Dagens status!

Glad av å jobbe.

Hei jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvordan min påske har vært. Egentlig hadde jeg skrevet dette innlegget før, men dataene min klarte å slette hele innlegget til min frustrasjon. Påske er for mange et etterlengtet avbrekk fra en ellers så stressende hverdag. For meg er det også det, som dere vet så har jeg forsett ikke jobb. Men i påsken har jeg fått jobbet frivillig for hjelpkorpset. Jeg hadde vakt fra tirsdag til torsdag noe som vil si at jeg hadde vakt i 72 timer i et strekk. Det er selvfølgelig slitsomt, men også utrolig gøy. Det var de dagen i påsken som jeg har jobbet at jeg har faktisk trives best med meg selv. For de som ikke var det er arbeidet for hjelpkorpset frivillig slik at jeg tjener ingenting på å sitte på vakt, men for meg er det å se de glade ansiktene til folkene jeg hjelper mer enn nok lønn for meg.

Det er også et avbrekk i hverdagen og man kan for isåfall noen timer glemme at man ikke helt har en fantastisk hverdag. For meg var det godt å bre sitte på hytta å faktisk føle at jeg var til nytte. Jeg fikk også noe utfordring i at jeg fikk kjøre varekjøringen med skuter. Jeg liker å bli utfordret å mester ting å det er vel kanskje det jeg mangler i den hverdagen jeg per i dag har. jeg har ingenting jeg må mestere. Etter å ha sittet på vakt i tre dager tok jeg til på det som skulle vært gjort hjemme. Siden pappa og søsteren min var på vakt og mamma var syk kunne jeg jobbe i mitt eget tempo og det er deilig.

Spjelket tommel.

I skrivende øyeblikk sitter jeg med en spjelket tommel. Den er blå/ lilla av farge og opphovnet. Trolig har den vert ute av ledd. Den har isåfall fått seg en skikkelig knekk. Jeg har ikke vert hos legen med den, hva skulle jeg der midt i påska, det er min egen feil at den er slik den er. Dessuten lever jo jeg i beste velgående bortsett fra en litt kranglete tommel. Det skjedde da jeg skulle skifte redskap på frontlasteren. Det er to tykke bolter som sitter innmari godt fast så men slå dem ut. Jeg tenkte at det skulle jeg jo klare å skifte redskap. Så jeg kjørte til traktoren og satte igang banke i vei. Jeg deljet til bolten og alt gikk veldig bra til den satte seg fast. Jeg brukte en annen brukken bolt for å slå en andre bolten og en hammer. Selvsagt bel jeg irritert over at jeg ikke fikk det til å dermed tok jeg skikkelig drag å slo til alt jeg hadde og der var tommelen min. Hva jeg da sa da kan ikke gjengis her. Dermed var det bare å stoppe traktoren og spring inn og finne noe i fryseren. Ofret ble en pakke med pytt i panne og en pause til meg. Så der satt jeg å prøvde å fryse ned fingeren min kraftig irritert. Etter å ha sittet å fryst ned fingeren min en stund  fant jeg ut at det kanskje gikk an å spjelke den. Som tenkt som gjort jeg spjelket den og gikk for å forsette arbeidet. En skadet tommel var ikke noe hinder bare en lite ulempe fordi den var i veien og ikke bruken til noe. Men jeg fikk av piggen og på med skuffa. Jeg hadde klart å krøkt og fått en knekk på bolten på laseren så den fikk jeg ikke inni igjen dermed sikret jeg med en brukket bolt og kjørte forsiktig og fikk ut rattet. Pappa sa til meg etter å ha skiftet til pigg igjen på lasten, "hvor hardt slo du egentlig, du har jo prestert å krøkt bolen". Noe jeg forstod på pappa at var bortimot umulig med håndmakt, derfor er det vel ikke så rart at tommelen min ble bulka. Men jeg sier som Tom Hilde sa etter å ha brukket ryggen "tøffinger har ikke vont".

