på Dombås, til NLH igjen tok over driften. Dombås mistet en pilot i en ulykke hos Arlift over Førde-fjorden. Den hittil siste ulykke på Dombås-basen skjedde så sent som i 2004, under en øvelse på Vågåvatnet kom trolig halen for nært vannet og helikoptret havarerte  Samtlige besetningsmedlemmer overlevde uten fysiske skader, men var preget psykisk av hendelsen. . Basen har i disse åren vert truet med flytting, men hver gang har bygdefolket stilt opp mot flytting av basen som ennå befinner seg på Dombås. I dag er det er EC-135 helikopter som er operativ på Dombås basen.
Opplysninger er hentet fra boka "Folkets base, Dombås" utgitt i 2012.

Korte fakta om helikoptret.

Bilde fra Norsk Luftambulanse

EC-135 er et tyskprodusert helikopter fra Eurocopter fabrikken.
Helikopterets størrelse: Lengde er på 12,19 meter, høyden er på 3,51 meter og den har en rotordimensjon på 10,2 meter.
Helikoptret her en løfteevne  på 2835 kilo og en laste evne på 965 kilo, det har en gjennomsnittlig fart på 230 kilometer i timen og har plass til ialt to bårer i tillegg til mannskapet på 3. Helikoptret flyr på flybensin JET A-1 og bruker 230 liter i timen.  
Denne typen helikopter er det som er det som mestbrukte i verden sammen med helikoptertypen Bell.

Andre helikopter i Norge:
EC-135 brukes av redning og politietaten i Norge, men vi har også ander typer helikopter i drift i Norge.
Det mest kjente er Sea-King, som er et redningshelikopter som drives av 330 skvadron. Det et i alt 6 baser fordelt rundt i Norge, de fleste av disse har to helikopter som er operative. Mannskapet består av 6 personer derav to flyger. Sea king er ekspert på redning i sjø og kan fylle drivstoff underveis.   
Vi har også en Arilift base som har et Super Puma helikopter som er tilknyttet redningstjenesten. Super Puma brukes også til frakt av mannskap til og fra Oljeplattformer grunnet at det kan ta med seg opptil 24 personer i tillegg til mannskapet på 2.
I tillegg til dette bruker forsvaret forskjellige Bell helikopter til sine operasjoner

Tar forbehold om noen feil. Har du tillegg opplysninger eller ser feilopplysninger i teksten, legg igjen en kommentar så blir feil og mangler rettet oppe etterhvert.

Oppfordre også de som leser dett å legg igjen en kommentar med, synspunkter på innlegget. 

Glad i vår katt!!!

Spragle er tilbake.
Etter om å ha vert borte i 5 dager kom endelig Spragel hjem igjen. Det er til stor glede for alle som har savnet ham og ropt på ham disse dagene. Riktignok kom han halene hjem, noe som førte til avliving-frykt hos de yngste dele av familien. Etter en telefon med dyrelegen så han at "Katter der veldig myke og derfor ser det ut som om foten er ut av ledd. Spragle trenger hvile godt stell og masse kjærlighet så vil han bli helt som ny" Dette var en betryggende beskjed å få for det er ikke godt å se på at han halter og foten ser ut som om den er ute av ledd. Det er ingen tvil om at han får masse kjærlighet og medlidenhet. Man kan allerede se bedring på han og i dag fanget han en mus igjen. 

Tid for menneskelighet og ettertanke.

