torsdag 26. januar 2012

Kjærligheten er sterkere enn alt?

Når livet stopper opp i alt.
Det skal vel ikke så mye tankegang for å skjønne at jeg er en iherdig hoppfans. Noen har kanskje sett meg omkring på renn i Norge. Mye av livet mitt har dreiet seg om hopping i de siste årene. Jeg har jo også gått på forskjellig skoler og reist en del i forbindelse med dette. Nå er jeg arbeidssøkende og kan egentlig ikke planlegge mer en en uke om gangen. Det er utrolig kjedelig å bare ikke vite hva du kan planlegge. For meg så var det utrolig trist å reise fra Lillehammer der jeg trivdes veldig godt. Jeg følte liksom at livet mitt fungerte der. Derfor vil jeg ha en jobb på Lillehammer slik at jeg kan bo der. Akkurat nå har livet mitt stoppet opp, det er liksom ingen framgang. Hadde noen spurt meg for et halvt år siden om jeg ville blitt med i noe frivillig ville jeg svart at det var ok, men siden min situasjon er så uavklart så kan jeg ikke ta på meg noe som helst. Dermed stopper alt opp og jeg blir bare sitte å tenke. Jeg føler meg så hjelpeløs.

Masse å gjøre som ikke blir gjort.
Det er ikke det at det ikke er noe å gjøre for jeg kan jo finne på noe å gjøre. Jeg bor på en gård der man aldri blir arbeidsledig vis man bare vil. I går vasket jeg klypen på halve saueflokken her siden vis skal ha skanning av sau iløpet av neste uke. Mer om det kommer snart her. Jeg har også mye hoppting som jeg skulle ha gjort, men jeg er liksom så tiltaksløs og vi helst leve i min egen drømmeverden. Selv om jeg bestemmer meg for at jeg skal gjøre ting blir det ikke til at jeg gjør det. Det er akkurat som om jeg i likhet med kullgraden fryser fast ved siden av vedovnen der jeg sitter på og filosofer om hvordan livet kunne vært.
Noen lyspunkt. 
For noen dager siden fikk jeg tak i billetter til Vikersund. Det var utrolig digg å ha noe å glede seg til selv om jeg ikke har alt for store forventninger til det. Jeg tenker at vis jeg har små forventninger kan jeg heller ikke bli skuffet. Det er usikkert om Tom Hilde skal hoppe og dermed får jeg heller ikke brukt drakten min. Jeg bli i så mye bedre humør i den også blir mer for meg når jeg har en på meg. Det kommer kansje av at jeg har vært med i en del teateroppsetninger, jeg merker at det å være på senen ikke er noe skummelt i det heletatt. Det som er summlet er å være seg selv. Selv om jeg er jo meg også når jeg har den drakten eller så livlig som jeg vil være. På en annen måte har jeg jo ikke drakten når jeg er på sommer renn, så jeg lager vel bare problemer av ingenting. Men det blir rart å være på et renn der Tom Hilde ikke er med tror jeg.
En annen ting som er positivt er at jeg bestilte meg kalender for en dag siden og den kom i posten i dag. Dette er en kalender der jeg selv har skrevet inn alle internasjonale hopprennene som er det nærmeste året. Det er superkult. Ble litt beder humør da jeg fikke den i hendene.    
Er den ikke fin.  
Hva med kjærligheten?
Det er sikkert mange som lure på hvorfor jeg har overskriften "Kjærligheten sterkere enn alt?". For de som har fulgt denne bloggen vet at jeg ønsker meg veldig en kjæreste. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg kan jeg ikke av hensyn til vedkommende nevne navn. Ham som jeg sikter til vet det selv og det er det viktigste. Jeg har ikke fått noen form for respons fra ham og jeg håper at jeg kan få lov til å isåfall prøve å bevise at jeg er verdig å få en plass i hjerte hans. Noe jeg vil gjøre alt for å bevise for ham. Men over til spørsmålet som jeg stilte som overskrift på innlegget "Er kjærligheten sterkere enn alt?". Siden jeg vet at et forhold til denne gutten ikke kommer til å bli en dans på røde roser må jeg jo selv tro på at kjærligheten er sterkere en alt. Leste i MAG om en jente som var kjæreste med en som var rusmisbruker, jeg tenkte at det kan jo ikke være så lett når du ikke engang kan stole på kjæresten din. Det kan jo umulig være et godt forhold. Men jeg vet jo ikke hvilke forhold som venter meg vis jeg får ham jeg drømmer om. Jeg vet at det kommer til å bli mye savn og en del egoisme, men jeg vet inderlig godt hva denne gutten driver med. Jeg tenker slik at jeg går inn i det med åpne øyene, selv om mange vil si at kjærlighet gjør blind. Jeg har hatt nok tid til å tenke og nå har jeg satset i håp om at jeg lander på beina også denne gangen. For vis jeg er like sta som vedkommende så har jeg troen på at jeg en dag når helt inn i hjerte på ham. Tiden vil vise.
Men folkens hva tro dere da, er kjærligheten sterkere enn alt?
Det er bare en ting å gjøre ta tak i livet sitt få det på beina og forsette å kjempe:)
Kjempefint vis du som leser dette innlegget også kometer, det setter jeg stor pris på.
Vi snakkes!

2 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg litt igjen i tiltaksløsheten, jeg finner jo på ting, men jeg kaster bort mye tid også. Og jeg håper du får tak i ham du elsker og at du får bo i Lillehammer igjen :) Klem og glad i deg <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren! Ja jeg håper at jeg får tak i ham jeg elsker å få snakket med ham!

      Slett