     

Prektig lei av nav.
Som dere sikker forstår har jeg altså ikke fått noe mer hjelp fra nav. For noen dager siden leste jeg om det som blir kaldt "naving". Det er etter det jeg har fått med meg blant annet ungdommer som vil ta seg et friår å dermed gå på nav. Som dere sikkert leste i flere innlegg tidligere får jeg ingenting fra NAV. Etter det jeg har skjønt er dette avhengig av hvilken kommune du bor i og ikke minst hvem du treffer på som nav-konsulent på nav. Jeg mente at et slik system skulle vært standardisert slik at alle skulle få lik behandling. Det er mange mening om dette nav, noen mener at det er bra slik det er og ander maner til å med at det bør avskaffes. Jeg er enig i at det ikke skal være slik at man skal tjene på å gå på nav. I kommunen Åmli i Agder strevde de med at det var mage som gikk på nav. Dermed satte de dem som var arbeidsdyktige til å jobbe, de hogde ved og kjøret gamle damer. Dette førte til at mage slutta å gå på sosialstøtte for det var ikke lenger å ligge på sofaen å dra seg. Et slik tiltak synes jeg høres bra ut, de får faktisk gjort noe samfunnsnyttig for seg. Jeg trenger hjelp fra nav til å komme meg inn på arbeidsmarkedet. Det er ikke det at jeg ikke gidder å jobbe, men jeg klar rett å slett ikke å komme meg inn på en jobb. Jeg vil tro at de som sitter på nav har mer grei på hvordan man skal gå frem enn det jeg har. Jeg har jo tross alt sittet på skolebenken i alle år og bare vist at denne dagen ville komme. Jeg trodde faktisk at det skulle være letter å få seg en jobb eller i det minst få jobb fra nav. Gi meg en jobb. Jeg vil ikke langer være avhengig av mine egne foreldre å måtte per definisjon bo i telt. Jeg kjenner både folk som får til mer enn de klarer seg og folk som knapt nok kler seg på det de får av nav. Jeg tenker at dette ikke er rettferdig, det skal ikke være lønnsomt å gå på nav, men man skal heller ikke måtte sult ihjel. Jeg synes at de som trenger det som er syke skal få støtte, men de som er friske som det ikke mangler noe annet en arbeidsmoral skulle måtte jobbe for det. Jeg leste en artikkel i Dagbladet om en som har godt på nav i tre år fordi han ikke hadde funnet seg noe fornuftig å gjøre. Etter det jeg leser i den artiklene ser ham etter en lederjobb. Men det er vel ingen som starter på toppen men må jo arbeide seg oppover å får man ikke drømmejobbene med en gang så må man finne seg i å jobbe litt lenger nede. Jeg hadde kommet til å gå på veggen is jeg skulle gå på nav i tre år. Nå har jeg vert arbeidsledig i 3 måner å holder på å gå på veggen etter bare tre uker. Jeg vet ingenting om hav som hender meg neste uke eller om en måne jeg kan ikke planlegge noe som helst.

Gi meg en jobb Erna

I VG for noen dager siden gikk Erna Solberg ut og sa at det som ikke tok i mot det arbeidet som ble tilbydd dem kunne klare seg på 70 kroner om dagen. Dette var de som var friske og som kunne arbeide. I dag er det et virvar av lover og releger som jeg må sette meg inn i for å finn ut hva jeg skal søke om og hvordan man kan få hjelp. Jeg trenger hjelp for å komme inn i arbeid for jobben den kan jeg klare utmerket selv. Jeg vil ikke snultre på Nav, jeg vil betal ned lånet mitt å leve et normalt liv. Jeg vil ut i arbeidslivet, men trenge hjelp. Jeg trenger et normalt liv ikke dette depressive livet jeg har nå. Så vis Erna sier at hun har en jobb til meg så får hun komme med den. Selvfølgelig har det kommet reaksjoner på dette utspillet og noen mener at ordningen er fin slik den er, men er enig i at man må få bukt med trygdesvindel før de kommer inn i systemet. Jeg er vel en av de nav skal begynne med, en ung arbeidsvillig jente som mer eller mindre kommer til nav å ber om de ikke kan hjelpe henne med et eller annet arbeide, Jeg blir sparket ut igjen med benkjeden at her tar vi bare mot de som er høytutdannet og arbeidsvillige, her tar vi kun i mot arbeidsskye, gidda løse, laver utdannet folk som bare har i tanke å komme på nav for å få penger for å ikke gjøre noe. Med andre ord her hjelper vi ikke de som kunne klart å stått på egen bein med tiden, men trenger litt starthjelp, bare de som ikke er villige til å gjøre en dritt for pengene. Her skal de sies at det sikkert er mange som går på former for trygd som de absolutt fortjener, de som er syke og gamle og ikke på en eller annen måte ikke klare å jobbe. Det er ikke de jeg snakker om her, det er de som  ikke gidde å gire reva si opp av sofaen for å gjøre noe.
Du er for resurssterk til å få hjelp, men hvorfor klar jeg da ikke å få meg jobb. Jeg får ikke engang svar fra arbeidsgiver før lenge etter ansettelsen er klar og ingen begrunnelse. Dermed gir egentlig nav meg to valg, det er enten å snultre på mine egen foreldre og ha dårlig samvittighet, eller å begynne som kriminell. Har hørt rykter om at de har det ganske luksuriøst, dessuten dess verre de er kriminelle des bedre får de det i fengsel. Man kan jo diskuter om det er rett også. Jeg her som dere sikkert forstår delvis snyltet på foreldrene mine, jeg lengte febrilsk tilbake til skolen og mestringsfølelsen. Nå soper jeg rundt blakk, uten jobb eller kjæreste og uten noe liv å leve for. Må jeg drepe noen for å bli sett?              

