Positivitet i hverdagen

Tiden flyr fra meg.

I august var det 15 år siden jeg begynte på ungdomskolen og det er mye om har hent siden. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle måtte følge en av mine beste venner på ungdomskolen til graven, etter det man kan kalle en tragisk hendelse. Det er ikke slik man ønsker at folk skal forlate livet, men slik ble det nå engang med ham. Jeg håper at han har det bra hvor enn han befinner seg og at han tenker på meg like mye som jeg tenker på ham. Det 10 års jubileum som vi skulle hatt på overtid, ble gjemt bort i sorgen etter å ha mistet en kjær klassekompis. Jeg innrømmer at det har vert vanskelig å fatte og godta at han ikke en med oss lenge. Det minner meg bare på hvor viktig det er å ta seg tid til å stoppe opp å se menneskene rundt seg. Man må spille hverandre gode å utnytte potensialet til hverandre før tiden renner ut. 

Viktig å gjøre hverandre gode.

Hver dag utvikler vi oss selv og påvirker de rundt oss med gode eller onde tanker.Vi kan gjøre dagen for et medmenneske litt bedre bare ved et smil på bussen til jobb, et kompliment til vaskedama på skolen eller noen tørstende ord til en nedfor kollega. Hvor mye koster det deg? Litt tid, ja, men hvor mye ville du satt pris på at noen så deg når du treget et smil på bussen, eller noen trøsten ord vis ikke ting gikk som det skulle. Det handler om å gjøre hverandre gode, i boken "Slik blir du best når det gjelder" forteller forfatter og lage Lars Kolsrud om hvordan toppidrettsutøver i dag tenker. I boken går ord som positivitet å samspill igjen. Her trekkes særlig hopplandslaget opp som et godt eksempel. Det er en bok som jeg absolutt oppfordrer folk som vil utvikle seg til å lese. Den er meget bra skrevet og har noen innslag av godet historier tatt fra idrettsverden.

Mestere i våre egne liv.
Det finnes sikkert mange som ønsker at de skulle få lov til å være kjendis. Det er mange som liker at man blir sett opp til. Men er det så rart egentlig, alle vil prøve å føle seg spesielle og ikke lik mengden. Da er et viktig å huske at du er spesiell og uerstattelig. Om dette er for dine egen foreldre, besteforeldre, barn eller barnebarn eller om det rett å slett er for en kjæreste, samboer, ektefelle, klassekompis, venn eller venninne eller en kollega. For du er unik ingen er akkurat som deg. Vis man tenker på fingeravtrykk på to enegde tvillinger vil de ikke være like, de er unike, så da må vel alle være helt unike. Jeg har aldri vert noe særlig god i noe spesielt. I gym timene på skolen ble jeg valgt sist, det sammen gjelder i gruppearbeid, jeg var dårlig i bestefall bare middels i alt. Men det er en ting jeg er mester i det er å leve mitt liv, ingen andre kan leve akkurat mitt liv med mine tanker og følelser. Igrunn er vi alle mestrer i våre egne liv, vi kan trenge både hjelp og støtte til tider, men til syvende og sist er det vis om bestemmer over våre egne liv.

Ta vare på de gode minene.

En venninne av meg skrev på bloggen sin at hun hadde nyt hver sekund på jobben her en dagen. Hun er veldig å flink til å nyte øyeblikkene, men kanskje på en helt annen måte enn jeg gjør. Jeg kan stå i bunn av Vikersund å bare kjenne på vinden som stryker meg i ansiktet mens kulden biter og tenke at nå er jeg lykkelig. Noen dagen kan jeg synes at livet er det verste som finnes, klage på alt å alle. Jeg vet at jeg ikke alltid har det troppers, men de gange jeg har det bra så trives jeg i tilværelsen. Slike små øyeblikk kan være et solglimt fra himmelen, et fint bilde eller en kalv som suger moren sin. Jeg tror at uansett hvilke del i livet vi er så er det viktig å huske på se gode minnene i livet. For det er sant at det kommer til å gå bedre om en stund. Selv om ikke alt kommer til å ordne seg, mye er opp til deg selv.

