Det har vert en lite skriving på bloggen i det siste. Mye er grunnet min evige kamp mot NAV som ikke er helt enig med meg når det gjelder min sitvasjon.
Ønske om et liv som alle andre.
Jeg har i det siste sittet å tenkt på hvorfor jeg ønsker meg akkuratt det jeg gjør. Leilighet, arbeide, mann og barn. Jeg veit at det er en del gutter som får bakover sveis når jeg nemner barn. Men tenk deg godt om, helt inners inne, er det ikke et lite ønske om det. Ja, for meg så virker dette som et helt normalt liv. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje er dette fordi at jeg ønsker å bety noe for noen andre enn foreldrene, søsken og bestemor min. Det å bety noe for noen er viktig for meg og jeg tror at det ikke er uvanlig. Ensomheten er mer utbrett enn vi tror i dagens samfunn. Facbook og sosiale medier kan lage et glansbilde vik ikke kan stå inne for. Det er viktig å se de mennesken som ikke blir sett. Men nok om det og tilbake til ønsket mitt. Det finnes mange eksempler på at vis man kommer ut i arbeide så kan man få økt livskvalitet. Som ovenemt kan det handle om å gjøre en forskjell og bety noe. Eller det kan være andre ting som den sosiale delen. For meg er det nok litt begge deler. Det med å få meg et eget sted å bo er jo en maturlig del av det å bli voksen. Jeg vil bestemme over meg og når både bestevennien min flytter for seg selv og søstren min bor borte nesten hele uka, synes jeg at det er på tide.å lette vingene ut av redet. Noen vil si det er på tide andre vil synes det er rart. Selv synes jeg nok at tanken er litt skremmende, men også en befrielse. Jeg kan skaffe meg mitt eget hjem der jeg bestemmer.
Kjærligheten.
Så var det dette evindlige kjærestmaset. Noen har spurt meg om mine drømmer om kjæreste er oppnårlige. Jeg mener bestemt ja. Hvorfor skulle ikke jeg få drømmemannen? Litt klunder på veien har det vert, men det handler om å se hva mulighetene bringer en.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar