Julen-en høytid for ettertanke.

Julefred.

Før julefrede senker seg stresser vi oss til at alt skal bli perfekt. Når vi endelig har fått jul er vi så utslitte at vi nesten ikke orker å stå på beina. Dagene går å snart kommer hverdagen igjen. Men hva er det vi egentlig stresser å så for? Er det for å tilfredsstille oss selv eller er det for å tilfredsstille andre. Hvem er det som har bestemt at vi skal ha det så perfekt.








Julehøytiden.
For noen er ikke julehøytiden noe de gleder seg til. Det kan være mange grunner til det. Noen barn vet at julen er det samme som at de voksne drikker seg fulle. Ofte føler barn seg utrygge når de voksne forandrer adferd. Selv om det ikke er mange som tenker på det blir adferden vår forandret bare ved å tenker på alkohol. Barn oppfatter fortere enn voksen denne adferd forandring. Derfor skal man være veldig forsiktig med å drikke i små barns nærvær. En annen grunn til at noen gruer seg til julen kan være at de er ensomme. Julen er en familiehøytid og derfor er det noen som føler seg ekstra ensomme i julen. En dame satte før jul i år fokus på dette da hun satte inn en annonse i avisen om noen hadde lyst til å feire jul sammen med henne. Hun sa at hun betalte godt vis noen ville ta seg bryet å ha henne på besøk. Det kom mange henvendelser, men det ble også startet en aksjon der ensomme kunne komme i kontakt med familier som ville ha de på besøk. I år kunne alle få muligheten til å få feire jul sammen med noen vis de ville. Likevel må vi også huske at det er noen som faktisk vil feire jul alene.
Den stillheten julen føre med seg kan for enkelte være det de virkelig vil ha. Mennesker er forskjellige. Det kan også være noen som gruer seg til jul fordi at de har mistet noen de hadde kjær. Enten kan dette være fordi at noen har død iløpet av året og dette er den første jule uten dem. Det er veldig annerledes den først julen uten noen man har kjær. Men man kan også ha vert borti familie uenigheter som gjør at familien er splittet. Hvem skal få lov til å feire jul sammen med hvem? hvem skal få lov til å være med på juleferien. Dette kan skje etter en skilsmisse der det blir splid om hvor barna skal være, men også arveoppgjør. Hvert enkelt menneske har vær sin historie og det er kanskje derfor julen blir spesiell for hver og en av oss. Noen har noen de savner ekstra mye og noe de lengter etter.

Velstand = lykke?

Vi lever i et av verdens rikeste land, men er vi lykkelige for det? Nei, vil mange si. I dag er det stort fokus på å eie noe som er minst like bra om ikke bedre enn naboen. Vi skal jo være så vellykket, neida alt er bra med meg. Vi koster oss til vi har gjeld langt oppover ørene. Desember er den måneden flest nordmenn drar på seg gjeld, noe som varer til langt uti januar. Noen sliter forsatt med gjeld fra fjorårets jul. Vi drar stadig kredittkortet flittigere på kjøpesentrene, for det er jo der vi finner lykke gjør vi ikke? Kjøpesentrene gnir seg i hendene og vi setter stadig kjøps rekorder.
Men når julefreden senker seg og pakken er pakket opp. fler tusen er lagt igjen på kjøpesentrene og man kan dokumentere at nå her jeg fått ennå mer skap fyll. Det man egentlig ønsket seg var ikke blant det glanssete julepapiret kjøpt på Nille for 10 kroner. Nei, det jeg egentlig ønsker meg kan ikke kjøpes for penger. Kanskje glemmer vi egentlig det julen skal være, en familiehøytid. Nå har PC, tv, mobiler og nettbrett tatt over for familieidyllen. Vi hadde det så skrøpelig før i tiden, men jeg tror jammen at de ikke hadde det verre da. Klart velstanden var ikke så stor, men de hadde hverandre. Tv står jo der resten av året også, men vi er så sliten at det er godt å synke ned i en stol å bare sitte å glane. Er det ikke det man sier gammel vane er vond å vende også i jula. Har vi glemt hverandre?

Julegaven man aldri kan få. 
Noen ganger har jeg lyst til å slå av hovedsikringen og tenne stearinlys. Ikke bare er det koselig å tenne noen stearinlys, men da blir vi også nødt til å se hverandre. Tv blir ikke satt i fokus, jeg tror neppe den kommer til å bli fornærmet om den må hvile en hel kveld. Det jeg ønsker meg aller mest i hele verden er noe som er vanskelig å legge under treet. Det er å få lov til å få en kjæreste, da i form av verdens vakreste gutt. Men fornuften sier til meg at han kommer ikke til å komme under noen juletre. Selv om han er med i alle mine drømmer, klarer jeg ikke å få han til å bli virkelig. Men drømmen om en kjæreste er kanskje et uttrykk for noe helt annet, nemlig å få lov til bety noe ekstra for noen.

Det er klart at jeg betyr mye for mine foreldre og søster, men bety noe ekstra for noen som har valgt å bli glad i deg fordi at du er den fantastisk. En som får deg til å føle deg spesiell. For foreldrene mine må jeg jo dele med søsteren min. Nei, jeg vil ha noen som er glad i meg, som ikke gir akkurat det til noen andre enn meg. En som jeg kan å lov til å gi noe til som jeg ikke gir til alle andre, som jeg kan å til å føle seg spesiell. På en måte tenker jeg at vis jeg får meg en kjæreste så vil jeg bli lykkelig. Jeg vet jo at de tunge dagen også da vil komme, men kanskje kommer de ikke så ofte. Noen ganger tenker jeg at vi jeg klarer å stable på beina en familie, vil jeg bli lykkelig. Det sies jo at det å å sine egen barn, er noe av det største man kan oppleve. Det motsatte sies om å miste sine egne barn, for barna er det kjæreste man har resten av livet. Så til neste år ønsker jeg meg virkelig en kjæreste, å han skal jeg ta veldig godt vare på. 

Ønsker alle en god jul!
Å et godt nytt år med masse medmenneskelighet!

Et annerledes år

Annerledes året.

