Fantatisk tur til Geiranger!

Jeg og Berit har vert på en kjapp tur gjennom Romsdalen opp trollstigen til Geiranger og Vidre om Sjåk hjem. En fantatisk tur jeg skal skrive mer om senere. Nå er det tid for å fortelle familien om opplevelsen. Turen er å anbefale for liten og stor og en kajaktur på Geirangerfjoren er en bra opplevelse. Vis du ikke har padlet før så er en dobbel til å anbefale. Grande camping har blantannet utleie av kajak. Stort brunt smil for Geiranger.

GULL til hånballjentene!

Det var en nærvepirrende og gjevn kamp mot Montenegro, lagene fulgte hverandre som skygger. Mang en norsk suporter satt nok med hjerte i halsen mye av den drøye timen som kampen pågikk. Dermed var det store gledessener både her hjemme, i den norske sjømannskirken og i håndballhallen i London da Norge tok hjem OL gullet i håndball for andre OL på rad. Snakk om idrettsglede vel fortjent. Gratulerer de Norske hånballjenten med seieren. Tusen takk for noen nervepirrende minutter og stor glede. Vi har to supre målvakter og fantastiske skyttere, idag viste vi at vi var best når Sullan, Løke & co setter ballen bestemt i mål. Tross forsøk på avkledning av strekspiller Løke. Vi vant fortjent!
Livet er bedere for de som kan glede seg over gode idrettsprestasjoner!

Litt om toppidrett og mitt liv.

 En andreledes høst.
For første gang i hele mitt liv(unntaket er mine 7 første år) skal jeg ikke starte på en skole i August. Jeg merker at dette er noe jeg savner og som liksom har blitt en del av meg. Første skoledag opprop nye skoler den sitrende spenningen når man flytter inn på en ny plass. Vist er jeg hjemmekjær, men denne høsten blir uvanlig. Ikke har jeg reinsjakt heller, det er som om alt er revet opp med røttene denne høsten. Jeg har så lyst til å finne roen i noe kjent, men det er ingenting å finne. Det er nå jeg må knytte skoene og stikke av, finne på noe nytt. Egentlig var planen min at jeg skulle klare å kjempe meg til Lillehammer igjen, men det er vist ingen som vil ha denne jenta i jobb der nede. Jeg er for lite kjent, for det kan vel ikke være kunnskapen det står på når lånekassen nekter meg mere lån fordi at jeg har gjennomført nok på skole. Ja, lånekassen ja, der står det et lån på flere hundre tusen så rik er jeg ikke og dog ikke berømt. Men jeg kan greie meg med et vanlig liv jeg, et normalt et, men hva er et normalt liv? Det er jo ingen mennesker som er helt normale per def. eller? Vi er jo alle ulike på hver vår måte, liksom ingen som er 100% like både utenpå å inne. Jeg har fått høre at jeg ligner på min Oldemors søster, utenpå men at jeg ikke er som henne i vesen. Merkelig dette egentlig man har trekk fra folk men ikke engang her møtt. Men, men det viktigste er at vi blir respektert for den man er, selv om jeg nok er litt ekstrem i noen tilfeller og aldri blir helt tilfreds med tilværelsen. Alltid bedre og bedre slik som en toppidrettsutøver liksom.  Toppidrett er noe som fascinerer meg, legge ned nok arbeide for å nå et mål. Jeg hater å spinne meg fast, hakke tålmodighet til det må bare videre, videre. Jeg veit at toppidrettsutøver ikke er føder på en dag og at det tar tid å bli så god som mange av de norske stjerne våre. Vi kjenner alle navene på en eller annen toppidrettsutøver. De som har lest denne bloggen har sikker hørt om Tom Hilde som er en av Norges beste skihopper, Johan Remen Evensen(som la opp, dessverre) som har verdens lengste skihopp 246,5 meter satt i Vikersund i 2011. Johan var jo helt rå da, kommer til å saven han og selvfølgelig kone hans Marita! Vi må ikke glemme Anders Bardal, verdenscupvinneren vår og Anette Sagen som har kjempet febrilsk for kvinne hoppingen, å så Line Jahr da som elsker Rosa. Jeg kunne gjerne ha nevnt skihopper i fleng, men dere får sikkert overdose på det i vinter så jeg lar være foreløbig. Vi kan finne mange toppidretthelter her i Norge, både langrenn, skiskyting, skyter, kombinert, slalåm/utfor, telemark, curling, snøbrett og skikross er bare noe av vintergrenen vi har hevdes oss i. Så det er nok for en hver smak av toppidretthelter.

Håndballjentene.

De jeg vil trekke frem her er at vi også på sommeren har noen som er veldig flinke. Håndball jente vår har kjempet febrilsk for å komme til finalen i OL og i kveld vant de en finalebillett mot enten Spania eller Montenegro. Jeg vet ikke hvem vi har mest lyst til å møte, men det er det samme bare vi vinner. Her har vi mange som vi kan trekke frem, men jeg husker ikke navene på alle så jeg trekker frem de jeg har meste kjennskap til. Når Lunde Haralsen, stenger omtrent målet, med en redningsprosent som bare er en kiper i verdensklasse verdig har vi ikke bare en men to målvakter i verdenklasse. For man må jo ikke glemme Kari Aalvik Grimsbø som står som en støtte og stenger målet når hun finner det for godt. Supre målvakter som redder oss mang en gang all heder og ære går til de to. Men uten gode spiller på bane hadde vi nok ikke kommet så langt som vi har. Når Heidi Løke bestemt vrei seg trill rundt og kaster ballen bestemt i mål og tvillingsøster til Lunde Haralsen, Lunde Borgersen spretter over forsvaret og skyter ballen i mål jubles det nok i mange hjem over toppidrettsutøver som vi elsker så mye. Når lagkaptein Frafjor setter inn noen mål til norsk jubel, samme med Sulland, Snorrroeggen,og kompani må også Hergeirsson dra på smilebåndet. Vi er isåfall i finalen og er minst sikret sølvet, men vi skal ha gullet i følge en meget bestemt Heidi Løke.     

Litt om toppidretten likevel.

Som jeg skrev tidligere i innlegget så er jeg fascinert av toppidrettsutøver, utøver som gir alt for sin nasjon. Jeg husker at Hegle Svendsen uttalte at han ikke unnet sin verst fiende å bli sammen med en toppidrettsutøver. Hva er egentlig grunne til akkurat den uttalelsen kan vel mange luer på, tatt i betraktning at han faktisk var sammen med en toppidrettsutøver selv. Min antagelse er at toppidrettsutøver må være en smule egoister, det er ikke bare når vi ser de at de må tenke idrett, men 24 timer i døgnet må de tenker på å spisse formen opp mot mesterskap eller konkurranser. Da ikke bare den fysiske formen, men også den mentale formen må spisses opp. Det skal tro det eller ei en del mental trening til for å få til de prestasjonen som våre beste toppidrettsutøver presterer. Psyke er en rar ting, vis man tror man greier en ting så går det egentlig mye bedre enn om men ikke tror man greier det. Bestemte mål er viktig for mange mennesker og for de som er i toppidretten har det kostet menge timer og mye strev for å komme dit det er i dag, så er det egentlig så rart at vi beundre dem? Leste i en bok at man bruker omtrent 10000 timer på bare å bli en toppidrettsutøver. Der faller jeg av som nesten ikke kom meg igjennom gym på skolen, men det er interessant allikevel. Faktisk er den mentale delen av det som ikke bare en nyttig for toppidretten, men også for andre. Jeg leste idrettens mentale treningslære og jeg synes det er en av de beste bøken jeg har lest. Selv har jeg lyst til å fordype meg litt mer i hva det vil si å være en 24 timers utøver for jeg synes det viker spenne. Men det er også ernæring er litt spennende. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om det.        

Oppsummering

Jeg håper at jeg klar å få meg en jobb på Lillehammer. Å ettersom jeg har søkt på nette har jeg funnet noe jeg kan lære meg fra Olympiatoppen.    

       

Tid for ettertanke

Alt ble så stille. Taust, ordene passer ikke i en sånn stund. 

Alt skjedde så fort, sjeler lagt i ruiner.

22 juli 2011!

Det er fredag, det er sommer og skoleferie. Jeg sitter i Reinsbua som jeg pleier å gjøre når jeg skal tenke. Alt er så fredelig å stille, tanken mine flyver til dem jeg er glad i å som jeg gleder meg til å treffe igjen. Regnet drypper ned på taket dette har vert en elendig sommer. Tanken minne svirrer om igjen og om igjen på mine egen problemer. Tilslutt blir jeg lei og går inn igjen, tv står på, bildene jeg ser på skjermen kommer til å brenne seg fast for alltid. Det er ikke mulig det er ikke sant, ikke her i Norge. I vårt lille trygge land, der vi lever så trykt og godt. Slik skal ikke skje her, vi er jo et fredelig land der ingen vil krige. Jo, det er vist sant likevel å verre skal det bli. Jeg tenker på vennene min i Oslo og ringer til en venninne gang på gang. Hun svarer ikke, jeg ringer igjen, ennå svare hun ikke. Ta telefonen da si at du er i god behold. Endelig får jeg tak i henne, hun er lagt unna der det skjedde. Takk å pris hun lever, men det er mange andre som har måttet bøte med livet når regjeringskvartalet gikk i lufta. Det meldes om skyting på Utøya, Arbeiderpartiet sin sommerleir er angrepet, av hva vet vi ikke. Er det bare et rykte eller er et sant, helikopteret svever over området å tar bildene som blir vist på skjermen. Redde ungdommer som svømmer for livet, båter som prøver å redde de. Jo, det skytes på Utøya, øya som er formet som et hjerte, midt i Tyrifjorden. AUF sommerleir er angrepet av en mann ikledd politiuniform, som skyter vilkårlige rundt seg. Jeg tenker på en gutt jeg vet er der, det må ikke skje han noe. Kanskje er det flere jeg kjenner fanget ute på den øya, jeg skjerver innvendig. Innerst inne håper jeg at alle overlever, men det blir mer og mer klart at ikke alle kommer til å komme derfra i livet. Blodige ungdommer kommer inn til land og blir sent på sykehuset. Det er skrekkelig, det er forferdelig. Jeg vil at det hele skal være en vond drøm.

Minner.

I dagen, uker og året som fulgte har mange måttet stri med savn og sorg, etter de som så alt for tidlig døde i denne tragedien. Mine venner kom unna med skrekken, men det vil være merket for livet. Mennesker som var på jobb og på sommerleir ble brutalt drept. Slik skal ikke skje, vi må ikke la det skje. Mennesker skal være trygge her, ikke frykte for å miste livet på en slik brutal måte. Jeg tenner et lys, et lys for å minne de jeg aldri rakk å bli kjent med, et lys for de som sørger over å ha miste familie, venner og bekjente, et lys for de som mistet livet. Vi er og blir en nasjon i sorg, med et ekstra sår vi fikk denne forferdelige juli dagen i 2011. Alle må få lov til å sørge på sin måte, alle må få lo til å minnes de døde på sin måte. Vi skal ikke glemme og ikke hjemme bort, vi skal ta vare på minne etter de som mistet livet. Vi gir ikke opp vi skal holde sammen.

Samhold.

Domkirkeplassen er full av roser, alle bære en rose, Norge er fult av roser. Det er rose tog og samhold i gaten som preger landet. Norge ble ikke splittet eller knust, det ble sterkere. Vi skulle sammen vise at vi bryr oss om hverandre. Ta vare på biten som ble igjen, sette de sammen igjen med samhold og medmenneskelighet. Ta vare på de som sørget og på hverandre, det skader ikke å gi en venn en ekstra klem og si du er glad i dem. Vi skal ikke glemme denne dagen da så mange mistet livet, vi skulle forsette samholdet og vise at vi er for sterke til å knekke. Vi skulle vise styrke.

Et år senere.

Nå vet vi hvem som gjorde dette og hvorfor, å handlingen blir verre ved det faktum. Rettsaken har rippet opp i mange minner, men har vist han at vi forsatt fungerer som en Nasjon.

Blomsteren har visnet i gaten, og blitt til jord. De døde har fått fred, de skadde har fått hjelp. Lysen har fått brent i minne. Rosen har kommet igjen og visnet, lysene tent igjen å sluknet. Men minne vil leve for alltid. Den dagen da såret ble laget, det såret som det vil ta leng tid å lege. Vi husket så vel den dagen, nå er alt et år godt. Samfunnet er tilbake, i gaten går stort å smått. Den kunnskapen vi tok med oss vil lede oss videre frem. Det minne vi har i hjerte vil aldri bli glemt, for i hjerte der her vi minne gjemt.

Vis en mann kan vise så mye hat.

Tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.

Sa en jente etter angrepet og disse ord vil stå som et minne for evig!

Men også som en påminnelse om kjærligheten som møtte hate etter denne julidagen.

La oss aldri glemme, men i hjerte hjemme minnene over de som gikk bort. Å ære de med kjærlighet til andre!

Tenne et lys i minne.

Hoppinfulensa er noe rart!

Det piper i røykvasleren. Maten er vist ferdi, for ferdig. Jeg stikker ut på kjøkkenet som jeg har røyklagt med stekerøyk. Jeg hakke tid til dette her det er hopprenn på tv. Jeg tenker det skulle vert sånn hurtivameing 1-2-3 ferdi når man har dårlig tid eller so jeg har Hoppinfulensa. -ti stille, freser jeg til røykvasleren mens jeg napper ut batteriene og setter meg tilrette forann tv. Det pipper fra andre etasjen en irriterende lyd som forstyrrer for stevningen inni tv. DVD marskinen er koblet og på det er lagkonkuranse. Jeg regner ut hvem som skal hoppe og stikker opp i andre etasje for å kverke røykvasleren som er der også. Det er da volsomt til mas på disse vaslerne i kveld. Men ingen kan då meg i dårlig humør. Jeg koser meg, tross i noe svidd mat og trassige røykvaslere.

Jeg er helt alene i huset med tv på fult og hopprenn på tv. Kan man ha det bedre? Ja, klart det i en hoppbakke på renn så kan man få det, men når man ikke kan få det beste får man ta det nest beste og jeg er utrolig fornøys med det. På lørdag er det nok et renn da har jeg, tven og DVD marskina en date igjen. Med jubelen i taket og godt humør, bare spør hvor godt er ikke live. Jeg har hoppinfulensa jeg kjente den i går, jeg er nok også smitta i år. For har du den da går du aldri glipp av et renn du min kjære venn. Da må du ha medisin og da er det bare hopprenn som hjelper. Men jeg setter meg ned og delvis står og hopper å ser på renne også denne gang. Trøster meg med at det er mye man kan finne glede ved. Jeg har hoppinfulensa og jeg tror jeg vet hvem som har smitta meg med det. Nå gleder jeg meg til vinteren igjen da jeg attet kan få komme på renn.