Tiden som går

Litt siden sist.

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet på bloggen min. Men jeg har rett å slett ikke hatt verken overskudd eller noe matnyttig å skrive om. Men livet mitt har jo ikke stått stille siden sist for den delen. Jeg ville bare at flest mulig skulle få lese innlegget mitt om de fantastiske gutta som jeg jobbet sammen med på Hjerkinn. Uheldigvis vet jeg ikke navnet på en eneste en av de, men jeg vet isåfall at hadde jeg fått muligheten til å treffe denne gjengen igjen så hadde jeg takket ja. Vis noen vet hvem de er, eller noen av dere i gruppe 4 siste uken på Hjerkinn leser dette, vil jeg si at de gutta fortjener all skryt de kan få. Flesteparten av de er ferdig i førstegangstjenesten i desember 2012. En fanatisk fin gjeng som jeg kommer til å huske i lang tid. Tusen takk for den fine uken jeg fikk sammen med dere. Må også takke han som innkalt meg til denne tjenesten fra Brumunddal RKH(du vet selv hvem du er). Håper på at vi treffes igjen.

Tankenes tid.

Så her sitter jeg og hoste opp slim og får dermed god tid til å tenke tilbake på tiden som har gått. Etter å ha være på Hjerkinn nesten en uke fikk jeg virkelig opp øynene for hvor dårlig jeg faktisk trives på jobben i kirken. Når det å gå frem og tilbake bak noen gutter vel og merke, blir det gøyeste du har opplev på lenge får det deg egentlig til å tenke. Hvorfor trives jeg så godt på Hjerkinn og mistrives i kirken? Jeg bør ikke skrive om hva jeg synes om sjefen min, men det er blitt alt for mye fem og tilbake og for min del. Nå vet jeg verken hvor lenge jeg skal arbeide hver dag, hva jeg skal gjøre eller hva jeg får betalt fra hvor? Hun ombestemmer seg hele tidene og for meg blir dette som å leve i et sirkus. Jeg må nok innrømme at jeg må ha en del faste holdepunkter og vite sånn omtrent hva som møter meg hver dag. Om ikke annet vil jeg vite opplysninger som angår meg. Som hva som er sagt i samtaler med Nav, der jeg ikke verken har vert tilstede eller innkalt  Det er også kjekt å vite sånn omtrent hva man kommet til å ha på banken til en hver tid, ettersom jeg storparten av tiden bruker kort som betalingmiddel. Er det virkelig for mye forlangt å få lov til å ha bite litt kontroll over det som faktisk angår meg også på jobben? Jeg er tross alt godt over 18 år og etter det jeg ser på selv som vel oppgående. Jeg vil selv ha styringen ved å vite hva som er sagt og hvordan ting skal organiseres fra nå. Er jeg for storforelangene?

Viktige ting i livet.

Hva som er viktig for et menneske er jo opp til hver enkelt å finne ut av. For meg er det viktigste å ha en viss peiling på hva jeg kan forvent meg av fremtiden. Ikke at jeg planlegger til miste detalj hva som skal hende til en hver tid, sånn send inne en søknad innen søndag klokken 12 skal jeg se om det passer. Noen mennesker er faktisk sånn. Nei jeg vil vite hva som hender i morgen, eller isåfall hvilke muligheter for hva som hender i morgen. Uforutsette ting kan jo skje, å det må man jo ta der og da. At jeg er singel betyr ikke at jeg kan brukes til alt til enhver tid, for jeg har jo ingen andre enn meg selv å ta vare på likevel. Jeg har også et liv! Jeg har absolutt ikke valgt å være singel for jeg ønsker meg en kjæreste, noen ganger vill jeg nok ha skriket ut at jeg er jo her hvorfor er det ingen som ser meg. Jeg er dårlig til å markedsføre meg selv både når det gjelder jobb, venner og kjærlighet.   "Odelesjente i 20 åra, søker gutt helst litt yngre. Med et skøyteting smil og forforståelse øyne. Omsorgsfull, må takle både å måtte ta litt vare på meg og bli tatt vare på selv. Fint om du også er glad i barn, for det er jeg" Jeg venter selvfølgelig ikke at gutten kommer ramlende inn døren her, men det hadde vert praktisk å vist hva gutter tenker om å ha en kjæreste som er eldre enn seg. Som dere sikkert for lenge siden har forstått er det for meg å få meg en kjæreste noe av det jeg ser på som viktigste. Andre ting som er viktig for meg er venne mine, for det er de jeg kan gå til vis det skjer noe i familien min som dermed blir vanskelig å snakke om med dem. Jeg skulle også ønske at jeg hadde fått meg en jobbe jeg trives i, da helst i nærheten av Lillehammer. "Jente i slutten av 20 åren søker jobb på Lillehammer eller omkringliggende områder. Jeg er utdannet inne Naturforvaltning, reiseliv, geografi og pedagogikk. Jeg er snill, blid, omtenksom og arbeidsom. Håper på å få en jobb jeg trives i. 

Hvorfor jeg vil flytte til Lillehammer er vel fordi det hittil er den plassen jeg har trivdes best på. Ikke bare har de en fanatisk hoppbakke, men det er også masse pene gutter i dette området. Så må jo Lillehammer RKH ha noe av æren for at jeg trives siden de godtar at jeg får være med på kurs tross i at jeg ikke har vert med på noen aksjoner. Det er alltid like trivelig å komme på kurs når du møter smilende fjes som synes det er hyggelig at du kom. Er det da noe rart at jeg har lyst til å flytte til Lillehammer?

Men over til min blogg lesere. Jeg har jo sett at det er veldig lite med kommentarer som har kommet på bloggen min i det siste. Derfor utfordrer jeg dere til å utfordre meg på hva jeg skal skrive om. Hva er det som engasjer akkurat deg? Du kan få lov til å bestemme hva jeg skal skrive om i et av mine neste innlegg.

Jeg håper isåfall at dere tar vare å hverandre og at jeg kan få noen innspill hva der vil høre mer om.