For fantastisk.
For en tid tilbake var jeg og en venninne av meg på Peppes pizza, der satt vi å småpratet og plutselig kom hun med uttale "Kanskje du rett å slett er for fanatisk." Dette fikk meg til å tenke på at det kanskje det er derfor jeg har noen av problemene jeg har. Her er noe av historien bak utsagnet:
Jeg er vel den eneste som er blitt kalla opp til rektoren med beskjed om at jeg er for snill mot andre. Jeg trives med å være snill men dette skulle jeg ikke få lov til. Etter fler gjentagelser førte det tilslutt at ledelsen på skolen frys meg ut av skolen. I tillegg til dette ble det litt flere komplikasjoner med skoleåret og måtte gi opp kampen. Det var tung å innse at jeg ikke klarte det, men jeg klarte å finne glede i live. Jeg kommer ikke til å forandre den jeg selv om andre mener jeg bør det. Vis jeg skal forandre den jeg er må det være mitt valg. Derfor valgte jeg å forsette livet mitt som den jeg er, med medmenneskelighet i bunn. Jeg tror at man ikke kan bli for medmenneskelig og at det går an å snakke seriøst om ulike syn. Vis vi greier å respektere hverandre slik vi er, tror jeg at vi vil lære veldig mye om oss selv. Jeg trives med å ta vare på andre.

De som følger bloggen min har sett at jeg jobber i kirken, noe som til tider kan være litt frustrerende. For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha ansvar for kirkevasken og planting, for dette skulle jeg skrive timer. Jeg skrev timen jeg brukte på å vaske og planting da jeg fikk beskjed om å levere inn time listen. Neste gangen jeg snakket med sjefen fortalte hun meg at jeg ikke kom til å få lønn for alt jeg hadde jobbet. Å etter noe undersøking fant jeg ut at hun trekte meg fordi jeg hadde gjort en for god jobb. Jeg er faktisk for fanatisk til å være sann. Kanskje det er derfor at jeg strever med kjærligheten også. I følge venninnen min er jeg også lett å lese og det kan hende skremmer gutter litt. Jeg viste ikke at de var så lettskremte.

Å bry seg og se andre.
 Vi er veldig flinke til å dømme andre etter det første inntrykket vi får av de. Men det er ikke sikkert at det inntrykket alltid er det riktige. Likevel tar det ikke lenger enn tre sekunder før vi bestemmer oss for hva vi skal tenke om en person. Jeg skal ikke si at jeg er en mester i å ikke dømme folk, men jeg har lært at jeg skal prøve å gi folk en ny sjanse. Tilgivelse er noe vi idag bruker alt for lite. En annen tanke er hvor godt vi tar vare på medmenneske og er der for de når de trenger en. Jeg her opplevd at når jeg har det vanskelig så snur folk ryggen og lar meg være alene med problemene mine. For en tid tilbake mistet jeg en av de beste venne jeg hadde på ungdomskolen i et tragisk selvmord. Jeg tenker veldig mye på ham, kunne jeg gjort noe for ham. Hvorfor valgte han den veien. Livet kan fort endre seg og selv om man har det bra materielt så kan man slite mentalt. For noen kan den lille samtalen der de får tømt seg for tunge tanker være nok til å se et lys. Men ikke alle mennesker er tøffe nok til å ta denne samtalen, men jeg tenker at det er bedre at du er der enn å snu å gå fordi at du tenker at det er slitsomt. Neste dag kan det være du som treng hjelp. Noen ganger er vi mer opptatt av å sverte naboen enn å ta vare på den. Faller man utfor malen faller men også utfor samfunnet der alle vet alt om deg.

Ny sjanse på Lillehammer.
 For bare noen få år siden trodde jeg at det å komme tilbake til hjembygden vil bli greit. Jeg hadde lyst til å finne meg en jobb i hjembygden, jeg ville jobbe for at vi skulle ha et fint bygdesamfunn slik som pappa har vert med å gjort før meg. Nå har jeg bodd i hjembygden hele livet mitt, men jeg har også sett noe av verden og venn min bor rundt omkring i Norge. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær  men det var til jeg kom til Lillehammer. På en måte har livet mitt blitt igjen der, slik livet mitt er nå føles det å flytte til Lillehammer som å få en ny mulighet. Derfor jobber jeg målrettet mot å få meg en jobb i Lillehammerregionen slik at jeg kan få lov til å bo der. Det er ikke lenger bare hoppbakken som drar meg nedover. Det er andre mennesker jeg har møtt der som jeg trives sammen med. Jeg håper at jeg kan få lov til å få en ny sjanse på Lillehammer å legge igjen noe i hjembygda som trengs å leges uten at jeg hver dag skal bli minnet på det. Likeledes føler jeg at det å flytte fra foreldrene mine både kan være sunt for meg og gi meg det pusterommet jeg trenger for sener å eventuelt vende tilbake til hjembygda.    