Hva er det som gjør deg glad?

Dagens status!

Glad av å jobbe.

Hei jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvordan min påske har vært. Egentlig hadde jeg skrevet dette innlegget før, men dataene min klarte å slette hele innlegget til min frustrasjon. Påske er for mange et etterlengtet avbrekk fra en ellers så stressende hverdag. For meg er det også det, som dere vet så har jeg forsett ikke jobb. Men i påsken har jeg fått jobbet frivillig for hjelpkorpset. Jeg hadde vakt fra tirsdag til torsdag noe som vil si at jeg hadde vakt i 72 timer i et strekk. Det er selvfølgelig slitsomt, men også utrolig gøy. Det var de dagen i påsken som jeg har jobbet at jeg har faktisk trives best med meg selv. For de som ikke var det er arbeidet for hjelpkorpset frivillig slik at jeg tjener ingenting på å sitte på vakt, men for meg er det å se de glade ansiktene til folkene jeg hjelper mer enn nok lønn for meg.

Det er også et avbrekk i hverdagen og man kan for isåfall noen timer glemme at man ikke helt har en fantastisk hverdag. For meg var det godt å bre sitte på hytta å faktisk føle at jeg var til nytte. Jeg fikk også noe utfordring i at jeg fikk kjøre varekjøringen med skuter. Jeg liker å bli utfordret å mester ting å det er vel kanskje det jeg mangler i den hverdagen jeg per i dag har. jeg har ingenting jeg må mestere. Etter å ha sittet på vakt i tre dager tok jeg til på det som skulle vært gjort hjemme. Siden pappa og søsteren min var på vakt og mamma var syk kunne jeg jobbe i mitt eget tempo og det er deilig.

Spjelket tommel.

I skrivende øyeblikk sitter jeg med en spjelket tommel. Den er blå/ lilla av farge og opphovnet. Trolig har den vert ute av ledd. Den har isåfall fått seg en skikkelig knekk. Jeg har ikke vert hos legen med den, hva skulle jeg der midt i påska, det er min egen feil at den er slik den er. Dessuten lever jo jeg i beste velgående bortsett fra en litt kranglete tommel. Det skjedde da jeg skulle skifte redskap på frontlasteren. Det er to tykke bolter som sitter innmari godt fast så men slå dem ut. Jeg tenkte at det skulle jeg jo klare å skifte redskap. Så jeg kjørte til traktoren og satte igang banke i vei. Jeg deljet til bolten og alt gikk veldig bra til den satte seg fast. Jeg brukte en annen brukken bolt for å slå en andre bolten og en hammer. Selvsagt bel jeg irritert over at jeg ikke fikk det til å dermed tok jeg skikkelig drag å slo til alt jeg hadde og der var tommelen min. Hva jeg da sa da kan ikke gjengis her. Dermed var det bare å stoppe traktoren og spring inn og finne noe i fryseren. Ofret ble en pakke med pytt i panne og en pause til meg. Så der satt jeg å prøvde å fryse ned fingeren min kraftig irritert. Etter å ha sittet å fryst ned fingeren min en stund  fant jeg ut at det kanskje gikk an å spjelke den. Som tenkt som gjort jeg spjelket den og gikk for å forsette arbeidet. En skadet tommel var ikke noe hinder bare en lite ulempe fordi den var i veien og ikke bruken til noe. Men jeg fikk av piggen og på med skuffa. Jeg hadde klart å krøkt og fått en knekk på bolten på laseren så den fikk jeg ikke inni igjen dermed sikret jeg med en brukket bolt og kjørte forsiktig og fikk ut rattet. Pappa sa til meg etter å ha skiftet til pigg igjen på lasten, "hvor hardt slo du egentlig, du har jo prestert å krøkt bolen". Noe jeg forstod på pappa at var bortimot umulig med håndmakt, derfor er det vel ikke så rart at tommelen min ble bulka. Men jeg sier som Tom Hilde sa etter å ha brukket ryggen "tøffinger har ikke vont".