Kjærligheten.
I påsken har jeg vert opptatt av vakter og mestring at jeg ikke har gjort noe i prosjekt kjærlighet. Selvfølgelig har jeg tenkt på han hver eneste dag. Hvordan har ham det? hvor er han? hadde han synes at jeg hadde vert tøff nå? hadde jeg imponert ham med dette? Hva tenker ham om meg sånn egentlig? ja dere skjønner tegningen slike kjærlighets-ting. Jeg har sett at det er mange av dere som har prøvd å gjette på hvem i alle dager han er. Men som jeg har skrevet flere ganger vil jeg ikke avsløre hvem ham er uten å ha snakket med ham om det selv. Han vet at jeg har følelser for ham og det kan hende han selv vet hvem jeg snakker om. Jeg vil selvfølgelig fortelle hele verden hvem ham er hadde det ikke vert for at jeg ikke har diskutert det med ham ennå. Derfor nevner jeg ikke navnet hans på bloggen. Jeg vil at tinge skal komme fra meg og ingen andre derfor vil jeg at få skal vite hvem det er. Han skal komme til meg å få høre sannheten ikke av rykter. Det er derfor jeg har vert så ærlig ovenfor ham. Jeg vil få ham til å stole på meg, jeg skal være der for ham og ta vare på ham. Jeg skal ikke være en byrde jeg skal være en resurs. Ikke det at jeg tror at vedkommende kommer til å få en hushjelp for det er jeg ikke god til, men jeg skal være der når vedkommet trenger meg på godt å vont. Jeg er jo ikke redd for å få møkk under neglene bokstavelig talt, jeg er ikke til pynt. Jeg liker å være aktiv og utfordre meg på nye områder(også liker jeg meg best i miljøer som er dominert av gutter). Det vi si at jeg er en jente med guttoppdragelse, klarer du det klare jeg det(må bare øve litt først). 

Gjennomført aprilspøk!!!

1 april dens stor narre dagen.
1 april er dagen da man har lov til å lure folk. Jeg tenkt vel og lenge på hva i alle dager jeg skulle finne på dette året. Jeg er jo et ærlig menneske som setter ærlighet veldig høyt. Grunne til det er at jeg er utrolig dårlig til å lyve. Men første april er det lov til å lure, derfor tenkte jeg at denne gangen skulle jeg virkelig gjennomføre en bra aprilspøk. Egentlig var jeg tenkt på å få med meg vedkommende på aprilspøken slik at den kunne bli ennå mer reel. Men jeg fikk rett å slett ikke tak i ham, derfor valgte jeg å gjennomføre den på min måte. Det begynte med en drøm og en litt klossete idé og ble til et innlegg på bloggen min 1 april.

Endelig kjæreste.

Siden jeg har klaget mye på bloggen min om at jeg ønsket meg kjæreste, kom jeg på den sprøe tanken om å rett å slett lage et innlegg der jeg faktisk hadde fått tak skjønnheten. Mitt største problem var å skrive så godt at jeg kunne få folk til å tro på meg. Dermed satte jeg igang å hamret ned et innlegg der jeg beskrev hvor lykkelig jeg ble over å ha vunnet kampen. Påsken stod for døren og vi skulle tilbringe påsken sammen. Alt hørtes jo ut som en utrolig fin historie. Jeg har jo lenge vert forelsket i gutten, å jeg har jo dagdrømt såpass mye at jeg sånn omtrent kunne forestille meg hvordan jeg ville ha skrevet blogg innlegget. Jeg brukte en god dose fantasi og erfaringer fra tidligere forhold i tillegg til dagdrømmerne. Noen hull her og der gjorde jo at historien ikke var helt vanntett, men jeg satset på at helheten stemte såpass bra at den gikk gjennom.

