Dagens status!

Glad av å jobbe.

Hei jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvordan min påske har vært. Egentlig hadde jeg skrevet dette innlegget før, men dataene min klarte å slette hele innlegget til min frustrasjon. Påske er for mange et etterlengtet avbrekk fra en ellers så stressende hverdag. For meg er det også det, som dere vet så har jeg forsett ikke jobb. Men i påsken har jeg fått jobbet frivillig for hjelpkorpset. Jeg hadde vakt fra tirsdag til torsdag noe som vil si at jeg hadde vakt i 72 timer i et strekk. Det er selvfølgelig slitsomt, men også utrolig gøy. Det var de dagen i påsken som jeg har jobbet at jeg har faktisk trives best med meg selv. For de som ikke var det er arbeidet for hjelpkorpset frivillig slik at jeg tjener ingenting på å sitte på vakt, men for meg er det å se de glade ansiktene til folkene jeg hjelper mer enn nok lønn for meg.

Det er også et avbrekk i hverdagen og man kan for isåfall noen timer glemme at man ikke helt har en fantastisk hverdag. For meg var det godt å bre sitte på hytta å faktisk føle at jeg var til nytte. Jeg fikk også noe utfordring i at jeg fikk kjøre varekjøringen med skuter. Jeg liker å bli utfordret å mester ting å det er vel kanskje det jeg mangler i den hverdagen jeg per i dag har. jeg har ingenting jeg må mestere. Etter å ha sittet på vakt i tre dager tok jeg til på det som skulle vært gjort hjemme. Siden pappa og søsteren min var på vakt og mamma var syk kunne jeg jobbe i mitt eget tempo og det er deilig.

Spjelket tommel.

I skrivende øyeblikk sitter jeg med en spjelket tommel. Den er blå/ lilla av farge og opphovnet. Trolig har den vert ute av ledd. Den har isåfall fått seg en skikkelig knekk. Jeg har ikke vert hos legen med den, hva skulle jeg der midt i påska, det er min egen feil at den er slik den er. Dessuten lever jo jeg i beste velgående bortsett fra en litt kranglete tommel. Det skjedde da jeg skulle skifte redskap på frontlasteren. Det er to tykke bolter som sitter innmari godt fast så men slå dem ut. Jeg tenkte at det skulle jeg jo klare å skifte redskap. Så jeg kjørte til traktoren og satte igang banke i vei. Jeg deljet til bolten og alt gikk veldig bra til den satte seg fast. Jeg brukte en annen brukken bolt for å slå en andre bolten og en hammer. Selvsagt bel jeg irritert over at jeg ikke fikk det til å dermed tok jeg skikkelig drag å slo til alt jeg hadde og der var tommelen min. Hva jeg da sa da kan ikke gjengis her. Dermed var det bare å stoppe traktoren og spring inn og finne noe i fryseren. Ofret ble en pakke med pytt i panne og en pause til meg. Så der satt jeg å prøvde å fryse ned fingeren min kraftig irritert. Etter å ha sittet å fryst ned fingeren min en stund  fant jeg ut at det kanskje gikk an å spjelke den. Som tenkt som gjort jeg spjelket den og gikk for å forsette arbeidet. En skadet tommel var ikke noe hinder bare en lite ulempe fordi den var i veien og ikke bruken til noe. Men jeg fikk av piggen og på med skuffa. Jeg hadde klart å krøkt og fått en knekk på bolten på laseren så den fikk jeg ikke inni igjen dermed sikret jeg med en brukket bolt og kjørte forsiktig og fikk ut rattet. Pappa sa til meg etter å ha skiftet til pigg igjen på lasten, "hvor hardt slo du egentlig, du har jo prestert å krøkt bolen". Noe jeg forstod på pappa at var bortimot umulig med håndmakt, derfor er det vel ikke så rart at tommelen min ble bulka. Men jeg sier som Tom Hilde sa etter å ha brukket ryggen "tøffinger har ikke vont".

     

Prektig lei av nav.
Som dere sikker forstår har jeg altså ikke fått noe mer hjelp fra nav. For noen dager siden leste jeg om det som blir kaldt "naving". Det er etter det jeg har fått med meg blant annet ungdommer som vil ta seg et friår å dermed gå på nav. Som dere sikkert leste i flere innlegg tidligere får jeg ingenting fra NAV. Etter det jeg har skjønt er dette avhengig av hvilken kommune du bor i og ikke minst hvem du treffer på som nav-konsulent på nav. Jeg mente at et slik system skulle vært standardisert slik at alle skulle få lik behandling. Det er mange mening om dette nav, noen mener at det er bra slik det er og ander maner til å med at det bør avskaffes. Jeg er enig i at det ikke skal være slik at man skal tjene på å gå på nav. I kommunen Åmli i Agder strevde de med at det var mage som gikk på nav. Dermed satte de dem som var arbeidsdyktige til å jobbe, de hogde ved og kjøret gamle damer. Dette førte til at mage slutta å gå på sosialstøtte for det var ikke lenger å ligge på sofaen å dra seg. Et slik tiltak synes jeg høres bra ut, de får faktisk gjort noe samfunnsnyttig for seg. Jeg trenger hjelp fra nav til å komme meg inn på arbeidsmarkedet. Det er ikke det at jeg ikke gidder å jobbe, men jeg klar rett å slett ikke å komme meg inn på en jobb. Jeg vil tro at de som sitter på nav har mer grei på hvordan man skal gå frem enn det jeg har. Jeg har jo tross alt sittet på skolebenken i alle år og bare vist at denne dagen ville komme. Jeg trodde faktisk at det skulle være letter å få seg en jobb eller i det minst få jobb fra nav. Gi meg en jobb. Jeg vil ikke langer være avhengig av mine egne foreldre å måtte per definisjon bo i telt. Jeg kjenner både folk som får til mer enn de klarer seg og folk som knapt nok kler seg på det de får av nav. Jeg tenker at dette ikke er rettferdig, det skal ikke være lønnsomt å gå på nav, men man skal heller ikke måtte sult ihjel. Jeg synes at de som trenger det som er syke skal få støtte, men de som er friske som det ikke mangler noe annet en arbeidsmoral skulle måtte jobbe for det. Jeg leste en artikkel i Dagbladet om en som har godt på nav i tre år fordi han ikke hadde funnet seg noe fornuftig å gjøre. Etter det jeg leser i den artiklene ser ham etter en lederjobb. Men det er vel ingen som starter på toppen men må jo arbeide seg oppover å får man ikke drømmejobbene med en gang så må man finne seg i å jobbe litt lenger nede. Jeg hadde kommet til å gå på veggen is jeg skulle gå på nav i tre år. Nå har jeg vert arbeidsledig i 3 måner å holder på å gå på veggen etter bare tre uker. Jeg vet ingenting om hav som hender meg neste uke eller om en måne jeg kan ikke planlegge noe som helst.