     

Prektig lei av nav.
Som dere sikker forstår har jeg altså ikke fått noe mer hjelp fra nav. For noen dager siden leste jeg om det som blir kaldt "naving". Det er etter det jeg har fått med meg blant annet ungdommer som vil ta seg et friår å dermed gå på nav. Som dere sikkert leste i flere innlegg tidligere får jeg ingenting fra NAV. Etter det jeg har skjønt er dette avhengig av hvilken kommune du bor i og ikke minst hvem du treffer på som nav-konsulent på nav. Jeg mente at et slik system skulle vært standardisert slik at alle skulle få lik behandling. Det er mange mening om dette nav, noen mener at det er bra slik det er og ander maner til å med at det bør avskaffes. Jeg er enig i at det ikke skal være slik at man skal tjene på å gå på nav. I kommunen Åmli i Agder strevde de med at det var mage som gikk på nav. Dermed satte de dem som var arbeidsdyktige til å jobbe, de hogde ved og kjøret gamle damer. Dette førte til at mage slutta å gå på sosialstøtte for det var ikke lenger å ligge på sofaen å dra seg. Et slik tiltak synes jeg høres bra ut, de får faktisk gjort noe samfunnsnyttig for seg. Jeg trenger hjelp fra nav til å komme meg inn på arbeidsmarkedet. Det er ikke det at jeg ikke gidder å jobbe, men jeg klar rett å slett ikke å komme meg inn på en jobb. Jeg vil tro at de som sitter på nav har mer grei på hvordan man skal gå frem enn det jeg har. Jeg har jo tross alt sittet på skolebenken i alle år og bare vist at denne dagen ville komme. Jeg trodde faktisk at det skulle være letter å få seg en jobb eller i det minst få jobb fra nav. Gi meg en jobb. Jeg vil ikke langer være avhengig av mine egne foreldre å måtte per definisjon bo i telt. Jeg kjenner både folk som får til mer enn de klarer seg og folk som knapt nok kler seg på det de får av nav. Jeg tenker at dette ikke er rettferdig, det skal ikke være lønnsomt å gå på nav, men man skal heller ikke måtte sult ihjel. Jeg synes at de som trenger det som er syke skal få støtte, men de som er friske som det ikke mangler noe annet en arbeidsmoral skulle måtte jobbe for det. Jeg leste en artikkel i Dagbladet om en som har godt på nav i tre år fordi han ikke hadde funnet seg noe fornuftig å gjøre. Etter det jeg leser i den artiklene ser ham etter en lederjobb. Men det er vel ingen som starter på toppen men må jo arbeide seg oppover å får man ikke drømmejobbene med en gang så må man finne seg i å jobbe litt lenger nede. Jeg hadde kommet til å gå på veggen is jeg skulle gå på nav i tre år. Nå har jeg vert arbeidsledig i 3 måner å holder på å gå på veggen etter bare tre uker. Jeg vet ingenting om hav som hender meg neste uke eller om en måne jeg kan ikke planlegge noe som helst.