Den dagen brevet fra lånekassen dumpet ned i postkassen min, fikk jeg et realt sjokk. Det er et krav på 250000 som jeg venter i hodet om kort tid, pluss renter da. Nå begynner virkeligheten, inntil nå har jeg bare surfet på studie bølgen en bølge jeg liket meg særdeles godt på. Lånekassen stenger krane for godt noe som innebære at livet mitt blir snudd på hodet bokstavelig talt. Hva nå? var vel det første som falt meg inn i hodet. Jeg er vel ikke den som tåler forandring beste, jeg liker helst at jeg vet litt foran meg isåfall noe. Skudd totalt i blinde er noe jeg ikke liker selv om jeg kan være impulsiv, så må jeg ha en form for plattform å stå på. Nå var jeg tvunget til å skyte i blinde mot noe jeg ikke viste hvor bar hen. Jeg måtte finne meg en jobb, men hvor i alle dager begynner man? Inntil nå har jeg jobbet i noen sommerferier og gått på skole om vinteren, jeg viste liksom at snart skal jeg tilbake til skolebenken. Stadig på jakten etter å lære noe mer, mer kunnskap om et eller annet, jobbe knallhardt med oppgaveløsning og få tilbakemelding. Det er slik livet mitt har vert siden jeg var 7 år gammel, jeg kan ikke noe annet. Men så stoppet alt plutselig opp, jeg var ferdig med min siste eksamen. Plutselig ble alt så stille, nå når jeg virkelig hadde fått taket på det hele. Noen av dere vil sikkert si at det må jo være godt, men jeg lover dere at jeg faktisk trives med å vite at når jeg er ferdig med dette fagområdet så må jeg testes i det. Nå ble jeg kastet på bar bakke bokstavelig talt.
Med stoppen fra lånekassen hadde jeg heller ingen penger, dermed måtte krype tilbake til foreldrene mine for å ha et sted å bo. Siden har jeg da bodd der, utenom den tiden jeg bodde i en snøhule i hagen da. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor mye jeg savnet å bo litt for meg selv. Det er et fryktelig mas om alt fra alle, meldeplikt på alt jeg gjør. Det er sikkert mange av dere som nå sitter igjen med tanken at dette er jeg selv skyldig i og at jeg kunne sikkert kommet meg ut av dette for lenge siden. Og det er sikkert sant, men jeg vet rett å slett ikke hvordan jeg kan gjøre det. Jeg søker og søker på jobber og har fått avslag på avslag. Jeg har ikke nok erfaring og får heller ingen erfaring siden jeg ikke får prøvd meg. Nav er ikke til særlig stor hjelp heller siden de bare lo meg rett opp i ansiktet. De fortalte meg at jeg hadde jo en så fanatisk bra utdannelse, og at lånet jeg hadde bare kunne fryses. Det er greit nok det, men det er den stadige frykten for at 250000 skal rase i hodet på meg. Det er en gjeld som jeg har hengende over hodet, og som jeg også har i bakhodet hele veien. Den kommer ikke til å bli kvitt før jeg har fått meg en skikkelig jobb. Men det er ingen som tenker på den mental oppi dette. Så var høsten endelig kommet og jeg fant ut at jeg ble litt i overkant deprimert av å ikke engang ha jakt som har vert et holdepunkt i livet mitt. Du kan lese mer om de tankene under en andreledes høst.

Reddende engler

Heldigvis har jeg skihoppingen. Det er den som i lengre perioder holder meg oppegående. Norges jenter og gutter som er ute å flyr på ski er noe av det morsomste jeg vet. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor jeg er så opptatt av skihopping, men det er tydelig noe som fenger meg. Kanskje er det spenningen av å se folk prøver å motbevise tyngdekraften med bare et par ski og en tynn hoppdress til hjelp. Det er jo en viss galskap i å finne på å hoppe på ski, men er ikke flere ting som er minst like mye galskap? Det er faktisk svært få dødsfall i denne sporten. Faktisk er det farligere å kjøre bil, enn å hoppe i en skiflyvning-bakke så sant du kan hoppe på ski da. Det jeg vet er at de klarer å få meg til å mile selv på de tyngste dagene. Tusen takk til alle dere som gjør dagen mine bedre bare ved å være dere selv.

Den største julegaven.

I disse tider driver mange av oss å hover inn julegaver til slekt og venner. Febrilsk vasker vi alle rom mellom julekort skrivingen og jobb. Alt skal være bortimot perfekt til jul. Men hvem var det som bestemte at det skulle være slik? Jeg er jo enig i at et ryddig nyvasket hus er noe av sjarmen til jul, men allikevel er det ikke alle de masseproduserte pakken som jeg vil sette fokus på. Nei det er de som er litt spesielle. Selv er jeg ikke særlig god til å finne på slike pakker, jeg innrømmer at jeg masseprodusere julekort og noen ganger er det litt i lett videste laget. Men vis du tenker deg om, hva er det du egentlig har blitt mest glad for? Er det skap-fyllet som du selv kan finne på butikken eller er det noe annet. For min del er nok noe annet. Klemmen fra Johan, gratulasjon på etterskudd fra Tom, smilet på en tung dag og viten om å bety noe for noen. Det er bare noen få ting, av alle de tingen som jeg setter pris på. Små hint om at det jeg gjør er ting som noen setter pris på, som da Stine skrev på bloggen min at hun sette pris på julekortet, Karoline sine gnistrende øyne når hun får forteller om alle de fantastiske musikalene, Åsne når vi snakker om vår lille hemmelighet og skihopping, Marita når hun får lov til å vise sin stolthet over sin Johan og Tone når hun får forteller om sønnens sin Tom hun er så stolt over. 

