Møte mellom mennesker.

Denne gangen handler røde kors sitt tema 8 mai om møte mellom mennesker. Men hva er møte mellom mennesker?

Fra forskjellig tid og forskjellig sted.
Alt var mye bedre før i tida. Du har kanskje hørt det. Men hva er det som menes med denne setningen? Det kommer helt ann på hvem som sier den. Noen kan mene for 10 år tilbake, mens andre kan dra det så langt tilbake som 100 år. Men var det egentlig bedre før? Hvorfor er da utviklingen kommet dit den er idag? Smart telefoner er en del av manges hverdag i dag. De fleste har med seg en liten datamarskin i lomma. Men slik er det ikke alle steder i verden. Det finnes mange mennesker som ikke har råd til å ha sitt eget hus, men som bor i skur uten for de største byene i verden. Vi tenket kanskje ikke så mye på dem. En gang i blant ser vi dem på tv. Aksjoner for å hjelpe disse barnen som ikke var så heldige å trakk vinnerloddet. De lever under helt andre vilkår enn vi gjør i dag, men vi har også vært et fattig land før oljen.

På flukt
I dag er det mange tusener som ikke vet hvor de skal sove inatt. Mamma og pappa er borte, det er verden vi lever i. En verden som blir stadig mer globalisert. Der de rike er rike og de fattige blir fattige isåfall sett i et perspektiv av penger. Noen av disse som rømmer fra krig kommer til Norge som flykninger. De er asylsøkene som håper på et bedre liv i Norge. Noen forbinder disse med trøbbel. Det er disse som kommer å tar arbeidsplassene våre, tror noen. Men sanheten er vel ikke helt den. Asylsøkene kommer til Norge med det samme håpet som normenn reiste til Amerika for. Drømmen om det gode liv. Flukten fra fattigdomm og krig har gitt næring til å begi seg ut på en lang vandring. Hvor de ender vet ingen. Vi sier hjertlig velkommen til vårt land. Stuer dem inn på motak som en flokk. Ikke med verdighet. Folk med forskjellig bakgrunn, relogion og levevis. I et land der de verken forstår språk eller levesett. I Norge har vi en lite streng religion, men mange andre religioner er mye strenger på levesett og skikker enn det vi er. Hva skjer da når folk fra forskjellige religioner blir stuet sammen. Kanskjer er det folkegrupper som er i krig. Klart det kan klikke for noen. Presset de utsettes for er enormt og tar psykisk på mange. Man kan jo tenke seg hvordan enkelte normenn like etter krigen ville reagert vis de ble satt sammen med tyskere(ikke noe galt om dem, men vi har lett for å ta alle under en kam.). Jeg tror at mange ville ha klikka i vinkel. Derfor tenker jeg at også disse mennesken fortjener en sjanse. Fortjener å få lov til å forsvare seg. La oss legge fremedfrykten til side å møte hverandre med forståelse, udmykhet og godhet.

Tilgjengelig 24/7.

Vi er tigjengelige på facebook, twitter og deler bilder som aldri før på Instagram. # har blitt det nye og @ med kallenamn. Vi har følgere og venner som vi kan skryte til om vårt fantastiske liv. Det livet vi velger å utlevere på internett. En forgylla virkelighet, for alt er jo perfekt. Det er omågjøre å få mest mulig like, da er du populær og velykket. Men trenger det å være slik? Mange mennesker er i dag mer ensomme tross at vi er mer tilgjengelig enn før. Kanskje er det noe med det at det blir så synlig. Alle kan se at du får lite respons på nettet. Arenaer er flyttet dit. Teknologien har ført oss sammen, men også fra hverandre. Vi sitter stadig mer og mer med øynene rettet mot en skjerm. Enten det er en PC, Mac, Ipad, Iphon, Anroid eller en tvskjerm. Vi har glemt at det er mennesker som vi snakker med. Navne på skjermen er blitt et bilde av en du kjenner nettlivet til. Det perfekte? Vi glemmer å gi hverandre den nærheten mange trenger. Vi er tilgjenglige 24/7, aldri fred å få. Det preger hverdagen vår med lyder som bare for få tiår siden var skjeldne. Noen hjelpekorps har til å med innført automatisk letaksjon for turister som ikke oppdaterte sosiale medier med visse mellomrom. Kanskje glemmer vi hverandre i alt mediamaset.

