Det som aldri skulle ha skjedd, R.I.P.

Nei, ordet flyr gjennom hodet mitt. Nei det er ikke sant, du tulle sier jeg til søsteren min Gå inn å sjå sjøl, på Facbook får jeg bekrefta at det jeg frykte var sant. Jeg rister hva i alle dager har hent? På bordet står det frokost, men jeg er ikke sulten. Jeg vil bare hyl skrike det er som en del av hjerte mitt er revet i stykker. Ikke ante jeg at jeg var så glad i deg, ikke ante jeg at du betydde så mye for meg. Arret i hjerte svir av savn, det kjenners som et piskeslag.

Jeg tenkte på deg for ikke så lenge sia. Hvordan hadde du det, var du forsatt på Dombås eller hadde du reist en annen plass. Jeg viste ikke, lenge sia jeg hadde sett deg. Mange år faktisk, men du hadde tatt en større del i hjerta mitt en jeg trodde. Tenkte jeg skulle skrive en melding til deg på Facbook og lure på om du ha det bra, liksom slik for sikrehets skyld, men jeg gjorde det aldri. Nå er det forsendt, en blid gutt med masse folk som var glad i ham har endt sitt liv.

Jeg prøver å gjøre noe, men jeg mister alt i bakken. Orker ikke savnet tar for stor del. Jeg begynner å gråte igjen og igjen. Det var et sjokk ikke noen trivle begynnelse på en påskeaften. Undring bli større og større og utover dagen får jeg vite hva som har hent deg. Meldingene sømmet inn på Facbook profilen din. Mange var glad i deg, såg du dem ikke. Jeg var en som var glad i deg med de tause orden som jeg aldri fekk sagt deg. Nå må jeg slutte å brenne meg på usagte ord, bli flinkere til å si at jeg er glad i folk. Jeg har vært glad i deg siden fyste gongen jeg møtte deg. Du skulle ikke dra, ikke så fort. Tanken surre, hadde jeg vist hva som var i ferd med å skje hadde jeg skrevet melding på Facbook, hadde det gjort en forskjell. Det nytta ikke å være sterk når innholdet holder på å renne ut. Det er bedre at det renn ut enn at det bli innestengt å at ting ende slik. Ting skal ikke ende slik, ikke på den måten.

Minnene fra alle raulappan som du alder fikk, du hadde ei i bakhånd. Hun var der, skjønte du ikke at hun ville væra der også ette at ungdomsskolenes rakkeri var over. Nei for du viste ikke hvilke følelser som bobla i de vennskapelige kranglene. Du skjønt ikke at matteboka berre var et verktøy for å få din oppmerksomhet. Jeg husker at du stakk linjalen mellom for at du lettere skulle finne at sida du regna på. Så du ikke smilet, til jenta som mora seg med å erte deg. Jeg tror at du var med på spøken, du tok sikkert at. Så fylte jeg vaskekommen med det varmeste vatnet som ungdomkulen kunne oppdrive og stappa knivene nedi, du skulle tørke å du klarte å gjør samme tabba gang på gang. Men jeg husker ikke at du ble sint, berre gjorde ablegøyer Når det var nok tok jeg opp knivene til deg, jeg læret kossen man skulle gjør det uten å brenne seg. Oss hadde mye moro i lag jeg og du da oss gjekk på ungdomskolen. Skulle vært fest med klassa i fjor vår, men det vart så mye styr så jeg greide ikke å få det til. Tenke at kanskje skulle jeg kjempa mer, laga festen og fått et forvarsel fra deg at noe var i ferd med å hende. Men jeg fikk ingen forvarsel her, sikker for lenge siden jeg hadde snakket med deg. Nå sitt jeg her med en datamaskin på fanget og ser på bilder av gutten som nesten ble 26 1/2 år gammel. Rart å tenke på at jeg er døpt i samme vann som deg, konfirmert ei uke før deg av samme prestene. Du var skikkelig lei av Paparazzien som du kalla meg, men i dag angre jeg ikke på at jeg har så mange bilder av deg fra den tiden vi fikk sammen. Men jeg ville heller hatt originalen enn en skarve papirkopi. Kunne oss ikke gjort som du sa den gangen tent på bilde jeg ville heller gjort det enn å mista deg. Men nå er det forsendt du tok et galt valg, kunne jeg skurvet tiden tilbake. Retta opp, da skulle jeg gjort så mye anderledes den kvelden. Jeg skulle reist til Dombås, kanskje hadde jeg klart å stoppe deg. Kanskje hadde jeg klart å overtale livet i deg til å forsette. Du var så alt for ung, du skulle ikke ta ditt eget liv. Det var oss som skulle sitta på gamlehjemmet og minnes all den faanskape oss gjorde på ungdomskulen, det skulle ikke ende slik. Du skulle vori blant oss til den dagen du sovna inne av et sliten hjerte, hatt en verdig avsluttning med familien runt deg. Men slik ble det desverre ikke, skulle gitt så mye for at det skulle blitt slik. Nå må jeg leve med minne og savne etter deg, det blir tung de vel 60 årene jeg har igjen her på jord. Men forhåpentligvis, vil tiden lege såran litt. Oss var ikke kommet halvveis engåne i livet, før du valget å fære burt. Men minnene av deg skal jeg ta godt vare på for døm får ingen ta i fra meg.

For tungt å bære.

Tungt bar du på dine skuldre,

men ingen viste at det var for tungt.

Du strevet i ditt eget mørke,

du klarte ikke se lyset vennene dine ville gi deg.

Tenkte du ikke på alle som er glad i deg?

På alle de tårer som renner for deg?

Så du ikke at noen strekete ut en hjelpen hånd.

Jeg skulle sittet der om natten,

om det kunne hjulpet deg.

Brukt all min tid, rådet deg,

du skulle ikke været alene nei.

Kjære du skulle kommet til meg.

Nå blir nettene tunge å bære,

dagen trise kjære.

Sorgen i hjerte må jeg bære,
hjelp som jeg savner deg kjære.

Du skulle ropt hjelp,

det var så mange som ville hjelpe.

Hadde vi bare vist,

så kunne vi unngått at det gikk så trist.

Steng ikke følelsene inne kjære,

det var det rådet jeg ville gitt deg med ære.

Sorgen og savnet etter deg, blir tung kjære.

men jeg har læret at tunge ting skal man dele ikke bære.

Sov godt, hvor enn du er kjære. Vær meg nær.

Denne sangen beskriv mye.

Jeg er glad for alle støttende komentere jeg får, håper de kan hjelpe meg i å bearbeide sorgen og savnet.