Gi meg en jobb Erna

I VG for noen dager siden gikk Erna Solberg ut og sa at det som ikke tok i mot det arbeidet som ble tilbydd dem kunne klare seg på 70 kroner om dagen. Dette var de som var friske og som kunne arbeide. I dag er det et virvar av lover og releger som jeg må sette meg inn i for å finn ut hva jeg skal søke om og hvordan man kan få hjelp. Jeg trenger hjelp for å komme inn i arbeid for jobben den kan jeg klare utmerket selv. Jeg vil ikke snultre på Nav, jeg vil betal ned lånet mitt å leve et normalt liv. Jeg vil ut i arbeidslivet, men trenge hjelp. Jeg trenger et normalt liv ikke dette depressive livet jeg har nå. Så vis Erna sier at hun har en jobb til meg så får hun komme med den. Selvfølgelig har det kommet reaksjoner på dette utspillet og noen mener at ordningen er fin slik den er, men er enig i at man må få bukt med trygdesvindel før de kommer inn i systemet. Jeg er vel en av de nav skal begynne med, en ung arbeidsvillig jente som mer eller mindre kommer til nav å ber om de ikke kan hjelpe henne med et eller annet arbeide, Jeg blir sparket ut igjen med benkjeden at her tar vi bare mot de som er høytutdannet og arbeidsvillige, her tar vi kun i mot arbeidsskye, gidda løse, laver utdannet folk som bare har i tanke å komme på nav for å få penger for å ikke gjøre noe. Med andre ord her hjelper vi ikke de som kunne klart å stått på egen bein med tiden, men trenger litt starthjelp, bare de som ikke er villige til å gjøre en dritt for pengene. Her skal de sies at det sikkert er mange som går på former for trygd som de absolutt fortjener, de som er syke og gamle og ikke på en eller annen måte ikke klare å jobbe. Det er ikke de jeg snakker om her, det er de som  ikke gidde å gire reva si opp av sofaen for å gjøre noe.
Du er for resurssterk til å få hjelp, men hvorfor klar jeg da ikke å få meg jobb. Jeg får ikke engang svar fra arbeidsgiver før lenge etter ansettelsen er klar og ingen begrunnelse. Dermed gir egentlig nav meg to valg, det er enten å snultre på mine egen foreldre og ha dårlig samvittighet, eller å begynne som kriminell. Har hørt rykter om at de har det ganske luksuriøst, dessuten dess verre de er kriminelle des bedre får de det i fengsel. Man kan jo diskuter om det er rett også. Jeg her som dere sikkert forstår delvis snyltet på foreldrene mine, jeg lengte febrilsk tilbake til skolen og mestringsfølelsen. Nå soper jeg rundt blakk, uten jobb eller kjæreste og uten noe liv å leve for. Må jeg drepe noen for å bli sett?              

Kjærligheten.
I påsken har jeg vert opptatt av vakter og mestring at jeg ikke har gjort noe i prosjekt kjærlighet. Selvfølgelig har jeg tenkt på han hver eneste dag. Hvordan har ham det? hvor er han? hadde han synes at jeg hadde vert tøff nå? hadde jeg imponert ham med dette? Hva tenker ham om meg sånn egentlig? ja dere skjønner tegningen slike kjærlighets-ting. Jeg har sett at det er mange av dere som har prøvd å gjette på hvem i alle dager han er. Men som jeg har skrevet flere ganger vil jeg ikke avsløre hvem ham er uten å ha snakket med ham om det selv. Han vet at jeg har følelser for ham og det kan hende han selv vet hvem jeg snakker om. Jeg vil selvfølgelig fortelle hele verden hvem ham er hadde det ikke vert for at jeg ikke har diskutert det med ham ennå. Derfor nevner jeg ikke navnet hans på bloggen. Jeg vil at tinge skal komme fra meg og ingen andre derfor vil jeg at få skal vite hvem det er. Han skal komme til meg å få høre sannheten ikke av rykter. Det er derfor jeg har vert så ærlig ovenfor ham. Jeg vil få ham til å stole på meg, jeg skal være der for ham og ta vare på ham. Jeg skal ikke være en byrde jeg skal være en resurs. Ikke det at jeg tror at vedkommende kommer til å få en hushjelp for det er jeg ikke god til, men jeg skal være der når vedkommet trenger meg på godt å vont. Jeg er jo ikke redd for å få møkk under neglene bokstavelig talt, jeg er ikke til pynt. Jeg liker å være aktiv og utfordre meg på nye områder(også liker jeg meg best i miljøer som er dominert av gutter). Det vi si at jeg er en jente med guttoppdragelse, klarer du det klare jeg det(må bare øve litt først). 

Super helg i Vikersund!

Vikersund.
Jeg har lovet å blogge om helgen jeg hadde i Vikersund. Jeg skulle også legge ut noen bilder jeg tok, men så så jeg over bildene jeg tok å fant ut at jeg hadde tatt over 600 bilder å det vill bli litt mange å legge ut. Derfor kommer jeg bare til å legge ut en knippe av dem her.


Ordløs
Ja da sitter jeg her prøver å sette ord på det jeg har opplevd i Vikersund, men det er sannelig ikke lett. Opplevelsen som jeg fikk med meg denne gangen er så spesielle at jeg nesten ikke klarer å sette ord på alt. Men jeg skal prøve å gjøre det så godt jeg kan. For meg er skihopping noe av det beste som finnes, grunnen til dette er vel at jeg føler meg helt trygg i en hoppbakke der jeg kan få lov til å være absolutt meg selv. Her er det lov til å heie så du tror at stemmen brister, ta masse bilder og rett å slett ha det super gøy. Følelsen kan ikke beskrives den må føles.