Aprilsnarr.
Man skal ikke tro på alt men hører eller leser 1 april. Det var noen som faktisk gikk på aprilspøken min. Jeg trodde faktisk ikke at historien var så god at jeg skulle klare å lure noen. Det som var fint med det er at jeg ser at jeg har flere enn jeg trodde i ryggen. Dette gir meg mer mot til å kjempe videre. Håper at dere ikke tar det ille opp, jeg har faktisk arbeidet en del for å få til en god story omkring det. Selv kan det nok hende jeg hadde godt på limpinnen med denne historien. Jeg ble glad for alle kommentaren jeg fikk, å håper selvfølgelig at innlegget går troll i ord.

 Det tyder også på at det er mange som følger min kjærlighets-jakt og er spent på hvordan det går. Husk at dere kan utfordre meg til ting dere vil høre mer om på bloggen min.
Takk for at dere bryr dere, det varmer langt inni hjertet mitt og får isåfall mine tåre til å renne.

Ha en forsatt god påske!!!   

Et liv på reise.

De som følger med på denne bloggen vet at jeg her i de siste åren vert mye på reise fra hjemme til skole og hjem igjen. Mange vil kanskje si at dette er et liv som stressende og slitsomt, men faktisk er det ikke slitsomt. Men faktisk synes ikke jeg det er avslappende å reise. Jeg blir rolige av å se landskapet reiser forbi. Når man sitter på toget så kan man tenke mange tanker og filosofere over livet samtidig som man forflytter seg og opplever sekunder som du aldri skal oppleve igjen. Det er på en måte en slags avkobling fra den ellers så stressende hverdagen.

Nå har jeg vert vant til å reise fra hjemme siden jeg var 7 år gammel da jeg begynte på barneskolen og siden har jeg vert på mer eller mindre lenge reiser. Stort sett alle er i sammenheng med skolene jeg har godt på, fra Dover til Vågå til Vinstra til Steinkjer til Drammen til Ås til Steinkjer til Ås og til Lillehammer. Det er et liv på reise siden høsten 1991. Nå begynte jeg vel i det små med bare 1 mil til barneskolen, men etterhvert har det blitt opp mot 40 mil borte fra hjemme. Jeg liker å reise og oppleve nye ting og tror det er det som jeg kommer til å savne mest nå som jeg er ferdig på skolen.

Selv om jeg har reist i mange år og siden 2004 har bodd borte fra hjemme på ukesbasis er jeg alltid redd for å glemme noe igjen. Særlig nøkler er jeg redd for å glemme. Da er det en tørst at jeg ikle er alen om å være redd for å glemme noe. På Tom Hilde sin blogg kan man lese at også Tom er redd for å glemme noe når ham reiser på tur. Ham er jo også vant til å reise siden ham har vert med i verdenscupen siden høsten 2006. Les hva Tom skriver her..

Nå skal det sies at Tom må ha med seg alt i bagen siden ham bor på hotell i over 4 måneder i året, i tillegg til det så kommer samlinger ol. så hoppgutta her vel mellom 200-300 reisedøgn i året.

Nå ønsker jeg meg bare å få en jobb slik at jeg kan få nedbetalt min "lønn" de siste årene, nemlig studielånet. Håpet er at jeg skal få lov til å ha en jobb som både er av interesse og som jeg liker meg supert i. Siden jeg er utdannet inne naturfag kan jo bli en jobb innenfor det, men jeg utelukker ikke jobber innen min hovedinteresse nemlig skihopping. Jeg her jo også pedagogikk så det er menge muligheter som åpner seg. Vi får se hva som hender.

Hjemme igjen!

Tom i supermann drakten sin.

Nå er jeg endlig kommet hjem igjen etter noen dagers ferie. De dagen har jeg brukt til å være på hopprenn. Jeg dro nemelig på sommerhoppuken som begynte på Lillehammer, Lysgårdsbakken på Tirsdag der var det fantaisk vær, etter det dro jeg og en venninne av meg på renn i Gjerpenkollen i Drammen, tross regnvære og at vi begge var gjennomvåte blir jo alt så fantastisk når man kan dele det. Hun er fantastisk jeg er så kjempeglad for at jeg traff henne. Så dro jeg likeså godt på avsluttningen i Midtstua i Oslo siden jeg var i området. Jentene hoppet også å det er jo nesten ennå gøyre å se på for de er så bra. Snakket litt med Anette Sagen også å hun synes det er bra at jeg liker jentehopping også. Viktig å støtte jenten også vet dere.