Det jeg mener er de gaven som vi kan få en liten smak på hver eneste dag. De gaven som aldri i livet vil ligge under juletreet. Det  er de menneske som kan få deg til å føle at du er verdifull, og som kan få deg til å smile hver eneste dag. 

Med dette ønsker jeg dere en god jul!!!!    

Hva får deg til å føle deg verdifull?

Med kallenavn Hilde!

Hoppinfluensa

Å være i en hoppbakke er supert. Jeg trives som plommen i egget og synes det er kjempekult å få lov til å stå å heie på de norske hopperne. Jeg smiler fra øre til øre, men medaljen har som sagt en bakside. Baksiden er at jeg blir hopp-syk og at media gjerne vil ha tak i meg. Likevel er det også litt morsomt når folk legger merke til meg, for da vet jeg at jeg lager litt mer liv omkring hoppsporten. Hoppsporten trenger flere supportere som meg, som gidder å bruke mye av sin fritid på hoppsporten. I tillegg til dette også er med å lager liv i bakken, det er noe som både arrangører og hopperen selv ønsker å ha. De fleste har sikkert sett meg i den gjenkjennelig Tom Hilde luen, men det mange ikke vet er at jeg også har en jentedrakt. Den har en rød lue med blå skrift.
 Jeg heier minst like mye på jente som jeg heier på guttene. Jeg synes det er minst like viktig å heie på jente som på gutten fordi det gir hoppsporten mer bredde. Noen nasjoner hevder seg bedre på jentesiden enn på guttesiden, dermed er det fint at de også får lov ti å vise seg frem i skihopping. Mix konkurransen beviste at fler nasjoner kjemper i toppen, selv om Norge vant denne første på fredag. For meg er det både morsomt å svært gledelig at vi har en konkurranse der begge kjønn stiller likt. Så med Maren, Tom, Anette og Anders på laget vant vi altså denne gangen. Jeg var overlykkelig over at vi klarte å vinne hoppkonkurransen og det samme var vel Tom Hilde, for han var snakkesalig, men kald.

Hei Hilde
Ja faktisk er det noen som kaller meg for Hilde. Jeg tror jeg veit hvor det klengenavnet oppstod. Men nå er jo Hilde et pent etternavn og fornavn. Så jeg synes det er bra og liker klengenavnet mitt. Hilde, sier de og jeg spretter i været. Om jeg ikke reagerer på mitt eget navn så reagerer jeg på Hilde. Men jeg er ikke forundret på at jeg blir kaldt Hilde siden jeg har er så hoppsupporter som jeg er. Lua med Tom Hilde sitt navn på er ganske kjent. Derav kommer navnet Hilde.




Lykketroll på resept?

Bilde: Åsne Etterstad

Jeg tenker for mye. Det er vel en konklusjon mange vil kjenne seg igjen i. Mitt lykketroll gjør meg lykkelig, men han vet det ikke ennå. For meg er det et problem for jeg vil gjerne at han skal vite at jeg setter pris på ham og at ham betyr mye for meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne fått ham på resept, slik at jeg kunne isåfall fått lov til å snakke med ham og få vekk alle misstanker den ene eller den andre veien. Men slik er det ikke man kan ikke bare gå til en lege å si, at jeg vil ha en resept på en bestemt person. Det er jo en umulighet, men jeg kunne gjeme ønske at det gikk an akkurat nå. Da tror jeg at jeg hadde vert hos legen ofte gitt. "kan jeg få en resept på ..............."