En takk til alle.

Jeg er skjele glad for at jeg er der jeg er i dag, det hadde jeg aldri klart uten hjelp fra menneskene rundt meg. Takk for at dere er til. For noen av dere er det nok at dere bare er dere selv og noen må ta mer at støyten. Her kunne jeg nevnt navn, men jeg velger å ikke gjøre der for ingen glemt ingen glemt. Dere vet selv hvem dere er.

Tusen takk for at dere er til, jeg er veldig glad i dere.

Minner også om at der kan utfordre meg på ting jeg kan skrive om, jeg blir veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får. På forhånd takk!   

En bursdagshilsen til en annen dimensjon.

Nå ligger jeg her og tenker på at idag skulle min venn fra ungdomskolen fylt 28 år. Det er rart å tenke på at han ikke ble mer enn 26 år gammel. Hvem hadde trodd det at han skulle forlate oss så tidlig, da jeg smalt igjen matte-boken hans på ungdomskolen. Ingen ante noe den skjebnesvangere skjer-torsdagskvelden for snart 2 år siden.

Kjære du.
Kjære du var så ung. Livet lå foran deg, venne var der. Du skulle bare sagt sannheten. Vi er så mange som ville tatt imot deg da du falt. Men vi viste ikke at du falt, å kunne ikke helpe i tide. Man kan ikke ta imot noe man ikke aner faller før det treffer bakken. Takk for alle gode minner. Jeg skal ta godt vare på de. Gratulerer med dagen. Håper du har det bra der du er. Tenker på deg, savner deg og tenner derfor et lys til minne om deg.

Relistiske mål

Jeg er blitt utfordret til å skrive om hva jeg gjør for å oppnå mine mål i livet. Så her kommer svaret.

Hva nå?

Jeg har en del drømmer og mål her i livet. Mange av de kan nok virke høytflyvende  men for meg er de 100% realistiske. Som jeg har skrevet tidligere er mine mål å få meg en jobb jeg trives i, samt en familie.  Men hva kan man gjøre for å oppnå dette målet? La oss ta en titt på jobbmarkedet. I Norge er det relativ liten arbeidsledighet. Disse talle varier fra sted til sted. De fleste har en jobb og gå til, i dagens arbeidsmarked er det mest bruk for helsefagarbeidere og ingeniør. Jeg er utdannet inne naturfaglig retning og i dette markedet er det mange om beinet. Dessverre går mye av jobbkulturen i dag ut på bekjentskap og på en måte kan jeg forstå dette, det er tryggere å ansette noe kjent. Vi tiltrekkes til likheter for da føler vi oss trygge og arbeidsgivere er også mennesker. Derfor har jeg begynt med nettverksbygging som det heter. Jeg forteller at jeg er på utkikk etter en jobb og hva jeg er utdannet i. I tillegg til dette oppdaterer jeg seriøst både Facebook,  Twitter og link-din profiler. For meg er det viktig å fremstå proff også på Internett  Ofte bruker arbeidsgivere å Google personer som er kandidater til stillingen de søker. Hvem er det som har søkt? Videre søker jeg på alle stillinger som kan være aktuelle for meg.

Både mine interesser og min utdanning har likhetstrekk, så jeg har gått for veien å finne meg en engasjerende og artig utdanning som for meg forhåpentligvis kan føre til en engasjerende jobb. Samtidig jobber jeg med å ferdigstille en master innen for mitt fagfelt. Siden jeg idag jobber med noe som jeg ikke passer inn i, driver jeg også å jobber opp mot å få en praksisplass i en bedrift der jeg kan få en ansettelse på sikt. Selv tror jeg at dette tiltak er en bedre løsning for meg enn det jeg idag går under. For meg er problemet at jeg ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, ikke at jeg har for liten kompetanse slik jeg forstår det. Jeg er villig til å flytte vis en slik mulighet byr seg.

