Be my Valentine!

Sukk...
Jeg vet det, hvert eneste år fylles butikken opp av hjerter til Valentinedagen. Hvert år ønsker jeg at jeg hadde noen jeg kunne gi en bitteliten oppmerksomhet til og som kunne gi en liten oppmerksomhet til meg. Men jeg har ikke noen i år heller. Selv om jeg nå er forelsket i hele to stykker. De er to helt forskjellige personer, men kanskje det speiler meg.

Klage

Jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage. Jeg er jo tross alt i live og har en familie rundt meg. Jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg. Folk som er på flukt fra krig eller annen nød. Jeg har egentlig det jeg trenger klær, tak over hodet, mat og drikke. Det er noen som ikke har det i verden. Hvorfor er jeg da ikke lykkelig? Jo, som jeg skrev i forrige innlegg er det presset om å være perfekt. Presset for å faktisk bli godkjent inn i flokken. Man må og skal imponere og overaske. Jeg er egentlig mest flink til å være meg selv. Det innebærer at det er en del tenking og fundering  De som er nærmest meg blir helt sprø.

Be my Valentine.

Jeg er ikke redd for innrømme at jeg til tider føler meg ensom. At venner er noe jeg bare har til helt bestemte tider. Jeg kan være veninna di fra 21.30-23.00 to dager i uka. Hva med de dagene det ikke er noen der. En veninne sa til å med at det var deilig de kvelden jeg ikke kom til samtalen. Hva skal man da tenke. Kanskje er jeg for streng med vennene mine, men er det ikke i de vonne dagene de stiller opp. Men alt jeg krever er jo et normalt liv. Er det formye forlangt?