Det er jo den beste ferien som man kan ha når man får gå på hopprenn og få lov til å snakke med dem litt isåfall. Den som jeg er alle mest glad for at jeg får snakket med er Tom Hilde. Ham er verdens hyggligeste person og så har ham en fantatisk mor i tillegg. Jeg gleder meg allerede til å møte ham igjen. Jeg håper det ikke blir så veldig lenge til.

Vil dere se hvordan det er å være Tom Hilde fans kan der gå inn på denne bloggen her: http://tom-hilde.blogspot.com/ Den er nettopp starte så det kommer mer ettehvert på den.

17. Mai feiring!

Har pyntet meg!
Hva synes dere?

En liten film om min bunad.

Hvordan vet man at man er forelsket?

Hei alle sammen. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle fortelle om en person som jeg synes er helt fanatisk. Å det er ikke uten grunn.

Litt kjemisk forelskelse:

Nå er det vel sånn at man synes at den man er forelsket i er det meste fanatiske vesenet på jorda og det er ikke uten grunn. Man blir nemlig blind av kjærlighet, eller rette sagt dopet. Det er hormonene Dopamin og Adrenalin som gjør dette, disse stoffene funger akkurat som om du skulle været ruset. Dopamin er også det som er kjent som lykkehormonet og derfor blir man lykkeligere av å være forelsket, isåfall vis forelskelsen gjengjeldes blir det hevet. En forsker fra et universitet i Pisa hevder at forelskelse kan sammenlignes med en fysiologisk tvangstanke, grunn til dette er at man rett å slett blir litt gal. Grunnen til at hun hevder dette er at stoffet Serotonin synker merkbart både hos personer med tvangslidelser og sterkt forelskede personer. Serotioin føre til at man blir «besatt» av personen man er forelsket i. Grunn til dette er trolig at denne besettelsen er nødvendig for at man skal kunne holde fokus på en person lengden. Likevel vare ikke selve forelskelsen så lenge da dette vil være skadelig, man tåler nemlig ikke et lavt nivå av Serotioin over en lengre periode. Man kan da finne at personer som er forelsket ofte kan utvikle angstlidelser, disse personene ligger ofte 40% under «vanlige» menneskers nivå. Dermed blir formel på kjærlighet slik: Økning i Adrenalin + Økning i Dopanin - synking Serotonin = forelskelse

Kroppens rus.

Man kan sammenligne forelskelsen med å være ruset, grunne til dette er at Dopamin er det samme stoffet som utløses hos en narkoman når den ruser seg. Domamin blir frisettese i hjernes belønningsenter og gir en en god følelse. Dette vil altså si at man blir avheng i av person man er forelsket i, grunn til dette er at belønningen kommer når du er sammen eller tenker på personen du er forelsket i. Man kan merke at det er vanskelig å tenke på annet en den man er forelsket i og man har veldig lyst på person, som en narkoman har lyst på stoff.

Så hva skjer?

Man kan heller ikke bestemme hvem man skal forelske seg i, grunn til dette er at man ikke har styr over de dele av hjernen som har med forelskelsen å gjøre. Man er ikke i stand til å å gjøer en nøktern vurdering av dem man falle for. Det er mange ting som spiler inn når man er forelsket. Forskere hevder også er det er sammenheng med utsende på deg selv og på den du forelsker deg i. Dermed er det ikke sjeldent at man kan se likhetstrekk mellom kjærestens utsende. Men det er ikke bare den delen som er lik, men kan også finne at man har like interesser og oppførsel. Grunner er trolig at like barn leker best og at vi søker en vis trygghet når man har noen man lett kan kjenne seg igjen i og som lettere kan forstå hverandre. Men det mange ikke vet er at man faktisk kan lukte seg frem til en kjæreste. Uten å vite det registre nesen din molekylære luft som faller av andres kropp og analyser dem. Er den luketen som treffer nesen din en prefekt match med din så kan du falle uten at du egentlig vet hvorfor du falt for person. Dette er fordi at lukten avsløre om de genene du bære faktisk passer sammen med den su lukter deg frem til. Med andre ord kjærlighet er kompliserte greier.

Så hvem ligener jeg på tro?