Strålende sol i verdens største hoppbakke.
Jeg kom opp i verdens største hoppbakke tidlig på dagen fredag, jeg måtte ringe en venninnene mine for å fortelle at nå var livet komplett bra for øyeblikket. Hun fikk meg ned på jorden igjen med å minne meg på alt som jeg disse tre dagen hadde tenkt å glemme. Men jeg nektet å la samtalen med henne ta meg ned fra mitt fanatiske berg. Jeg koste meg på renn og smilt til alle jeg så og heiet på de 32 hopperne + prøve hopper som hoppet. Blant prøvehopperne var også Tom Hilde grunne til det var at ham ikke ble tatt ut på laget som Norge stilte med. Men favoritten min var i bakken for å bakke opp de andre så jeg fikk jo sett ham. Mine gledeshyl kan jo alle høre på et opptak som NRK gjorde under VM i Oslo. Jeg har også vært på tv under Vikersund tross i at jeg ikke hadde på meg drakten. Men jeg koste meg på VM i skiflyvning, der det skulle væra lange svev over 200 grensen. Dette må være årets største opplevelse med sol fra en knall blå himmel og spenning på lange hopp.

Lange hopp og masse jubel.
Når man kommer til Vikersund å ser den store bakken føler men seg ganske liten, man samtidig ganske stor. Tenk der står man å ser opp i et tår som er mange meter over deg og som fra toppen og ned til sletten er det vel 570 meter. Det er en enorm konstruksjon man står ovenfor. Det skal mye til å juble på toppen av den bakken, men jeg prøver ås godt jeg kan. Anders Fannemel hoppet 244 meter og er dermed neste lengst i verden. Det vi si det samme som at vi har Johan Remen Evensen med 246,5 meter på toppen og Anders Fannemel på ander plass på verden lengste hopp. Det må være supert for en stor hoppfans. På fredagen ble rennet avlyst da det gjenstod 8 hoppere grunnet vind derfor ble det kjørt 3 omganger på Lørdagen. Dette var et renn til full brakke vil jeg tro og de som hadde møtt opp fikk se lange svev, fall og en Normann på pallen. Rune Velta knep sølvmedaljen bak Robert Kranjec fra Slovenia. På tredje kom Martin Koch.

Skuffende lagkonkurranse.

Dette bilde av Bjørn Einar Romølen og Ander Bardal viser vel hvordan lagkonkurransen var for Norge. Bjørn Einar tok på seg skylden for at medaljen glapp for Norge, ham hoppet ikke optimalt i lagkonkuransen og var tydlig lei seg for å ha "ødelagt" for de andre hoppene. Mange spekulerte i om ikke de burde satt inn Tom Hilde istedet for Bjørn Einar Romølen siden Romølen heller ikke fikk det til i den inviduelle konkuransen.  Jeg er en av de som mener at også Tom Hilde burde fått sjansen i en av konkuransene. Jeg vet ikke hvem jeg skulle byttet ut, men trolig ville det vært Bjørn Einar. På mandag gikk Tom Hilde ut på sein hjemmeside og forsvarer uttaket og at ham måtte bli nummer fem på laget, siden ham hoppet dårligere enn Bjørn Einar. Dette tyder på at de har god lagmoral i landslaget når Tom går ut å forvarer lagkompissen på en måten.

Klem av Marita og Johan.

En av de tingen jeg kommer til å huske aller best fra dette VM i Vikersund er nok likevel den veldig gode klemmene jeg fikk av Maria og Johan. Etter rennet på søndag gikk jeg bort til bussen som Johan Remen Evensen har for å ta bilde. Etter å ha stått der en stund kom en jente springende ned fra bussen og det viste seg å være Marita Søvik Evensen, konene til Johan. Hun gav meg en plakat og sa at hun hadde lett etter meg. Jeg ble superglad for at hun hadde sett etter meg og spurt Johan om han hadde sett meg. Tenk at Marita hadde tenkt på meg og jeg hadde tenkt på henne. Fanatisk hun er en jente jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med og det er ikke grunnet at hun er konen til Johan, men fordi hun er så veldig hyggelig. Så vis det er en ting jeg er misunnelig på Johan for er det henne. Men dere må ikke missforstå jeg unner absolutt Johan, Marita. Jeg prøver bare å fortelle hvor stor pris jeg setter på at hun kom å snakket med meg og gav meg en klem. Etter å ha snakket litt med Marita, fant vi Johan som satt på bak bussen og da jeg kom dit reiste Johan seg og gav meg en god klem. Å jeg gikk rett i luften og stod å hoppet i fler sekunder av den overraskende klemmen. De som stod rundt ble forfjamset å minnet meg på at jeg måtte puste, men ta det med ro folkens det er ikke første gangen jeg har gått i luften grunnet Johan Remen Evensen. Jeg var overlykkelig da ham signerte boken min på Lillehammer. Les mer om det her. Etter å ha roret meg litt ville alle at jeg måtte ha et bilde av Johan og meg foran bussen. Det var også et stort øyeblikk som jeg kommer til å huska lenge.

Jeg fikk også se bussen og fikk ta bilde av pokalen som Johan fikk etter verdensrekorden. Det var en fin avslutting på VM i Vikersund. Den jeg kommer til å savne mest er nok Marita som jeg håper jeg treffer igjen.

Kommet ned på bakkenivå igjen.

Etter å ha fått en klem av var jeg oppe i skyen og måtte selvfølgelig ringe Åsne. Hun er en venninne av meg som også er interessert i hopping hun synes det var gøy at jeg hadde fått klem av Johan Remmen Evensen. Marita fortalt også at jeg blir snakket om i landslaget og det er jo litt spesielt at de snakker om meg. Etter det har jeg grublet litt på hva i alle dager de sier om meg kom jeg ned på bakkenivå igjen. jeg jeg vet at jeg er en grubler. Alt i alt har jeg med andre ord hatt en super helg i Vikersund der jeg traff Åsne igjen og vi hadde det veldig gøy. Som sagt ble det mange opplevelser på de tre dagen jeg var i Vikersund.
Jeg flytta publikum slik at jeg kom inntil gjerdet (det vil si de flytta seg for å ikke få hørselskade). Jeg fikk se at Rune Velta var på gråte over å ha vunnet en sølvmedalje i skiflyvning og Anders Fannemel som snublet av glede etter et hopp på 144 meter. Å sist, men ikke mins jeg fikk møte henne jeg håpte jeg kom til å møte, nemlig Marita Søvik Evensen og Lea(datteren deres). Johan Remen Evensen kom flyvende inn i bakken under legehelikoptret, og selv om ikke Tom hoppet var ham prøvehopper og jeg fikk sett ham selv om jeg tviler på at Tom så meg.