Kjærestejakt.

Når det gjelder kjærligheten så er ikke problemet at jeg ikke klarer å finne potensielle kandidater. Nei bevare meg vel det finnes så mange fanatiske gutter ute i verden. Problemet ligger vel heller i at jeg ikke får noen til å forelske seg i meg. Isåfall tørr de ikke innrømme det. Bare så det er sagt jeg biter ikke, er storstett ganske snill og omtenksom. I min livssituasjon er det helt aktuelt å ha kjæreste. Siden jeg er av den oppfatning  at man kan være fattig, men lykkelig bare man har folk som er glad i en og grunnleggende behov(mat,vann,hus, ol). Man kan være ulykkelig og svømme i penger.

Jeg vet ikke om så mye som kan gjøres annerledes bortsett fra at jeg kan være mer pågående, men det blir feil det også. Gutter liker å jakte litt, det skal visstnok trigger interessen hans. Problemet er at jeg nok er litt for tilgjengelig på noen områder. Kanskje er jeg litt tøff mot gutter jeg møter. Så bruker jeg også å tiltrekkes av gutter som yngre enn meg. Men noen ganger så trekker guttene opp alderen sin når de vet hvor gammel jeg er. En klarte til å med å si at 11 år som er mellom meg og søsteren min ikke blir så mye når vi blir eldre. Den gutten var yngre enn meg og dro opp alderen sin når han hørte hvor gammel jeg var. Jeg synes det er litt morsomt, men jeg tenkte ikke på det før etterpå. Den gutten strålte i mitt nærvær. Akkurat på den måten jeg vil at en gutt skal stråle.

Veien videre. 

"Det vi har er nå og her et øyeblikk  et øyeblikk. Det gjør oss til, den vi er et øyeblikk, et øyeblikk." Er noen av linjene i sangen som er utgitt av Elkjøp i samband med jubileumsåret  Jeg tenkte ikke på sangen først men så begynte jeg å høre på teksten og da fikk sangen en egen mening. Teksten sier noe som svært få tar seg tid til å tenke på. Det å ta seg tid til å stoppe opp og tenke på at det er øyeblikk som danner livet. Tross i alt jeg føler er elendig kan det være øyeblikk som er fanatiske. Som overnattinger med hjelpekorpset, en tog tur eller en tur i naturen. Jeg tror det er viktig å få tanken bort fra alt annet enn det som man til daglig driver å kverner på.

Rosa sløyfe månen og litt om kreft

Rosa sløyfe aksjonen.
Oktober er måneden for rosa sløyfeaksjonen.


Dette er en aksjon som er til støtte for brystkreft, det er for å øke kunnskapen om brystkreft og for å sette fokus på denne sykdommen, men også for å få inn penger til brystkreft forsking. Ved å gi kunnskap vil stadig fler kvinner være obs på sykdomstegn og vi vet alle at at tidlig behandling øker sjansen for overlevelse. I år er det 14 gangen at Rosa sløyfeaksjonen markeres i Norge. Hvert år får   2850 kvinner brystkreft i Norge. Med andre ord rammes hver 12 kvinne av denne sykdommen iløpet av livet. Tallet på brystkreft tilfeller har vårt stabilt de siste åren og gledelig nok overlever så mange som 89% av disse de første 5 åren etter diagnosen stilles. Likevel er prisen disse må betalt tøffe behandlinger. Mer forskning vil føre til bedre diagnostisering og at flere får en tilpasset behandling som også kan føre til færre bivirkninger og lagetidsfølger av behandlingen som har blitt gjennomført.(Rosa sløyfe)
Du kan støtte aksjon ved å bære en rosa sløyfe eller kjøpe produkter lansert i samband med aksjonene. Du kan også kjøpe produkter hos rosa sløyfe sine samarbeidspartnere som du finner mer informasjon om her. 