Min engel:

Nå har dere fått en kraftig innføring i et tema som de fleste av oss møte en eller annen gang i livet, nemlig kjærligheten. Nå skal jeg fortelle litt om det jeg begynte innlegge med, nemlig den person som for meg betyr veldig mye. Saken er at person selv ikke vet det, og det er litt kjipt synes jeg for jeg skulle gjene delt timer og sekunder i livet med ham. Som i dag da jeg gikk en super fin morgentur i solen og satt bare å tenkte på om han hadde været der. Vi kunne bare sittet å nytt vårsolen å vært der for hverandre. Jeg vet at det å være i et forhold ikke bare er en dans på røde roser og for min del kommer det nok til å bli en del savn også, men da vet jeg i det minste at jeg har en som er glad i bare meg. Som synes at jeg er den peneste i hele verden. Jeg synes at min engel som jeg kaller ham er den finest i hele verden. Så jeg skal fortelle litt om ham uten å avsløre hvem ham er. Grunne til at jeg liker ham er at jeg føler meg trygg i nærheten av ham. Tro det eller ei, men jeg føler meg tryggere når ham er rundt meg en ellers. Det er ikke det at jeg tror ham kommer til å beskytte meg vis jeg kommer ut i en knipe, for jeg har en fullstendig tror på at jeg kan klare meg selv det er ikke det. Men det er bare en følelse jeg fikk engang jeg stod veldig nært ham og ham holdt rundt meg. Det var en merkelig trygghet og ham får meg til å gjøre ting som jeg ellers ikke ville gjort. For en tid tilbake så jeg ham inn i øyne for aller første gang og for meg sa det bare «klikk», det var som en eller annen skulle trykke på en bryter inn i hodet mitt. Jeg var simpelthen blitt forelsket i fyren, jeg har vurdert dette lenge og vel før jeg omsider kom til den konklusjonen. For meg er det nok øyne som jeg liker aller best, men smilet hans er jo helt fortryllende. Jeg tror kanskje at min nese bestemte sg for at jeg skulle forelske meg i ham for det var ikke før jeg hadde kommet bort til ham jeg faktisk ble betatt. Jeg vet ikke om vedkommende er betatt eller forelsket i meg, men det er jo lov å håpe. Jeg liker når ham ser meg dypt inn i øyne og er ikke den som viker blikket. Jeg liker når ham er i nærheten av meg og titter på meg i smug. Jeg kjenner ham ikke så veldig godt og ham kjenner nok meg ennå mindre vil jeg tro. Men når jeg ser på klesstilen hans så vil jeg gjerne vært inni skape hans å lånt klærne, og det tar jeg som et supert tegn. Han også verden mest hyggelige mor, som er veldig glad i sønnen sin, ham er også veldig glad i moren sin og det synes jeg at ham skal være. Trolig er jeg som jeg skrev tidligere i bloggen blind av forelskelse, men jeg prøver også å se de negative siden ved ham, men det er ikke lett. For jeg tror dette er kraftig kost, så jeg må være litt listig. Er det noen som har noen råd til meg? Bør jeg fortelle ham at jeg er forelsket i ham? Jeg må klekke ut en plan, før Serotioin nivået mitt bli faretruende lavt og dopenin og Adrenalinnivået mitt eksploder.

Som en venninne av meg sa: Du er nok ganske selvstendig, men du trenger noen å passe på. Det synes jeg var utrolig godt sagt, jeg trenger noen å være ekstra glad i for å leve det er bare meg.

Vi snakkes!(vis noen skjønner hvem jeg snakker om ikke navgi person)

Siste helg for Tom Hilde og co.

Siste verdecupphelg i Planica.

Denne helgen er det siste helg i Verdenscuppen i hopp. Mange sentrale hopper fra andre land enn Norge legger opp etter denne sesongen. Adam Malyz er en av de som har preget hoppsporten mye da ham er som en stor helt i Polen. Spørsmål er hvem som skal være hans arvtager, for Polakken er jo helt gale når det komemr til å heie på hoppere. (galer enn meg) De Polske tilskuere er jo de som får bakken til å leve og mange av de er superhyggelig også. Det kommer til å bli spende lagkonkuranse. Mest sansynlig kommer det til å bli en lagkonkuranse der Norge og Østerike kjemper om toppplaseringen, men det er også mage andre land som kjemper under disse to lagen også. Men de norske hopperne har ikke ferie etter at de komme hjem. I løpet av neste helg er det også NM i Sporva som ligger litt utenfor Steinkjer før hoppern får seg velfortjent ferie.
24 timer utdøvern, har vi som vanlige menneske noe å lære?