Alt i at var det en stor opplevelse.  Jeg må takke Inger Lise og Arild og noen fantastiske spikrer. Skulle ønske jeg kunne vise alt det fine jeg opplevde denne helgen, men det kan ikke beskrives det må oppleves.

  
















Tusen takk til alle som her gjort dette til en super helg.Uten dere hadde ikke Vikersund vært det samme! Jeg nytte hvert eneste sekund!


Noen spørsmål til dere som leser dette:
Hva er det beste du har opplevd noen gang?
Hva sette jeg mest pris på under VM i Vikersund?
Var du selv i Vikersund hva her du lyst til å si til Arrangøren?
Vi snakkes!

Se positivt på livet, ta utfordringen når de kommer!

Å prester nye ting
Når man prester nye ting hver eneste dag kan man begynne å se positivt på livet. Jeg har begynt å være mer aktiv, nå kjøre jeg ned lia på ski nesten hver eneste dag samtidig ser jeg at jeg gjør det bedre og bedre for hver gang jeg kjører. Jeg har klart å kjøre ned lia uten å falle og det blir jeg superglad for. I går var det det et veldig dårlig vær og det blåste veldig, mens i dag var det supert vær igjen slik er jo også livet. Noen dager er negative og andre er positive. Jeg merker at jeg blir i bedre humør av å være aktiv å ha et mål for dagen.

Mye å lære av idretten!

Den 5 desember i 2010 begynte jeg å lese boken "Idrettens mentale treningslære", dette er en meget interessant bok. Jeg lærte litt om hvordan man tenker for å jobbe mentalt med seg selv og det er jo noe som ikke bare kan brukes i idretten, men også ellers i livet. Man kan dele målene inn i to hovedkategorier, resultat-mål og mestring-mål. Resultat-mål går ut på å prester et gitt resultat, mens mestring mål handler om å yte sitt beste, pushe sine egen grenser og gjøre nye ting som utvikler deg som menneske eller inne sporen du driver. Det handler om å lage sine egen mål med å lage noe man kaller mål-plan. Etter å ha lest boken så satte jeg meg opp noen mål som jeg har lyst til å oppnå i livet. Etter noen justeringer har jeg nå begynt på nytt for å prøve å gjennomføre planen. Det blir spennende å se om jeg greier det denne gangen. Jeg er isåfall supermotivert!  

Jeg føler at jeg har lært en del av å lese om idrett å sette meg inn i hvordan man faktisk klarer å bli best i sin idrett. Litt av grunnen til at jeg begynte å sette meg inn i dette området er jo at jeg vil prøve å forstå hvorfor enkelte mennesker driver med idretter som hopping. Ettersom jeg lest her jeg fått mer og mer interesse for det og lært mer og mer som også jeg selv kan bruke i min hverdag. Jeg føler at idretten har lært meg mye selv om jeg ikke aktivt driver med noen organisert idrett selv gir eksempelvis hoppingen meg mye glede. For meg har faktisk hopper som Tom Hilde bevist at selv om du ligger nede med brudd i ryggen(for Tom del bokstavelig talt) må men bare kjempe videre så lykkes man til slutt.  




Når alt er på bunn er det bar en vei oppover.
Jeg et at jeg er en mester til å klage å bekymre meg. Vis ikke ting går som jeg har planlagt har jeg lett for å grave meg ned i mitt eget lille høl i håp om at en eller annen kommer å drar meg opp igjen. Livet er ikke bare enkelt det vet jeg og det er mye som kanskje ikke er slik jeg her lyst til at det skal være. Jeg har ikke jobb, ikke kjæreste og noen ganger strever jeg ekstra mye for å grei ting. Men likevel overlever jeg. Jeg prøver å leve etter det Tom Hilde en gang uttalte: "legger man ned nok arbeide, så når man målene sine" Jeg vet isåfall hva jeg skal legge arbeide i og hva jeg hver dag tenker på at er mitt innerste mål nemlig å få en kjæreste, som er glad i meg. Det er noe jeg skal få til å som jeg vil legge ned nok arbeide i. Vis Tom sin filosofi virker så skal mitt målrettede arbeide snart slå frukter eller hva tror du?


VM i Vikersund!!!!!
Men jeg vet isåfall hva jeg gleder meg mest til neste uke for det er nemelig VM i Vikersund å dit skal jeg fra Fredag til Søndag å jeg gleder meg enorm.
Vis noen har noe de vil høre mer om eller har en utfordring til meg er det bare å skrive det i kontarfelte nedenfor. Ha en fin vinterferie til de som har det nå og til der som har en uke igjen. Uken går veldig fort vis du ser frem til en ting, Kos dere, masse klemmer fra meg, Vi snakkes!   

Kjærligheten er sterkere enn alt?

Når livet stopper opp i alt.
Det skal vel ikke så mye tankegang for å skjønne at jeg er en iherdig hoppfans. Noen har kanskje sett meg omkring på renn i Norge. Mye av livet mitt har dreiet seg om hopping i de siste årene. Jeg har jo også gått på forskjellig skoler og reist en del i forbindelse med dette. Nå er jeg arbeidssøkende og kan egentlig ikke planlegge mer en en uke om gangen. Det er utrolig kjedelig å bare ikke vite hva du kan planlegge. For meg så var det utrolig trist å reise fra Lillehammer der jeg trivdes veldig godt. Jeg følte liksom at livet mitt fungerte der. Derfor vil jeg ha en jobb på Lillehammer slik at jeg kan bo der. Akkurat nå har livet mitt stoppet opp, det er liksom ingen framgang. Hadde noen spurt meg for et halvt år siden om jeg ville blitt med i noe frivillig ville jeg svart at det var ok, men siden min situasjon er så uavklart så kan jeg ikke ta på meg noe som helst. Dermed stopper alt opp og jeg blir bare sitte å tenke. Jeg føler meg så hjelpeløs.

