Jeg går nå på pedagogikk og vi har oppe mange temaer. For noen dager siden tok vi opp marginalisert ungdom. Det er ungdom som detter eller som er på vei til å dette utenfor samfunnet. I timen tok vi opp hvor viktig det er å se medmennesker. Jeg her jo alltid hevdet at det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Kanskje er jeg den som gir for mye og tar for lite vil noen si. Noen vil sikkert hevde det motsatte. Det å gi et smil på bussen en hilsen i skolegården å få noen til å føle seg sett er ofte livsviktig for noen mennesker som faktisk ikke føler at de blir sett. Det kan være mange grunner til at mennesker faller utenfor, men den mest sannsynligvis grunn er at de føler at de ikke blir sett. Hva er vitsen å delta når man ikke får noe respons for det? Noen problembarn har faktisk ikke fått oppmerksomhet for de gode gjerningene de har gjort, men fått kjeft for de gale de har gjort. Da blir det feil, for da er jo den oppmerksomheten de får utelukkende negativ. Dermed tror de at det er slik det skal være, men man kan jo rette på deg ved å gi den posetiv oppmerksomhet.
Det handler om å bry seg om andre. Mennesker må føle seg sett for å føle seg verdifull. Selv har jeg opplevd å miste venner å dette har satt spor i min tilværelse. Det er ikke uten grunn at jeg bryr meg. Det er for at jeg selv har følt på følelsen av å ikke bli sett. Derfor er jeg også hysterisk opptatt av å bli elsket. En venninne av meg sa at det å ønske å dele tiden med en som elsker deg litt ekstra er noe som man ikke trenger i livet. Hun har aldri hatt kjæreste, så kanskje forklaringen ligger litt der. Jeg mener at man trenger å bli elsket, å bety noe ekstra for noen. Noen som bryr seg ekstra om deg. Jeg håper at jeg en dag kan finner den som har lyst til å dele livet sitt med meg slik at jeg omsider kan få ro i hjerte. Jeg tror lykken er å finne roen med dem man elsker å ha et menneske i livet som man bare kan sitte å se inn i øyne og være trygg hos. Et menneske som elsker deg om håret står til alle kanter og alt henger på halv tolv. Jeg tror at vi trenger et sted der men kan være trygghet å sleppe samfunnet som krever så mye av deg. Mange vil sikkert si at jeg romantiser dette noe og det kan hende, men noe må det jo være siden noen kler å holde sammen til døden skille de av.
Hvilke tanker har der som leser denne bloggen om dette tema?
Jeg har visst formulert meg litt feil. Alle trenger venner eller familie, noen de er glad i som også er glad i dem. Men jeg føler at man kan være like lykkelig som singel som med kjæreste og at man uansett må trives med seg selv først. Og det er helt logisk at man blir lettere tilfreds om man kan bli lykkelig av ting som bøker og musikaler, biblioteker og tekopper for det er lett å få tak i. Å få kjæreste derimot er ikke så lett og hvis man mener at man må ha det for å være lykkelig så har man et problem siden man ikke bare kan bestemme seg for at nå vil jeg ha kjæreste og så få det. Jeg bare tenker at man ikke kan ha så høye krav for livet er ikke så lett og hadde verden vært perfekt ville jeg hatt drømmejobben og hatt utgitt bøker i stedet for bare å være arbeidsløs og jobbsøkende med forfatterdrømmer. Hvis min lykke var avhengig av å være forfatter som jobbet heltid i bokhandel ville jeg kanskje gått rundt og vært sur eller deppa og det ville jo ikke vært noe kos i det hele tatt. Hvis man derimot blir lykkelig av småting som en pen stjernehimmel er man lykkelig mye oftere. Og hvis man ikke har mål om å være lykkelig nødvendigvis, men er tilfredstilt med å være tilfreds har man det fint enda oftere :)
SvarSlett