torsdag 25. oktober 2012

Tid for menneskelighet og ettertanke.

For fantastisk.
For en tid tilbake var jeg og en venninne av meg på Peppes pizza, der satt vi å småpratet og plutselig kom hun med uttale "Kanskje du rett å slett er for fanatisk." Dette fikk meg til å tenke på at det kanskje det er derfor jeg har noen av problemene jeg har. Her er noe av historien bak utsagnet:
Jeg er vel den eneste som er blitt kalla opp til rektoren med beskjed om at jeg er for snill mot andre. Jeg trives med å være snill men dette skulle jeg ikke få lov til. Etter fler gjentagelser førte det tilslutt at ledelsen på skolen frys meg ut av skolen. I tillegg til dette ble det litt flere komplikasjoner med skoleåret og måtte gi opp kampen. Det var tung å innse at jeg ikke klarte det, men jeg klarte å finne glede i live. Jeg kommer ikke til å forandre den jeg selv om andre mener jeg bør det. Vis jeg skal forandre den jeg er må det være mitt valg. Derfor valgte jeg å forsette livet mitt som den jeg er, med medmenneskelighet i bunn. Jeg tror at man ikke kan bli for medmenneskelig og at det går an å snakke seriøst om ulike syn. Vis vi greier å respektere hverandre slik vi er, tror jeg at vi vil lære veldig mye om oss selv. Jeg trives med å ta vare på andre.

De som følger bloggen min har sett at jeg jobber i kirken, noe som til tider kan være litt frustrerende. For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha ansvar for kirkevasken og planting, for dette skulle jeg skrive timer. Jeg skrev timen jeg brukte på å vaske og planting da jeg fikk beskjed om å levere inn time listen. Neste gangen jeg snakket med sjefen fortalte hun meg at jeg ikke kom til å få lønn for alt jeg hadde jobbet. Å etter noe undersøking fant jeg ut at hun trekte meg fordi jeg hadde gjort en for god jobb. Jeg er faktisk for fanatisk til å være sann. Kanskje det er derfor at jeg strever med kjærligheten også. I følge venninnen min er jeg også lett å lese og det kan hende skremmer gutter litt. Jeg viste ikke at de var så lettskremte.

Å bry seg og se andre.
 Vi er veldig flinke til å dømme andre etter det første inntrykket vi får av de. Men det er ikke sikkert at det inntrykket alltid er det riktige. Likevel tar det ikke lenger enn tre sekunder før vi bestemmer oss for hva vi skal tenke om en person. Jeg skal ikke si at jeg er en mester i å ikke dømme folk, men jeg har lært at jeg skal prøve å gi folk en ny sjanse. Tilgivelse er noe vi idag bruker alt for lite. En annen tanke er hvor godt vi tar vare på medmenneske og er der for de når de trenger en. Jeg her opplevd at når jeg har det vanskelig så snur folk ryggen og lar meg være alene med problemene mine. For en tid tilbake mistet jeg en av de beste venne jeg hadde på ungdomskolen i et tragisk selvmord. Jeg tenker veldig mye på ham, kunne jeg gjort noe for ham. Hvorfor valgte han den veien. Livet kan fort endre seg og selv om man har det bra materielt så kan man slite mentalt. For noen kan den lille samtalen der de får tømt seg for tunge tanker være nok til å se et lys. Men ikke alle mennesker er tøffe nok til å ta denne samtalen, men jeg tenker at det er bedre at du er der enn å snu å gå fordi at du tenker at det er slitsomt. Neste dag kan det være du som treng hjelp. Noen ganger er vi mer opptatt av å sverte naboen enn å ta vare på den. Faller man utfor malen faller men også utfor samfunnet der alle vet alt om deg.

Ny sjanse på Lillehammer.
 For bare noen få år siden trodde jeg at det å komme tilbake til hjembygden vil bli greit. Jeg hadde lyst til å finne meg en jobb i hjembygden, jeg ville jobbe for at vi skulle ha et fint bygdesamfunn slik som pappa har vert med å gjort før meg. Nå har jeg bodd i hjembygden hele livet mitt, men jeg har også sett noe av verden og venn min bor rundt omkring i Norge. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær  men det var til jeg kom til Lillehammer. På en måte har livet mitt blitt igjen der, slik livet mitt er nå føles det å flytte til Lillehammer som å få en ny mulighet. Derfor jobber jeg målrettet mot å få meg en jobb i Lillehammerregionen slik at jeg kan få lov til å bo der. Det er ikke lenger bare hoppbakken som drar meg nedover. Det er andre mennesker jeg har møtt der som jeg trives sammen med. Jeg håper at jeg kan få lov til å få en ny sjanse på Lillehammer å legge igjen noe i hjembygda som trengs å leges uten at jeg hver dag skal bli minnet på det. Likeledes føler jeg at det å flytte fra foreldrene mine både kan være sunt for meg og gi meg det pusterommet jeg trenger for sener å eventuelt vende tilbake til hjembygda.    


En takk til alle.



Jeg er skjele glad for at jeg er der jeg er i dag, det hadde jeg aldri klart uten hjelp fra menneskene rundt meg. Takk for at dere er til. For noen av dere er det nok at dere bare er dere selv og noen må ta mer at støyten. Her kunne jeg nevnt navn, men jeg velger å ikke gjøre der for ingen glemt ingen glemt. Dere vet selv hvem dere er.

Tusen takk for at dere er til, jeg er veldig glad i dere.


Minner også om at der kan utfordre meg på ting jeg kan skrive om, jeg blir veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får. På forhånd takk!   

2 kommentarer:

  1. Du er et virkelig godt menneske, jeg er glad for at det finnes mennesker som deg :) Og jeg syns det er litt irriterende når du maser på meg etter kommentarer for jeg vil ikke føle at jeg må kommentere, men heller bare kommentere når jeg har noe å si. Og jeg hadde egentlig ikke så mye å si utenom at dette var et fint innlegg med essensiell tematikk, men her skal du få en kommentar og ha en fin helg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke meningen å mase på kommentar jeg ville bare vite hva du tenkte om innlegget.

      Slett