Masse å gjøre som ikke blir gjort.
Det er ikke det at det ikke er noe å gjøre for jeg kan jo finne på noe å gjøre. Jeg bor på en gård der man aldri blir arbeidsledig vis man bare vil. I går vasket jeg klypen på halve saueflokken her siden vis skal ha skanning av sau iløpet av neste uke. Mer om det kommer snart her. Jeg har også mye hoppting som jeg skulle ha gjort, men jeg er liksom så tiltaksløs og vi helst leve i min egen drømmeverden. Selv om jeg bestemmer meg for at jeg skal gjøre ting blir det ikke til at jeg gjør det. Det er akkurat som om jeg i likhet med kullgraden fryser fast ved siden av vedovnen der jeg sitter på og filosofer om hvordan livet kunne vært.

Noen lyspunkt. 
For noen dager siden fikk jeg tak i billetter til Vikersund. Det var utrolig digg å ha noe å glede seg til selv om jeg ikke har alt for store forventninger til det. Jeg tenker at vis jeg har små forventninger kan jeg heller ikke bli skuffet. Det er usikkert om Tom Hilde skal hoppe og dermed får jeg heller ikke brukt drakten min. Jeg bli i så mye bedre humør i den også blir mer for meg når jeg har en på meg. Det kommer kansje av at jeg har vært med i en del teateroppsetninger, jeg merker at det å være på senen ikke er noe skummelt i det heletatt. Det som er summlet er å være seg selv. Selv om jeg er jo meg også når jeg har den drakten eller så livlig som jeg vil være. På en annen måte har jeg jo ikke drakten når jeg er på sommer renn, så jeg lager vel bare problemer av ingenting. Men det blir rart å være på et renn der Tom Hilde ikke er med tror jeg.

En annen ting som er positivt er at jeg bestilte meg kalender for en dag siden og den kom i posten i dag. Dette er en kalender der jeg selv har skrevet inn alle internasjonale hopprennene som er det nærmeste året. Det er superkult. Ble litt beder humør da jeg fikke den i hendene.    

Er den ikke fin.  

Hva med kjærligheten?

Det er sikkert mange som lure på hvorfor jeg har overskriften "Kjærligheten sterkere enn alt?". For de som har fulgt denne bloggen vet at jeg ønsker meg veldig en kjæreste. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg kan jeg ikke av hensyn til vedkommende nevne navn. Ham som jeg sikter til vet det selv og det er det viktigste. Jeg har ikke fått noen form for respons fra ham og jeg håper at jeg kan få lov til å isåfall prøve å bevise at jeg er verdig å få en plass i hjerte hans. Noe jeg vil gjøre alt for å bevise for ham. Men over til spørsmålet som jeg stilte som overskrift på innlegget "Er kjærligheten sterkere enn alt?". Siden jeg vet at et forhold til denne gutten ikke kommer til å bli en dans på røde roser må jeg jo selv tro på at kjærligheten er sterkere en alt. Leste i MAG om en jente som var kjæreste med en som var rusmisbruker, jeg tenkte at det kan jo ikke være så lett når du ikke engang kan stole på kjæresten din. Det kan jo umulig være et godt forhold. Men jeg vet jo ikke hvilke forhold som venter meg vis jeg får ham jeg drømmer om. Jeg vet at det kommer til å bli mye savn og en del egoisme, men jeg vet inderlig godt hva denne gutten driver med. Jeg tenker slik at jeg går inn i det med åpne øyene, selv om mange vil si at kjærlighet gjør blind. Jeg har hatt nok tid til å tenke og nå har jeg satset i håp om at jeg lander på beina også denne gangen. For vis jeg er like sta som vedkommende så har jeg troen på at jeg en dag når helt inn i hjerte på ham. Tiden vil vise.

Men folkens hva tro dere da, er kjærligheten sterkere enn alt?

Det er bare en ting å gjøre ta tak i livet sitt få det på beina og forsette å kjempe:)

Kjempefint vis du som leser dette innlegget også kometer, det setter jeg stor pris på.

Vi snakkes!

Kjærligheten er et evighetsprosjekt.

Prosjekt kjærlighet.

De som har fulgt bloggen her har sett at jeg har et prosjekt kjærlighet. At den gutten som jeg har lyst til å bli sammen med ikke har vert så enkel å få tak i har vel været ganske klart. I mars fyller prosjektet mitt 3 år eller det rettere sagt at jeg har vært forelsket i samme gutt i 3 år. Det er veldig lang tid uten å få respons fra gutten så ja her funnet ut at det er nødt til å være en ganske sterke forelskelse. Når jeg ikke ser gutten på en stund kan jeg enkelte ganger bli litt usikker på hva jeg føler for ham. Men så fort jeg kommer i nærheten av skjønnheten blir jeg helt sikker på at det er ham jeg vil ha. Jeg kan stå å fnise for meg selv i smug fordi det kiler så febrilsk i maven. Det er vel en del av det å være forelsket. Her jeg sitter smiler jeg litt for meg selv når jeg tenker på ham blir jeg litt lykkelig. Det som murrer i bakhodet er at lykken min kan bli brutt. Et  negativt svar er nesten det verst om kan hende meg.

Lappen.

I et innlegg den 6 desember forteller jeg om at jeg har fått gitt gutten jeg elsker en lapp. Dette var en lettelse og jeg håper med hele mitt hjerte at ham responder snart slik at jeg kan slutte å lure. Vis ham selv leser dette så håper jeg at du har såpass respekt for meg at du svar meg. Det som stod på lappen er sant å vis du ser etter så kan du finne fler usynlige spor. Jeg vet at ingen respons også kan være et tegn på at ham ikke har føler for meg. Den tankerne har nok streifet meg, men jeg buker å si at så lange det ikke har kommet noen klart svar er det jo håp. Bekreftetese er den eneste sikkerhet man kan få i alle situasjoner. Å jeg har jo brukt 3 år og siden jeg gav ham lappen er det akkurat i dag en måned. 

Tenkt gjennom konsekvensene.