Flere aksjoner i kampen mot kreft.
For de som husker tilbake til November i fjor var det en aksjon kalt Movember. Denne aksjon gikk ut på å fokus på menns helse da i særlig grad prostatakreft. Menn over hele verden bel oppfordret til å vokse på seg en mer eller mindre kledelig bart. Dette både for å øke bevisstheten  men også for å samle inn penger til forskning på Prostatakreft. Flere av de mannlige norsk idrettstjerner deltok på kampanjen i 2011. Kampanjen har som rosasløyfe  holdt på i flere år.

Krafttak mot kreft.
Det har i samlearbeid med P4 og P3 vært vinterlyd turner rundt omkring i Norge til støtte for forskning på alle kreftformer. Ingen har hittil klart å se hele bildet når det gjelder kreft, men vi kommer stadig nærmere.  Målet er at flest mulig skal kunne overleve kreft og bli mer eller mindre friske.

Alle kan rammes.
De fleste kjenner noen som har eller som har kreft. selv om vi i dag har kommet lagt når det gjelder mange krefttyper er det forsatt noen som vi ikke har kommet så langt med. Derfor er det viktig at vi har penger nok til å drive forskning på dette området. Selv om du føler deg både fisk og rask i dag kan kreften komme krypende og påføre deg og dine store smerter. I dag overlever mange, mens ander ikke har en sjanse for å overleve. Så mange som 90% overlever noen kreftformer som som eksempel brystkreft, men får du kreftformer som bukspyttkjertel kreft, kreft i lunger eller spiserør er du bortimot dødsdømt. Så menge som 3000 dør av dett i Norge hvert år. Vi kan alle rammes, det er ingen som verken kan si hvorfor det oppstår eller hvordan. Selv om du er helt frisk kan livet bli snudd på hodet vis det oppdages kreft. Heldigvis har forskningen gjort at stadig flere overlever.

Skal finne mer bilder siden, måtte bare skrive litt om dette temaet som jeg synes er en viktig tanke å ha i hodet.

Tiden som går

Litt siden sist.

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet på bloggen min. Men jeg har rett å slett ikke hatt verken overskudd eller noe matnyttig å skrive om. Men livet mitt har jo ikke stått stille siden sist for den delen. Jeg ville bare at flest mulig skulle få lese innlegget mitt om de fantastiske gutta som jeg jobbet sammen med på Hjerkinn. Uheldigvis vet jeg ikke navnet på en eneste en av de, men jeg vet isåfall at hadde jeg fått muligheten til å treffe denne gjengen igjen så hadde jeg takket ja. Vis noen vet hvem de er, eller noen av dere i gruppe 4 siste uken på Hjerkinn leser dette, vil jeg si at de gutta fortjener all skryt de kan få. Flesteparten av de er ferdig i førstegangstjenesten i desember 2012. En fanatisk fin gjeng som jeg kommer til å huske i lang tid. Tusen takk for den fine uken jeg fikk sammen med dere. Må også takke han som innkalt meg til denne tjenesten fra Brumunddal RKH(du vet selv hvem du er). Håper på at vi treffes igjen.

Tankenes tid.

Så her sitter jeg og hoste opp slim og får dermed god tid til å tenke tilbake på tiden som har gått. Etter å ha være på Hjerkinn nesten en uke fikk jeg virkelig opp øynene for hvor dårlig jeg faktisk trives på jobben i kirken. Når det å gå frem og tilbake bak noen gutter vel og merke, blir det gøyeste du har opplev på lenge får det deg egentlig til å tenke. Hvorfor trives jeg så godt på Hjerkinn og mistrives i kirken? Jeg bør ikke skrive om hva jeg synes om sjefen min, men det er blitt alt for mye fem og tilbake og for min del. Nå vet jeg verken hvor lenge jeg skal arbeide hver dag, hva jeg skal gjøre eller hva jeg får betalt fra hvor? Hun ombestemmer seg hele tidene og for meg blir dette som å leve i et sirkus. Jeg må nok innrømme at jeg må ha en del faste holdepunkter og vite sånn omtrent hva som møter meg hver dag. Om ikke annet vil jeg vite opplysninger som angår meg. Som hva som er sagt i samtaler med Nav, der jeg ikke verken har vert tilstede eller innkalt  Det er også kjekt å vite sånn omtrent hva man kommet til å ha på banken til en hver tid, ettersom jeg storparten av tiden bruker kort som betalingmiddel. Er det virkelig for mye forlangt å få lov til å ha bite litt kontroll over det som faktisk angår meg også på jobben? Jeg er tross alt godt over 18 år og etter det jeg ser på selv som vel oppgående. Jeg vil selv ha styringen ved å vite hva som er sagt og hvordan ting skal organiseres fra nå. Er jeg for storforelangene?

Viktige ting i livet.

Hva som er viktig for et menneske er jo opp til hver enkelt å finne ut av. For meg er det viktigste å ha en viss peiling på hva jeg kan forvent meg av fremtiden. Ikke at jeg planlegger til miste detalj hva som skal hende til en hver tid, sånn send inne en søknad innen søndag klokken 12 skal jeg se om det passer. Noen mennesker er faktisk sånn. Nei jeg vil vite hva som hender i morgen, eller isåfall hvilke muligheter for hva som hender i morgen. Uforutsette ting kan jo skje, å det må man jo ta der og da. At jeg er singel betyr ikke at jeg kan brukes til alt til enhver tid, for jeg har jo ingen andre enn meg selv å ta vare på likevel. Jeg har også et liv! Jeg har absolutt ikke valgt å være singel for jeg ønsker meg en kjæreste, noen ganger vill jeg nok ha skriket ut at jeg er jo her hvorfor er det ingen som ser meg. Jeg er dårlig til å markedsføre meg selv både når det gjelder jobb, venner og kjærlighet.   "Odelesjente i 20 åra, søker gutt helst litt yngre. Med et skøyteting smil og forforståelse øyne. Omsorgsfull, må takle både å måtte ta litt vare på meg og bli tatt vare på selv. Fint om du også er glad i barn, for det er jeg" Jeg venter selvfølgelig ikke at gutten kommer ramlende inn døren her, men det hadde vert praktisk å vist hva gutter tenker om å ha en kjæreste som er eldre enn seg. Som dere sikkert for lenge siden har forstått er det for meg å få meg en kjæreste noe av det jeg ser på som viktigste. Andre ting som er viktig for meg er venne mine, for det er de jeg kan gå til vis det skjer noe i familien min som dermed blir vanskelig å snakke om med dem. Jeg skulle også ønske at jeg hadde fått meg en jobbe jeg trives i, da helst i nærheten av Lillehammer. "Jente i slutten av 20 åren søker jobb på Lillehammer eller omkringliggende områder. Jeg er utdannet inne Naturforvaltning, reiseliv, geografi og pedagogikk. Jeg er snill, blid, omtenksom og arbeidsom. Håper på å få en jobb jeg trives i. 

Hvorfor jeg vil flytte til Lillehammer er vel fordi det hittil er den plassen jeg har trivdes best på. Ikke bare har de en fanatisk hoppbakke, men det er også masse pene gutter i dette området. Så må jo Lillehammer RKH ha noe av æren for at jeg trives siden de godtar at jeg får være med på kurs tross i at jeg ikke har vert med på noen aksjoner. Det er alltid like trivelig å komme på kurs når du møter smilende fjes som synes det er hyggelig at du kom. Er det da noe rart at jeg har lyst til å flytte til Lillehammer?

Men over til min blogg lesere. Jeg har jo sett at det er veldig lite med kommentarer som har kommet på bloggen min i det siste. Derfor utfordrer jeg dere til å utfordre meg på hva jeg skal skrive om. Hva er det som engasjer akkurat deg? Du kan få lov til å bestemme hva jeg skal skrive om i et av mine neste innlegg.

Jeg håper isåfall at dere tar vare å hverandre og at jeg kan få noen innspill hva der vil høre mer om.