Se naboen og medmenneskene.

Hvor ofte ser du naboen din inn i øynene? Sier hei til en fremmed på gata eller forteller vakedama på skolen hvor mye du sette pris på at hun vasker? Ikke ofte? Vi er lært til å ignorer og ikke se. Vi blir jo proppa full av inntrykk hele dagen. Men kanskje mister vi noe på veien. Noe verdifullt og viktig. Medmenneskeligheten. Vi liker forsatt å leke sladrekjerringer, men det har forflytta seg fra kaffebordet og over på facbook. Idag kommer kaffematen servert og delt på facbook. Det er der ting skjer. Vi glemmer naboen som trenger en støttende hånd og gode ord ikke # og @. Det sies at en klem kan trøste masse og det er faktisk god helse i en klem. Klemmeeffekten er faktisk vitenskaplig bevist med god effekt. Så klem i vei det er sunt. Se naboen inn i øynene å si at den faktisk betyr noe.

Psykisk syk med skjerfet hengende etter.

I dag lider stadig flere og flere av en psykisk sykdom. Om dette skyldes for lite kontakt med mennesker vites ikke. Noe av det kommer nok av det stadige karrièrejaget som vi bedriver. Særlig her i Norge. God utdannelse, akademisk språk og høy lønn. Det er det vi får fremstilt som rene lykkepillen. Men de fleste som tror at penger er veien til varig lykke kommer en dag til å kraslande dugelig hart. Mange jobbet seg ihjel etter å bli mer velykka. Psyken knekker å dermed er vi der, utbrente unge i sin beste alder som gikk i flella. Arbeidsgiver som higer etter at folk skal jobbe mer, forter, mer effektivt. Alt skal effektiviseres, men til det bedre er uvist. Ofte blir det mer rotet av dette. Tross i god utdannels er det slett ikke sikkert at du får deg jobb. Mange med god utdannelse går i dag uten arbeide. Kanskje er ikke god utdanning vei til lykke likevel?

Møte mellom mennesker.

Møte mellom menneske kan være så mangt. Det kan være et møte med en fremmed på gaten, møte med en venn eller møte med folk fra andre kulturer eller steder. Det som er likheten mellom alle disse er at man møter mennesker. Gjennom mange av røde kors sine aktiviteter møter vi mennesker. Noen av disse er i en sårbar situasjon. I som aktiv i hjelpekorps kan man møte alt fra mennesker som kjemper for livet for å overleve der du er deres redning, til folk som bare trenger noen å betro seg til etter en hendelse. Inge situasjoner er like og heller ingen pasienter. Innenfor Røde kors omsorg kan man møter flyktninger som trenger en veileder inn i det Norske samfunn, familier som trenger en ferie men som ikke har grunnlag for å kunne gi barna sine det. Barn og unge som ikke har råd til å være med på dyre fritidsaktiviteter. Skebnene er mange både her i Norge og i resten av verden. Vi glemmer ofte andre i fokuset på oss selv. Kanskje bør vi bli flikere til å se andre inn i øynene å fortelle hvor mye de faktisk betyr. Jeg har derfor en utfordring: Gi en klem, si noen pene ord, se et annet menneske. Ta deg tid til å møte et menneske på godt og vondt.

Tid for ettertanke

Alt ble så stille. Taust, ordene passer ikke i en sånn stund. 

Alt skjedde så fort, sjeler lagt i ruiner.

22 juli 2011!