Jeg vet at dette valget som jeg har gjort har visse konsekvenser og at jeg kanskje ikke vet alt om konsekvensene dette innebære. Men til de som leser denne bloggen vil jeg si at jeg har prøv å sette meg inn i den guttens situasjon så mye som mulig. Jeg så at i et tidligere innlegg var det noen som var nysgjerrige på hvem dette er. Å jeg skrev svært tydelig i det innlegget at jeg vill ikke fortelle hvem det er av hensyn til både meg selv og ham og til andre.Vis noen forstår utfra dette hva det er så ber jeg i hensyn til alle at der ikke nevner navn.     

Ingenting tilfeldig.

Det er klart at jeg har begynt å tenk på om mitt prosjekt er nytteløst, men jeg tenker slik at vis man gir opp så komme man heller ikke til å nå målet. Et sitat fra Tom Hilde "Vis man legger nok arbeide vil man nå målene man har i livet" Jeg er villig til å legge ned masse arbeide for å prøve å få respons fra ham jeg elsker. De som følger med på denne bloggen vet jo at jeg legger ned arbeide for å få ham til å forstå at ham betyr mye for meg. Små hint og ingenting er tilfeldig, men til en viss grad planlagt. 

Begynner å bli voksen.

En annen ting som jeg også har tenkt på er at jeg begynner å bli gammel. Ideelt sett skulle man få alle barne sine før man fyller 30 år grunnen til dette er at etter at man har fylt 30 år har man større sjanse for å få et barn med skader. Siden jeg ser at jeg nærmer meg den alderen med stormskritt og en som er like gammel som meg skrev på Facebook at ham begynte bli gammel og skulle få barn. Da jeg leste dette tenkte jeg Hjelp alle rundt meg får barn, men jeg som har ønsket det lange jeg skal vel ikke være velsignet med å få verken et barn eller en kjæreste. Min søster har helt andre tanker om det å få barn enn meg, men så er hun jo 11 år yngre. Klart er det et stort arbeide å sette et barn til verden, men er jeg ikke klar for å ta dette ansvaret. 

Åndelig kontakt.

Jeg har fortalt i tidligere innlegg at jeg nok er litt overtroisk og at jeg tror man kan åndleig kontakt med folk som man ikke nødvendigvis kjenner. De som følge med i hoppsporten vet at Tom Hilde gikk på tryne mildt sagt i rennet i Oberstorf 29. desember 2011 og at ham knakk ryggvirvel nummer 8. Mer om hva som hente og i etterkant kan du les mer om på denne bloggen her. Det som var merkelig er at jeg fikk ikke sove natten etter, men det er jo en naturlig forklaring ved at jeg er såpass medmenneskelig at jeg synes synes på gutten. Men jeg har en tro på at det finnes mer mellom himmel å jord en folk aner. Jeg tror i likhet med noen andre at det finnes skapninger som ikke alle ser. Noen av disse ser jeg, men det er ikke alle som vil komme til meg. Det er jo selvfølgelig en skremmende tanke, men jeg tenker slik at de er her bare for å hjelpe meg å det er ikke skremmende i det hele tatt. Jeg opplever en del merkelige ting i blant, men jeg har aldri vært redd. Men over til de som hente med Tom. Jeg leste i media at Tom hadde skade i ryggvirvel nummer 8 og da jeg lå i sengen min så lurte jeg veldig på hvor i alle dager dette er. Mens jeg ligger der å tenker på hvor i alle dager jeg kan få tak i informasjonen hugger det i på et bestemt sted i ryggen min, "her" kommer det opp i hodet mitt. Det var en ekkel opplevelse og jeg måtte stå opp å sjekke hvor i alle dager de ryggvirvelen var å det stemte det var 8ne ryggvirvel det hugg ikke noe annet. Jeg her også hatt litt vont i kneet mitt i det siste om dette har en sammenheng med Tom fall vet jeg ikke. Jeg har også været slapp i det siste at jeg ikke har orket noe. Jeg tror at jeg og Tom har en slags forblindelse, men jeg er ikke sikker på hvilken forblindelse det er. Om vi har vert i sammenheng med hverandre vet jeg ikke. Men jeg er ganske siker på at jeg har en eller forbinesle med Tom. Jeg tror ikke Tom merker det, men det kan ha sin forklaring i at Tom ikke sensitiv mottagelig eller åpen for den åndelige kontakten. Selvfølgelig kan jeg ikke være sikker på det, men jeg antar det er slik. Kanskje er det noe som vil kontakte Tom å fortelle ham noe og at det har en sammenheng med fallet. Ikke vet jeg, men jeg håper og tror at Tom snart er tilbake.

Det overtroiske.
Noen ganger er slik at men skulle ønske at man hadde en slags kontakt inn i kjærlighetens verden. Det er noe jeg ikke har og jeg tror det er en grunn til dette. Noen mennesker får jeg rett å slett ikke opp, så jeg ser ikke gjennom mennesker selv om det kan virke som enkelte ganger. Hvorfor jeg får opp Tom Hilde vet jeg ikke, men jeg har en tro på at det er noe som jeg skal hjelpe ham med. Det er vel bare den åndelige maken som vet hva som er grunnen. Tiden vil vise. Jeg vil jo svært gjerne hjelpe Tom for ham har betydd utrolig mye for meg. Ham har bevist for meg at vis jeg jobber hardt nok så når jeg målene mine. Det er mang en gang jeg har sittet å tenk på om det hadde vært enklere vis jeg hadde hatt en åndelig kontakt med min hjertene kjær. Jeg tror det handler om å åpne hjertet sitt så kommer svarene etterhvert. Nå kan det hende at mange sitter å lure på om jeg er sik spenna gal, men det er bare slik ting ser ut for meg. Jeg håper at jeg i fremtiden kan bli ledet til målet å får en åndelig veiledning på veien. Jeg begynner å bli veldig lei av prosjekt kjærlighet. Å skulle vel ønske at det fikk en ende eller at jeg fikk åndelig kontakt med den.  

Dette ble et lang innlegg. 

Vi snakkes!

Da ringes julen inn!