Gi meg en jobb Erna

I VG for noen dager siden gikk Erna Solberg ut og sa at det som ikke tok i mot det arbeidet som ble tilbydd dem kunne klare seg på 70 kroner om dagen. Dette var de som var friske og som kunne arbeide. I dag er det et virvar av lover og releger som jeg må sette meg inn i for å finn ut hva jeg skal søke om og hvordan man kan få hjelp. Jeg trenger hjelp for å komme inn i arbeid for jobben den kan jeg klare utmerket selv. Jeg vil ikke snultre på Nav, jeg vil betal ned lånet mitt å leve et normalt liv. Jeg vil ut i arbeidslivet, men trenge hjelp. Jeg trenger et normalt liv ikke dette depressive livet jeg har nå. Så vis Erna sier at hun har en jobb til meg så får hun komme med den. Selvfølgelig har det kommet reaksjoner på dette utspillet og noen mener at ordningen er fin slik den er, men er enig i at man må få bukt med trygdesvindel før de kommer inn i systemet. Jeg er vel en av de nav skal begynne med, en ung arbeidsvillig jente som mer eller mindre kommer til nav å ber om de ikke kan hjelpe henne med et eller annet arbeide, Jeg blir sparket ut igjen med benkjeden at her tar vi bare mot de som er høytutdannet og arbeidsvillige, her tar vi kun i mot arbeidsskye, gidda løse, laver utdannet folk som bare har i tanke å komme på nav for å få penger for å ikke gjøre noe. Med andre ord her hjelper vi ikke de som kunne klart å stått på egen bein med tiden, men trenger litt starthjelp, bare de som ikke er villige til å gjøre en dritt for pengene. Her skal de sies at det sikkert er mange som går på former for trygd som de absolutt fortjener, de som er syke og gamle og ikke på en eller annen måte ikke klare å jobbe. Det er ikke de jeg snakker om her, det er de som  ikke gidde å gire reva si opp av sofaen for å gjøre noe.
Du er for resurssterk til å få hjelp, men hvorfor klar jeg da ikke å få meg jobb. Jeg får ikke engang svar fra arbeidsgiver før lenge etter ansettelsen er klar og ingen begrunnelse. Dermed gir egentlig nav meg to valg, det er enten å snultre på mine egen foreldre og ha dårlig samvittighet, eller å begynne som kriminell. Har hørt rykter om at de har det ganske luksuriøst, dessuten dess verre de er kriminelle des bedre får de det i fengsel. Man kan jo diskuter om det er rett også. Jeg her som dere sikkert forstår delvis snyltet på foreldrene mine, jeg lengte febrilsk tilbake til skolen og mestringsfølelsen. Nå soper jeg rundt blakk, uten jobb eller kjæreste og uten noe liv å leve for. Må jeg drepe noen for å bli sett?              

Kjærligheten.
I påsken har jeg vert opptatt av vakter og mestring at jeg ikke har gjort noe i prosjekt kjærlighet. Selvfølgelig har jeg tenkt på han hver eneste dag. Hvordan har ham det? hvor er han? hadde han synes at jeg hadde vert tøff nå? hadde jeg imponert ham med dette? Hva tenker ham om meg sånn egentlig? ja dere skjønner tegningen slike kjærlighets-ting. Jeg har sett at det er mange av dere som har prøvd å gjette på hvem i alle dager han er. Men som jeg har skrevet flere ganger vil jeg ikke avsløre hvem ham er uten å ha snakket med ham om det selv. Han vet at jeg har følelser for ham og det kan hende han selv vet hvem jeg snakker om. Jeg vil selvfølgelig fortelle hele verden hvem ham er hadde det ikke vert for at jeg ikke har diskutert det med ham ennå. Derfor nevner jeg ikke navnet hans på bloggen. Jeg vil at tinge skal komme fra meg og ingen andre derfor vil jeg at få skal vite hvem det er. Han skal komme til meg å få høre sannheten ikke av rykter. Det er derfor jeg har vert så ærlig ovenfor ham. Jeg vil få ham til å stole på meg, jeg skal være der for ham og ta vare på ham. Jeg skal ikke være en byrde jeg skal være en resurs. Ikke det at jeg tror at vedkommende kommer til å få en hushjelp for det er jeg ikke god til, men jeg skal være der når vedkommet trenger meg på godt å vont. Jeg er jo ikke redd for å få møkk under neglene bokstavelig talt, jeg er ikke til pynt. Jeg liker å være aktiv og utfordre meg på nye områder(også liker jeg meg best i miljøer som er dominert av gutter). Det vi si at jeg er en jente med guttoppdragelse, klarer du det klare jeg det(må bare øve litt først). 

Kjærligheten er et evighetsprosjekt.

Prosjekt kjærlighet.