Synes dere jeg er egoistisk og storkrevende vis jeg sier at jeg vil snakke med ham for å kunne bli forhåpentligvis lykkeligere? Det er ikke lett å væra forelska. Hørte forresten på Bilia reklamen på radioen  Nå kunne du får kjøpt bil med mekaniker, kanskje det ikke hadde vert så dumt å fått en mekaniker med på et bilkjøp. Forhåpentligvis er det en singel pen gutt i 20 åra. Nei jeg er ikke gal etter å få meg en kjæreste.

Bursdag!!

Bursdag med familien.
Hei og hopp!
Gaven ligger stødd utover sofaen, de er pakket opp og papiret ligger i en haug på gulvet. Årets pakker er avslørt. Egentlig skulle jeg jublet over at jeg faktisk har fått det jeg har ønsket meg. Masse fine ting, i dag fikk jeg til å med 10 hoppbilletter fra Riks tv i posten. Helgen i hoppbakken er fiksa og jeg gleder meg. Egentlig tenkte jeg at den skulle bli ennå mer fantastisk. Med at jeg skulle få lov til å ta med meg noen venner på hopprenn og skikkelig feire, men det var det vist ingen som hadde lyst til. Alle har hver sin unnskyldning for at de ikke kan og det er vel greit. Jeg skal feire likevel jeg. Er vant til å gå alene på renn så det er ingen sak, også er det jo hopprenn jeg er kommet for å se på. Jeg nekter å la det at ingen gidder å være med trekke meg ned. Jeg skal på hopprenn om jeg må gå alene. Gutta og jente hoppene trenger min støtte, og Lillehammer trenger stevningen for å vinne kampen om å få lov til å arrangere verdenscup starten for hopp også neste år. Samtidig håper de på at de også skal få arrangere verdenscup start for kombinert og langrenn neste år. Lillehammer satser stort å da må vi jo klare å vise at vi kan heie på våre utøver, og at Norge fortjener å ha åpningsrenn. Så vis du har lyst er det bare å komme opp i bakken og lage stevning, jeg byr på isåfall noe kake. Nå må vi vise at vi er best folkens.

Når det man ønsker seg mest i verden ikke kan kjøpes for penger.

Jo da, som sagt så kan jeg jo ikke være missfornøyd med gaven jeg fikk. Hodelykten er jo helt fantastisk, og min søster og Spragle satset på hjerter i år, hoppkalender fra mamma og pappa + Spragle, hoppbilletter fra Riks-tv. Nei jeg er nok ikke missføyd er jeg? Jo faktisk er jeg det for alle klarte galant å hoppe over det jeg ønsket meg mest. Men hva skal man si når man på ene siden er missfornøyd, men likevel ikke bør være det! Hvorfor? Jeg elsker jo hjerter og hoppting det burde være safe når de holder seg til ønskelisten. Men saken er vel heller den at jeg er lei av alt det materielle dilldall-et som jeg vet jeg kunne ønsket meg, men som jeg har alt for liten plass til å ha på mitt "lille" rom. Jeg ønsker selvsagt å finne noe for meg selv, men meste av alt ønsker jeg meg en kjæreste. Jeg veit at mange vil tenke å du er så heldig som er singel, men jeg liker ikke singellivet  Jeg vil ha et liv med en kjæreste. Jeg føler meg klar for det nå, jeg kan ikke forklare hvorfor det er bare slik jeg er. Venninnen min svarte dette en gang jeg spurte henne " Du trenger noen å ta vare på og som også kan ta litt vare på deg" Jeg synes det var veldig fint sagt, enkelte ganger kommer det noen slike filosofisk strofer ut av henne. Som at "jeg er for fanatisk til å være sann" isåfall noen ganger. Men kanskje hun har rett at jeg trenger noen jeg kan ta vare på. At det er derfor jeg lengter febrilsk etter en kjæreste. Vis det er noen gutter som leser dette ikke la der, skremme jeg biter ikke. Det ander jeg ønsker meg er barn og det henger vel sammen med ønsket om kjæreste og eget sted å bo. Men er det så mye forlangt, er ikke dette oppskriften på et "normalt" familie liv?