Dermed sette kirkeklokken inn i sammen med sølvguttene på tv, og julen begynne for alvor. Nå tas alle fille inn å julestasen tas på for en fin julefeiring. Forhåpentligvis med mange fine pakke. Mine tanker går til de som ikke har noen å dele julen med. Julen er nemlig ikke bare en høytid med glede, men også med tragiske hendelse. Påminnelser om de som ikke er blant oss lenger. Mange har mistet sine i tragiske hendelser i år. Mange sitter ensom for seg selv, husk at et smil kan gjøre mye for de som er ensomme. 

Bry deg i denne juletid.

Håper alle får en super julefeiring!

Ta vare på hverandre!

ØNSKER ALLE EN RIKTIG GOD JUL!

Et liv på reise.

De som følger med på denne bloggen vet at jeg her i de siste åren vert mye på reise fra hjemme til skole og hjem igjen. Mange vil kanskje si at dette er et liv som stressende og slitsomt, men faktisk er det ikke slitsomt. Men faktisk synes ikke jeg det er avslappende å reise. Jeg blir rolige av å se landskapet reiser forbi. Når man sitter på toget så kan man tenke mange tanker og filosofere over livet samtidig som man forflytter seg og opplever sekunder som du aldri skal oppleve igjen. Det er på en måte en slags avkobling fra den ellers så stressende hverdagen.

Nå har jeg vert vant til å reise fra hjemme siden jeg var 7 år gammel da jeg begynte på barneskolen og siden har jeg vert på mer eller mindre lenge reiser. Stort sett alle er i sammenheng med skolene jeg har godt på, fra Dover til Vågå til Vinstra til Steinkjer til Drammen til Ås til Steinkjer til Ås og til Lillehammer. Det er et liv på reise siden høsten 1991. Nå begynte jeg vel i det små med bare 1 mil til barneskolen, men etterhvert har det blitt opp mot 40 mil borte fra hjemme. Jeg liker å reise og oppleve nye ting og tror det er det som jeg kommer til å savne mest nå som jeg er ferdig på skolen.

Selv om jeg har reist i mange år og siden 2004 har bodd borte fra hjemme på ukesbasis er jeg alltid redd for å glemme noe igjen. Særlig nøkler er jeg redd for å glemme. Da er det en tørst at jeg ikle er alen om å være redd for å glemme noe. På Tom Hilde sin blogg kan man lese at også Tom er redd for å glemme noe når ham reiser på tur. Ham er jo også vant til å reise siden ham har vert med i verdenscupen siden høsten 2006. Les hva Tom skriver her..

Nå skal det sies at Tom må ha med seg alt i bagen siden ham bor på hotell i over 4 måneder i året, i tillegg til det så kommer samlinger ol. så hoppgutta her vel mellom 200-300 reisedøgn i året.

Nå ønsker jeg meg bare å få en jobb slik at jeg kan få nedbetalt min "lønn" de siste årene, nemlig studielånet. Håpet er at jeg skal få lov til å ha en jobb som både er av interesse og som jeg liker meg supert i. Siden jeg er utdannet inne naturfag kan jo bli en jobb innenfor det, men jeg utelukker ikke jobber innen min hovedinteresse nemlig skihopping. Jeg her jo også pedagogikk så det er menge muligheter som åpner seg. Vi får se hva som hender.

Tom Hilde i avisen, å annet babel!

Dette har jeg troen på! Tom Hilde mener at de norske nå er bedre skodd til vinteren og at Norge vil vinne mer i år. Grunnen til dette er at de har gjort noen endringer i sats og sittestillingen. Dette forteller ham i dagens Dagbladet. Super bra med et skikkelig fint bilde. Jeg merker at jeg begynner å glede meg skikkelig til vinteren for det kommer til å bli gøy. Nå som jeg har flytta til Lillehammer å greier, blir spennende dette. Kjenner sommerfuglen som hopper og flyr inni maven min.

Det var en venninne av meg som tipset meg om reportasjen i Dagbladet. Da jeg leste meldingen var jeg på Standtorget og jeg løp inn i butikken så inni i avisen og der var det et supert fint bilde Av Tom og jeg følte jeg kunne fly. Så lite skal det til for å glede meg. Ellers har det været en super dag, fatteren har være her så det var hyggelig. Jeg vet at når jeg flytter kommer jeg til å savne Lillehammer. Alle de årene jeg har bodd borte har jeg aldri hatt den følelsen. Det er jo bra for jeg håper at jeg kommer tilbake til Lillehammer en dag. :)

Men nå må jeg nesten må legge meg for jeg har visstnok skole i morgen, så kommer vel Tom hjem på fredag og min intuisjon sier at jeg bør prøve å snu døgnrytmen min snart. Men vis det er noen som vet om en jobb i Lillehammer området så er det bare å si fra.

Tid for filosofi

Når man er på elgjakt så kan man jo begynne å filosofere om litt av hvert. Et tema som opptar meg er jo kjæreste og barn. De fleste vet at etter en stund blir det å få barn mer vanskeli grunnet den såkaldte biologiske klokka. Det er nok en del kvinner som vet at tiden renner ut og som ønsker seg barn. Men over til saken. Forskere sier så mangt og forsker på alsens mulige ting. Idag fortalte de at vis man som mann slik jeg forstod det spiste formye hamburger ol ble cedcellene late, dette førte til at de ikke klarte å komme frem til kvinnens egg. Vis man heller satset på fisk, grønsaker og frukt ble de mer utholdne og tålte mer. Hvordan de testet dette å hvor pålitetli det er må man nesten vurdere selv. Ennå en god grunn til å spise grønnfor og fisk. Men vis det er slik at formen på mannen= formen på cedcellene må jo toppidretsutdøvere være det opptimale. Så da er det vel bare å innta jaktposisjon klar, ferdi gå!

Den kompliserte kjærligheten

Jeg har i mange år lurt på hva som er vanlig skikker når det gjelder kjærlighet. Er det noen regler man skal følge når det gjelder å få seg kjæreste? Er det slik at jente alltid skal være ynger enn guttene eller kan det likegodt være andre veien?

Alder og alderforskjell:

Noen sier at det er jo ikke farlig om gutten er ganske mye eldre enn jentene. Grunne til dette er at gutter som regel blir sener modne enn jentene og derfor vill jenter og gutter være på sammen stadium vis det slik vil det være letter å holde på verdier og holde forholdet i gang. Men hva vis det er andre veien at jentene er eldre hvor mye eldre kan hun være i forhold til gutten?

Jeg selv er en sånn jente som forelsker meg i yngre gutter og selv aner jeg ikke hvorfor. Myten sier jo at gutter ofte søker ynger jenter. Men jeg blir ofte tatt for å være mye ynger en den alderen som som er skrevet på meg. Selv synes jeg det er bare posestivt, tenk å være 40 år å se ut som en 20 åring da det er vel de alle jenter drømmer om eller? Mange sier at jeg oppføre meg heller ikke som jeg er i den aldre som jeg er å der kan det sikkert ligge mange forklarende årsaker til dette. Derfor tenkte jeg å spørre dere, hvor mye kan jeg gå ned i alder før det blir en regel om at slik er det ikke?

Tegn til forelskelse:

Men hvordan vet man at en person er forelsket i deg eller ikke?

Dette er et komplisert tema siden hvert enkelt individ har hver sin måte å være på når de er forelsket. Noen blir mer utadvente, mens ander blir mer innadvante. Noen oppføre seg barnslig og andre kan oppfører seg voksent. Mange begynne å fnise når de ser på person fordi det kiler i maven. Vis du hadde kjent person ville du nok sett en adferds forandring. De flest retter på håret og er mer nøye meg utsende. Holder ofte øye med den som man er forelsket i. Er det noen som kan si meg fler tegn på forelskelse?

Mitt lille prosjekt:

For de som har fulgt med på denne bloggen har dere sett at jeg har en del prosjekter når det gjelder forskjellig ting og det største av dette er jo å få tak i kjæreste. Nå har jeg forsåvidt fått et litt annet problem. Før var det en person nå har jeg klart å "forelske" meg i en til. Jeg er heller ikke sikker på om det er en riktig forelskelse eller om jeg bare er betatt på en eller annen måte. Problemet er at gutten er 8 år ynger enn meg. Da jeg så trodde jeg at han var omtrent like gammel som meg, men nå tror jo jeg at jeg er ynger enn det jeg tydeligvis er. Alle gutten jeg forelsker meg er ynger enn meg og som jeg skrev tidligere så ser jeg vel tydeligvis ut som om jeg er yngre en det jeg faktisk er. Denne person som er 8 år ynger enn meg er jo litt mer tilgjengelig enn den som prosjekt kjærlighet har handlet om hit til. En ting er at jeg vet at den første er ejg isåfall veldig forelsket i når jeg har møter ham igjen. Så har jeg jo veldig lett for å forelsket meg. Og jeg kan være forelsket/betatt i mange på engang. Men vis jeg har kjærest så er det bare min kjærest og ingen andre jeg får sånne følelser for, men nå er jeg singel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt er bare rot oppi hodet mitt og jeg tror jeg holder på å bli gal. Derfor spør jeg min blogg lesere. Hvem av de bør jeg satse på? Kan jeg prøve meg på begge å den som jeg får først napp hos er den som jeg tar eller? Hva synes dere?

Utfordre meg gjerne om ting der vil høre mer om på bloggen.

Vi snakkes!

Millionær drømmen

Det er mange som går rundt med en drøm om å bli millionær i maven. Jeg er nok ingen unntak, men jeg er jo bare en fattig student som ikke engang lever inn lottokupongen vis det ikke er snakk om meget store summer. Jeg er faktisk ikke så optimistisk at jeg tror jeg vinner. Nei jeg må nok jobbe meg opp de penge jeg vil ha og håpe på at det kommer noen millioner dallene ned fra himmelen vis jeg er skikkelig snill.

Men for for en tid tilbake leverte jeg inn en tippelapp i håp om at jeg skulle vinne, noen jeg ikke gjorde. Men ved å leve inn en slik kupong så følte jeg også at jeg måtte tenke gjennom hva jeg skulle bruke pengen min til. Skulle jeg være fornuftig eller skulle jeg sløse bort alt på tull. Jeg er veldig glad i skihopping og fant fort ut at jeg hadde lyst til å oppleve noe for pengene. Hva med å ta en tur rund i verden og følge verdenscupen, det hadde vært en opplevelse. Jeg tenkte vis jeg satte av 2-4 millioner på det måtte det vel være nok. Jeg fant ut at jeg måtte sette fri hele perioden fra rundt 25 november til i begynnelsen av April på dette. Det hadde vært digg! Jeg måtte også være litt fornuftig så jeg måtte selvfølgelig betalt ned gjelden jeg har i studielån. Greit å få gjort det også. Så måtte jeg jo sette av en del til et supert bryllup der jeg har råd til å be inn alle jeg har lyst til å be inn og få oppfylt mitt høyest ønske. Jeg tror at 2 millioner passer her. Det er ikke noe billigsalg.

Så må man jo få tak i et hus, da ville jeg hatt et med utleiemuligheter på Lillehammer. For å hjelpe studenter i bolignød jeg vet jo selv hvor vanskelig det er å finne bolig som student. Da går det fort penger, skal vi sette av ca 6 millioner på det. Og så må man jo sette av litt til vedlikehold på 2 millioner. Ferie til mine foreldre, meg/mine og min lillesøster, 1/2 million. Oppdatering av fjøset, 4 millioner. Gid bort 1 million til Norsk hoppsport, 1/2 million til jenter og 1/2 million til gutta. Spleise på bryllup til søskenbarnet mitt 1 million. Så kunne vi jo gi 1 million til min lillesøster. Da har vi omtrent brukt 20 millioner.

Så jeg må jeg ha en stor pott for å kunne få til alt jeg ønske meg.

Likevel er det jeg ønske meg mest i hele verden ikke nevnt her for det kan jo ikke kjøpes for penger. Vis jeg hadde blitt millionær hadde jeg kunne glede andre og meg selv på det økonomiske planet, men penger er ikke alt i verden.

Så har jeg jo en liste over ting som jeg må vurdere om jeg kan få til vis jeg ble millionær:

- Hoppbakke og innkjøp av hopputstyr, 3 million

- Bibliotek til Karoline, 1 million.

- Hjelpe mine venner økonomisk.

Noen som har noen forslag.

Så en utfordring til dere som leser dette:

Hva ville du brukt 32 millioner på?