Det er fredag, det er sommer og skoleferie. Jeg sitter i Reinsbua som jeg pleier å gjøre når jeg skal tenke. Alt er så fredelig å stille, tanken mine flyver til dem jeg er glad i å som jeg gleder meg til å treffe igjen. Regnet drypper ned på taket dette har vert en elendig sommer. Tanken minne svirrer om igjen og om igjen på mine egen problemer. Tilslutt blir jeg lei og går inn igjen, tv står på, bildene jeg ser på skjermen kommer til å brenne seg fast for alltid. Det er ikke mulig det er ikke sant, ikke her i Norge. I vårt lille trygge land, der vi lever så trykt og godt. Slik skal ikke skje her, vi er jo et fredelig land der ingen vil krige. Jo, det er vist sant likevel å verre skal det bli. Jeg tenker på vennene min i Oslo og ringer til en venninne gang på gang. Hun svarer ikke, jeg ringer igjen, ennå svare hun ikke. Ta telefonen da si at du er i god behold. Endelig får jeg tak i henne, hun er lagt unna der det skjedde. Takk å pris hun lever, men det er mange andre som har måttet bøte med livet når regjeringskvartalet gikk i lufta. Det meldes om skyting på Utøya, Arbeiderpartiet sin sommerleir er angrepet, av hva vet vi ikke. Er det bare et rykte eller er et sant, helikopteret svever over området å tar bildene som blir vist på skjermen. Redde ungdommer som svømmer for livet, båter som prøver å redde de. Jo, det skytes på Utøya, øya som er formet som et hjerte, midt i Tyrifjorden. AUF sommerleir er angrepet av en mann ikledd politiuniform, som skyter vilkårlige rundt seg. Jeg tenker på en gutt jeg vet er der, det må ikke skje han noe. Kanskje er det flere jeg kjenner fanget ute på den øya, jeg skjerver innvendig. Innerst inne håper jeg at alle overlever, men det blir mer og mer klart at ikke alle kommer til å komme derfra i livet. Blodige ungdommer kommer inn til land og blir sent på sykehuset. Det er skrekkelig, det er forferdelig. Jeg vil at det hele skal være en vond drøm.

Minner.

I dagen, uker og året som fulgte har mange måttet stri med savn og sorg, etter de som så alt for tidlig døde i denne tragedien. Mine venner kom unna med skrekken, men det vil være merket for livet. Mennesker som var på jobb og på sommerleir ble brutalt drept. Slik skal ikke skje, vi må ikke la det skje. Mennesker skal være trygge her, ikke frykte for å miste livet på en slik brutal måte. Jeg tenner et lys, et lys for å minne de jeg aldri rakk å bli kjent med, et lys for de som sørger over å ha miste familie, venner og bekjente, et lys for de som mistet livet. Vi er og blir en nasjon i sorg, med et ekstra sår vi fikk denne forferdelige juli dagen i 2011. Alle må få lov til å sørge på sin måte, alle må få lo til å minnes de døde på sin måte. Vi skal ikke glemme og ikke hjemme bort, vi skal ta vare på minne etter de som mistet livet. Vi gir ikke opp vi skal holde sammen.

Samhold.

Domkirkeplassen er full av roser, alle bære en rose, Norge er fult av roser. Det er rose tog og samhold i gaten som preger landet. Norge ble ikke splittet eller knust, det ble sterkere. Vi skulle sammen vise at vi bryr oss om hverandre. Ta vare på biten som ble igjen, sette de sammen igjen med samhold og medmenneskelighet. Ta vare på de som sørget og på hverandre, det skader ikke å gi en venn en ekstra klem og si du er glad i dem. Vi skal ikke glemme denne dagen da så mange mistet livet, vi skulle forsette samholdet og vise at vi er for sterke til å knekke. Vi skulle vise styrke.

Et år senere.

Nå vet vi hvem som gjorde dette og hvorfor, å handlingen blir verre ved det faktum. Rettsaken har rippet opp i mange minner, men har vist han at vi forsatt fungerer som en Nasjon.

Blomsteren har visnet i gaten, og blitt til jord. De døde har fått fred, de skadde har fått hjelp. Lysen har fått brent i minne. Rosen har kommet igjen og visnet, lysene tent igjen å sluknet. Men minne vil leve for alltid. Den dagen da såret ble laget, det såret som det vil ta leng tid å lege. Vi husket så vel den dagen, nå er alt et år godt. Samfunnet er tilbake, i gaten går stort å smått. Den kunnskapen vi tok med oss vil lede oss videre frem. Det minne vi har i hjerte vil aldri bli glemt, for i hjerte der her vi minne gjemt.

Vis en mann kan vise så mye hat.

Tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Sa en jente etter angrepet og disse ord vil stå som et minne for evig!

Men også som en påminnelse om kjærligheten som møtte hate etter denne julidagen.

La oss aldri glemme, men i hjerte hjemme minnene over de som gikk bort. Å ære de med kjærlighet til andre!

Tenne et lys i minne.