søndag 6. januar 2013

Tåren kom da hoppuka var over!

Helt målløs.


Jeg er målløs bokstavelig talt, etter å ha heiet som en gal på de Norsk hopperne i dag. Dagen startet med at Anette Sagen ble den første Norske jenta som vant er verdenscuprennet i hopp for kvinner. Etter noen nervepirrende timer var det klart for den virkelige trillen i hoppbakken, kampen mellom Gregor Schlierenzauer og Anders Jacobsen. Hvem vil vinne verdensuppen? Nervekamper er igang. I tillegg til kampen om hoppuke seieren lå Tom Hilde på tredje plass. Kom Tom til å holde den også etter avslutningsrennet? Dobbelt spenning å dette kan ikke bli spennende. Bare det kan gjøre en målløs.

Viste muskler.
Underveis i hoppuka valgte hoppgutta å vise muskler. Dette var noe som Østerrikeren likte svært dårlig. Det ble fokusert på både sko, dress og kropp, men hoppgutta hadde det mer gøy en plage av det. Tross i at det ble stor diskusjon omkring deres kropp, smiler fler av hopperen av det. Mange har meninger om de og noen er nok misunnelig. Det er ikke alle som har den samme kroppen som Tom og Anders.


Tårer i øynene.

Så da sitter jeg her da med tårer i øynene over at vi har to Norske på pallen. Selv om Schlierenzauer vant og Jacobsen kom på andre, er det likevel Tom Hilde som gir meg tårer i øynene. Jeg synes at det er vell fortjent etter at den forrige hoppuka hans ble avbrutt etter fallet. Både Hilde og Jacobsen jublet og var superfornøyd med sine plasseringene. For meg ble det litt for mye å se de to gutta stå på pallen i Bischofshofen. Jeg unner Tom all den lykken han kan få. Han har betydd veldig mye for meg. Jeg håper at jeg får mer glede sammen med Tom Hilde.



Får energi av skihopp.
Det er mye som kan sies som skihopping og skihoppere, men det er ingenting som får meg letter opp fra madrassen en et realt hopprenn. Jeg har ingen rett til å klage, men alle vet at livet kan bli litt i tøffeste laget. Jeg har i et år ikke hatt verken skole eller en skikkelig jobb. For meg har dette vert et tøft år, der jeg ikke har kunne legge planer. Jeg føler at jeg har måtte sette livet mitt på vent. Når man føler at alt forsvinner under beina på en er det vanskelig. Jeg har alltid brukt hopping som motivasjon. Det er noe med denne sporten som gir meg supermotivasjon til å gå på de "tøffeste bakkene". De får meg til å smile ennå bredere. Tusen takk for at de som gjør dette mulig! Jeg føler at jeg har masse å takke hoppsporten for, men det er jeg som må leve livet mitt. Men jeg håper at hoppsporten også skal forsette å gi meg energi til å komme meg helt på beina igjen.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar