Et annerledes år

Annerledes året.

Den dagen brevet fra lånekassen dumpet ned i postkassen min, fikk jeg et realt sjokk. Det er et krav på 250000 som jeg venter i hodet om kort tid, pluss renter da. Nå begynner virkeligheten, inntil nå har jeg bare surfet på studie bølgen en bølge jeg liket meg særdeles godt på. Lånekassen stenger krane for godt noe som innebære at livet mitt blir snudd på hodet bokstavelig talt. Hva nå? var vel det første som falt meg inn i hodet. Jeg er vel ikke den som tåler forandring beste, jeg liker helst at jeg vet litt foran meg isåfall noe. Skudd totalt i blinde er noe jeg ikke liker selv om jeg kan være impulsiv, så må jeg ha en form for plattform å stå på. Nå var jeg tvunget til å skyte i blinde mot noe jeg ikke viste hvor bar hen. Jeg måtte finne meg en jobb, men hvor i alle dager begynner man? Inntil nå har jeg jobbet i noen sommerferier og gått på skole om vinteren, jeg viste liksom at snart skal jeg tilbake til skolebenken. Stadig på jakten etter å lære noe mer, mer kunnskap om et eller annet, jobbe knallhardt med oppgaveløsning og få tilbakemelding. Det er slik livet mitt har vert siden jeg var 7 år gammel, jeg kan ikke noe annet. Men så stoppet alt plutselig opp, jeg var ferdig med min siste eksamen. Plutselig ble alt så stille, nå når jeg virkelig hadde fått taket på det hele. Noen av dere vil sikkert si at det må jo være godt, men jeg lover dere at jeg faktisk trives med å vite at når jeg er ferdig med dette fagområdet så må jeg testes i det. Nå ble jeg kastet på bar bakke bokstavelig talt.
Med stoppen fra lånekassen hadde jeg heller ingen penger, dermed måtte krype tilbake til foreldrene mine for å ha et sted å bo. Siden har jeg da bodd der, utenom den tiden jeg bodde i en snøhule i hagen da. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor mye jeg savnet å bo litt for meg selv. Det er et fryktelig mas om alt fra alle, meldeplikt på alt jeg gjør. Det er sikkert mange av dere som nå sitter igjen med tanken at dette er jeg selv skyldig i og at jeg kunne sikkert kommet meg ut av dette for lenge siden. Og det er sikkert sant, men jeg vet rett å slett ikke hvordan jeg kan gjøre det. Jeg søker og søker på jobber og har fått avslag på avslag. Jeg har ikke nok erfaring og får heller ingen erfaring siden jeg ikke får prøvd meg. Nav er ikke til særlig stor hjelp heller siden de bare lo meg rett opp i ansiktet. De fortalte meg at jeg hadde jo en så fanatisk bra utdannelse, og at lånet jeg hadde bare kunne fryses. Det er greit nok det, men det er den stadige frykten for at 250000 skal rase i hodet på meg. Det er en gjeld som jeg har hengende over hodet, og som jeg også har i bakhodet hele veien. Den kommer ikke til å bli kvitt før jeg har fått meg en skikkelig jobb. Men det er ingen som tenker på den mental oppi dette. Så var høsten endelig kommet og jeg fant ut at jeg ble litt i overkant deprimert av å ikke engang ha jakt som har vert et holdepunkt i livet mitt. Du kan lese mer om de tankene under en andreledes høst.

Reddende engler

Heldigvis har jeg skihoppingen. Det er den som i lengre perioder holder meg oppegående. Norges jenter og gutter som er ute å flyr på ski er noe av det morsomste jeg vet. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg er så opptatt av skihopping, men det er tydelig noe som fenger meg. Kanskje er det spenningen av å se folk prøver å motbevise tyngdekraften med bare et par ski og en tynn hoppdress til hjelp. Det er jo en viss galskap i å finne på å hoppe på ski, men er ikke flere ting som er minst like mye galskap? Det er faktisk svært få dødsfall i denne sporten. Faktisk er det farligere å kjøre bil, enn å hoppe i en skiflyvning-bakke så sant du kan hoppe på ski da. Det jeg vet er at de klarer å få meg til å mile selv på de tyngste dagene. Tusen takk til alle dere som gjør dagen mine bedre bare ved å være dere selv.

Den største julegaven.

I disse tider driver mange av oss å hover inn julegaver til slekt og venner. Febrilsk vasker vi alle rom mellom julekort skrivingen og jobb. Alt skal være bortimot perfekt til jul. Men hvem var det som bestemte at det skulle være slik? Jeg er jo enig i at et ryddig nyvasket hus er noe av sjarmen til jul, men allikevel er det ikke alle de masseproduserte pakken som jeg vil sette fokus på. Nei det er de som er litt spesielle. Selv er jeg ikke særlig god til å finne på slike pakker, jeg innrømmer at jeg masseprodusere julekort og noen ganger er det litt i lett videste laget. Men vis du tenker deg om, hva er det du egentlig har blitt mest glad for? Er det skap-fyllet som du selv kan finne på butikken eller er det noe annet. For min del er nok noe annet. Klemmen fra Johan, gratulasjon på etterskudd fra Tom, smilet på en tung dag og viten om å bety noe for noen. Det er bare noen få ting, av alle de tingen som jeg setter pris på. Små hint om at det jeg gjør er ting som noen setter pris på, som da Stine skrev på bloggen min at hun sette pris på julekortet, Karoline sine gnistrende øyne når hun får forteller om alle de fantastiske musikalene, Åsne når vi snakker om vår lille hemmelighet og skihopping, Marita når hun får lov til å vise sin stolthet over sin Johan og Tone når hun får forteller om sønnens sin Tom hun er så stolt over. 

Det jeg mener er de gaven som vi kan få en liten smak på hver eneste dag. De gaven som aldri i livet vil ligge under juletreet. Det  er de menneske som kan få deg til å føle at du er verdifull, og som kan få deg til å smile hver eneste dag. 

Med dette ønsker jeg dere en god jul!!!!    

Hva får deg til å føle deg verdifull?