I løpet av få år har man begynt å tenke mer på idresutdover som 24 timers utdøvern. Helt kort sagt går det ut på at en idresutdøver må til en hver tid tenke konsikvenser ut fra det de gjør i forhold til karieren sin. Man kan dele dette inn i forskjellge elemeter: idretten, familie jobb/skole/studier, hobbier, søvn/restiusjon og venner. I følge boken Veien til toppidretten er det mange ting man må tenke på som idrettsutdøver. Saken er hva kan vi lære av disse utdøvern og ikke minst av de tenikke de bruker. Er dette bare noe som topidrettsutdøver som har bruk for dette? Jeg tro at vi har en del og lære av idrettsutdøvere. For å bli en god toppidresutdøver må du ha fokus på det du driver med. Mest av alt tror jeg at vi har noe å lære hvordan man kan klare å planlegge forskjellige sitvasjoner som kan oppstå. Vilusiering er en viktig del av all idrett. Mange toppidresutdøver bruker denn tenike for å kunen vite hav de skal gjøre i en gitt sitvasjon. Vider har de også mental mestering, i stedet for å se på resultater skal man se på mestringsmål. Mestrinsmål vil si at man ser på sin egen fremgang fremfor å se på i forhold til alle andre. Dette kan nok være til ettertake i et samfunn som stadig har fokus på at alle skal være perfekte og flinke, ikke på hvilke fremgang man som menneke har. Selv har jeg lært masse av toppidretten, det er tøft å være toppidretsutdøver.

Tid for ettertanke!

Men etter å ha været gjennom prøve VM i Vikersund, med verdes lengste hopp gjort av normannen Johan Remen Evensen på 246 meter. VM i Holmenkollen som var helt magisk og masse minner er det bare å sette seg ned å bli etterteksom. Northug sin eleganta målgang som terget svansken gule og blå er et sykt minne utenom hoppbakken. Arasjorene i Holmenkoleln og alle som fikke dette til å funger skal osså ha en stor takk for et helt syk opplevelse. Likevel vil jeg vil gi våre hoppere mye av æren for masse fine opplevelse og det er bare å glede seg til vintern igjen da vinteridretten kommer på tv igjen og ikke minst har vi VM i Vikersund å glede seg til. Hopperene fortjen i aller høyeste grad å kose seg litt etter en tøff vinterseong. Jeg håper at neste sesong blir like minne verdig som denne har været. Jeg ønsker isåfall gutta lykke til vidre.

Oppsumering:

Helt kort sagt slutter vinteridretten når snøen er i ferd med å forsvinne. I år er påsen ekstra sent, men etter 4 månder med kuldeforfrysninger, holkeføre og snøkrig blir det godt med sommer. selv en jente som meg synes det. Jeg har i de site åren blitt mer glad i vinten bakdeln er at det tiltider er grulig kaldt, mne vi lever i Norge å da må vi vel bare leve med det. Men det er jo somemr hopping også det er bare veldig vakelig å finne ut når den er.
Jeg gleder meg og gruer meg til sommern, hva ialledager skal man finne på når man ikke kan kjøre akebrett med livet som innsats. Nei da er det på tide å børste støvet av sykkelen og trokke i vei mot nye eventyr. Ha en fin dag. og ta vare på hverandre så snakkes vi.

Det handler om å nyter øyeblikket.

Det handler om å nyter øyeblikket.

Det handler om å ta vare på minnene.

Det handler om å lage minner.

Det handler om tideler.

Det handler om prestasjoner, utenom det vanlige.

Det handler om å preses kroppen til det yretste.

Det handler om følelser, på godt og vont.

Det handler om å prestere.

Det handler om å bli hyllet.

Det handler om å hylle.

Det handler om mål og drømmer.

Det handler om sunn og rettferdig idrett.

Det handler om å gi idrettsglede.

Det handler om en opplevelse for livet.

Livet er ikke bare svart hvit, nei det har masse farver.

Tørk dine tårer kjære venn.

Kanskje en annen gang får du en sjanse igjen.

Du er betre enn du tror så ikke gi opp,

plutselig er du på topp.

La mote og styrken føre deg frem,

fra noen som ingen vet hvem

Så tørk dine tåre jeg hyller deg så,

for din innsats i bakken,

la spenningen leve isåfall i noen sekund.

Tåken kom og tåken gikk,

plutselig så vi Holmenkollen et lite øyeblikk.

Vi hyller de norske så lenge det gikk,

og stemningen dabbet ikke et enensete øyeblikk.

For VM i Holmenkollen vil alle ha med,

med tåke å solskin vi heier med.

Det er noe eget med Kollen brøl,

for VM i Oslo er ikke no søl.

Så takk for de gode minner jeg har,

god vare på de i hjert jeg tar.