SKÅL, NÅ BEGYNNER JULA!

Tradisjon tro spretter jeg den første glassflasken med jul brus like over midnatt etter den 20 november, 21 november.  Julebrusen er Hamar-Lillehammer bryggeri sin brus på glassflaske. Nå kan juletiden begynne selv om det er 1 og en halv uke til advent.








Spørsmål til dere.
Hva ønsker du deg mest?
Hvilke ønske skulle du ønske gikk i oppfyllelse?
Hvilke julebrus er den beste?
Når begynner du juleoppkjøringen?

Kos dere videre! Vi prates!
   

Bursdag i Lysgårdsbakken.

Hoppinfluensa har inntatt kroppen.

Bilde fra  Tv2.no

Da har den såkalte hoppinfluensa inntatt kroppen min. Jeg kan konstatere at jeg nok er like ivrig som i fjor. Det har kriblet i beina min i fler uker og jeg gleder meg febrilsk til å få komme på hopprenn. Noen ganger skulle man nesten tro at jeg var skihopper selv, slik jeg lengter til hoppbakken blir ferdig slik at de kan begynne å hoppe på snø igjen. Men jeg er ikke det, jeg er bare ei jente som er litt i overkant interessert i skihopping. Det beste jeg vet er å tilbringe fler timer i en hoppbakke. Når jeg kommer på renn spiller det ingen rolle om det er -25*C, jeg smiler fra øre til øre. Under VM i Vikersund ringte jeg til en venninne og var super entusiastisk i mobilen, gjett hvor jeg er nærmest skrek jeg. Jeg ble litt skuffet da hun ikke klarte å gjette at jeg var i en eller annen hoppbakke. På Lillehammer kom jeg til å med til bakken før skihopperne ankom og jeg bruker ikke å gå igjen før lyset slukkes i bakken. Jeg er nesten omtrent den første som kommer og den siste som går. Hopping er alltid prioritert først! Så når det er hopp så blir jeg syk, hopp-syk  Mamma sa til meg "kom deg på hopprenn du er ikke til å være i hus med" Jeg blir alltid i dårlig humør vis jeg ikke får kommet på renn, så jeg er ikke til å være i hus med. Derfor vet jeg at vis jeg får en kjæreste så må han isåfall vise forståelse for min hopp avhengighet. Eneste medisin for denne hoppinfluensa er hopprenn, enten på tv når de er i utlandet eller i bakken når de er i Norge. Så dere er herved advart!

Vil feier bursdagen min i hoppbakken.     

Etter at jeg fant ut at rennet på Lillehammer skulle være den 23-25 november bestemte jeg meg for at jeg skulle feire bursdagen min i hoppbakken. Jeg kontaktet Rikstv og fikk gratis billetter, dermed var alt klart for en fin feiring i Lysgårsdbakken i tre dager. Jeg tenkte at dette kom til å bli den beste bursdags feiringa noen gang. Det var bare noe jeg hadde glemt, det er jo nesten ingen andre enn meg som er interessert i skihopp. Isåfall ikke i min vennekrets. Jeg skrev på Facebook at de som ville kunne være med å feire fødselsdagen min i Lysgårdsbakken.  Det var noen som hadde litt lyst, men de kunne ikke komme. Så vist noen har lyst til å komme på fødselsdags selskapet mitt, er det bare å være med i Lysgårdsbakken disse dagene.  Jeg kommer til å bake en kake så bursdagsfeiring blir det likevel da. Dog ikke med gjester. Kanskje kan jeg spandere på noen av hopperne kake. Vi får se jeg gleder meg til å komme på renn igjen isåfall.

Spørsmål til leserne mine.
Nå vet dere at jeg er hekta på skihopping men jeg lure på.
Hva er det du er hekta på?
Hvordan ville drømmebrusdagen din vært?
Svar ved å skrive det i kommentarfeltet under:

Vi snakkes!