Det var ingen jublen dag i hoppbakken Holmenkollen i dag. Men tross alt fikk Tom Hilde preset frem et tappert smil. Ham falt i første omgane og orden ham der så er bare et STORT "piiiip", men Tom ham kommer igjen. Selv synes ham det var kipt å falle fårann hjemempublikumet her i Holemenkollen. Jeg har trossalt hatt en kjempfin dag tross at jeg var klissvåt allrede før rennet og tåken plaget bakken en del. Jeg klarte 3 stående hopp etter hvernader i en liten hoppbakke der jeg hoppet sammen med småungene. (ok da jeg er litt stolt) Men det er det med å nyte øyeblikket og i dag klarte jeg å nyte hvert eneste sekund. For meg er det ikek så vanskelig så mange hygglige mennesker møter jeg på min vei, takk for at der vil dele noen sekunde med meg. I denne VM tid blir jeg jo bare mer og mer klar over at livet fakisk ikke er en selvfølge, at man ikke alltid når sine mål, men det er lov å drømme. For har men håpet og drømmen lever de isåfall noen sekund. Jeg avslutter med et lite dikt:

Det handler om å nyte øyeblikket.

Det handler om å nyter øyeblikket.

Det handler om å ta vare på minnene.

Det handler om å få kjærlighet.

Det handler om å bli sett.

Men mest av alt handler det om,

å se andre i kjærlighet og godhet.

Nyt øyeblikket og kjærligheten liver gir,

å ta vare på minne som om det var de siste.

Til sist, skulle det være noen som vil gi meg utfordringer, så er det bare å skrive de ned som en komentar så får dere se hva som hender. Mulig det skjer noe med den. Vi snakkes nok snart, men nå er det natta! Ta vare på hverandre!

Reiser til Vikersund i morgen.

Jeg tenkte egentlig at jeg skulle legge ut en video der jeg fortalte hvor mye jeg gledet meg til Vikersund som jeg reiser til i morgen. Men nå ble det aldri sånn at jeg fikk laget et innlegg med video. Men jeg lover at etter Vikersund kommer det en fyldig video om hvordan jeg har hatt det der. Derfor legger jeg ut en video om hoppgutta sin trening på dans. Det er på en måte en dansevideo, men ikke av meg da. Jeg har bestemt meg for å prøve å lage noen snutter fra Vikersund også, men jeg er ikke sikker på om jeg får det til siden jeg bare har noen få sekunder på meg i film når jeg blogger fra mobilen. Kanskje kan jeg få Tom til å si noe, men ved lenger vidoer må der vent til mandag for at jeg får lagt det ut. Dette er fordi jeg trenger en ledning som jeg overføre på datan, så ha tålmodighet med meg. Det kommer til å komme mer etter jeg har vært i Vikersund. Ellers kommer også min egen løsning på forje ukes utfordring på Mandag. Det blir spenede for dere å se hvilke utfordringer jeg har tatt. Når det gjelder utfordringer er det bare å komme med nye utfordringer som jeg skal blogge om i neste uke.
I dag har jeg hoppet 50 hopp i min egen hoppbakke, noe som betyr at jeg tilsammen har 850 hopp. Målet mitt før Vikersund var 500 noe jeg nådde den 4 februar 2011. Nå gjenstår de 150 hoppene som jeg skal gjennomføre før VM. Jeg lover at jeg skal filme mitt 1000 hopp og legg det ut på bloggen så det kommer sikkert i løpet av enten neste uke eller først i uken etter. Jeg reiser til Oslo 22 februar 2011. Følg med meg på veien vidre og husk DU kan påvirke hva jeg skal blogge om ved å utfordre meg.
Jeg har også i den siste tiden opplevd merklige ting når det gjelder Tom. Det er som om han er ved siden av meg. Muligens kan det komme av at jeg kanskje har en merklig åndleig kontakt med ham, men jeg fårstår at mange av dere kan være skeptike til dette. Vis der vil vite mer kan der lese om det i et tidliger innlegg.
Tror dere på åndelig kontakt og merklige ting eller overtroiske ting?
Ønsk meg lykke til i Vikersund.
Tror dere at jeg klare 1000 hopp til jeg reiser til VM?
Hvorfor kometre der ikke bloggen min?
Hva skal bli neste måntes utfordring?
Tror dere at jeg får snakket med Tom i Vikersund eller i VM?
Men da snakkes vi underveis jeg gleder meg til å høre fra DEG.

På fisketur

Torsdag reiste jeg og min søster Berit sammen med mamma og pappa på fisketur og vi håvet inn fisk. se bare her:

Vi antar at vi tok omkring 200 fisk. og bare det som er i denne håven er en halv plast pose. Den største fisken var på 30 cm.