De som har fulgt bloggen her har sett at jeg har et prosjekt kjærlighet. At den gutten som jeg har lyst til å bli sammen med ikke har vert så enkel å få tak i har vel været ganske klart. I mars fyller prosjektet mitt 3 år eller det rettere sagt at jeg har vært forelsket i samme gutt i 3 år. Det er veldig lang tid uten å få respons fra gutten så ja her funnet ut at det er nødt til å være en ganske sterke forelskelse. Når jeg ikke ser gutten på en stund kan jeg enkelte ganger bli litt usikker på hva jeg føler for ham. Men så fort jeg kommer i nærheten av skjønnheten blir jeg helt sikker på at det er ham jeg vil ha. Jeg kan stå å fnise for meg selv i smug fordi det kiler så febrilsk i maven. Det er vel en del av det å være forelsket. Her jeg sitter smiler jeg litt for meg selv når jeg tenker på ham blir jeg litt lykkelig. Det som murrer i bakhodet er at lykken min kan bli brutt. Et  negativt svar er nesten det verst om kan hende meg.

Lappen.

I et innlegg den 6 desember forteller jeg om at jeg har fått gitt gutten jeg elsker en lapp. Dette var en lettelse og jeg håper med hele mitt hjerte at ham responder snart slik at jeg kan slutte å lure. Vis ham selv leser dette så håper jeg at du har såpass respekt for meg at du svar meg. Det som stod på lappen er sant å vis du ser etter så kan du finne fler usynlige spor. Jeg vet at ingen respons også kan være et tegn på at ham ikke har føler for meg. Den tankerne har nok streifet meg, men jeg buker å si at så lange det ikke har kommet noen klart svar er det jo håp. Bekreftetese er den eneste sikkerhet man kan få i alle situasjoner. Å jeg har jo brukt 3 år og siden jeg gav ham lappen er det akkurat i dag en måned. 

Tenkt gjennom konsekvensene.

Jeg vet at dette valget som jeg har gjort har visse konsekvenser og at jeg kanskje ikke vet alt om konsekvensene dette innebære. Men til de som leser denne bloggen vil jeg si at jeg har prøv å sette meg inn i den guttens situasjon så mye som mulig. Jeg så at i et tidligere innlegg var det noen som var nysgjerrige på hvem dette er. Å jeg skrev svært tydelig i det innlegget at jeg vill ikke fortelle hvem det er av hensyn til både meg selv og ham og til andre.Vis noen forstår utfra dette hva det er så ber jeg i hensyn til alle at der ikke nevner navn.     

Ingenting tilfeldig.

Det er klart at jeg har begynt å tenk på om mitt prosjekt er nytteløst, men jeg tenker slik at vis man gir opp så komme man heller ikke til å nå målet. Et sitat fra Tom Hilde "Vis man legger nok arbeide vil man nå målene man har i livet" Jeg er villig til å legge ned masse arbeide for å prøve å få respons fra ham jeg elsker. De som følger med på denne bloggen vet jo at jeg legger ned arbeide for å få ham til å forstå at ham betyr mye for meg. Små hint og ingenting er tilfeldig, men til en viss grad planlagt. 

Begynner å bli voksen.

En annen ting som jeg også har tenkt på er at jeg begynner å bli gammel. Ideelt sett skulle man få alle barne sine før man fyller 30 år grunnen til dette er at etter at man har fylt 30 år har man større sjanse for å få et barn med skader. Siden jeg ser at jeg nærmer meg den alderen med stormskritt og en som er like gammel som meg skrev på Facebook at ham begynte bli gammel og skulle få barn. Da jeg leste dette tenkte jeg Hjelp alle rundt meg får barn, men jeg som har ønsket det lange jeg skal vel ikke være velsignet med å få verken et barn eller en kjæreste. Min søster har helt andre tanker om det å få barn enn meg, men så er hun jo 11 år yngre. Klart er det et stort arbeide å sette et barn til verden, men er jeg ikke klar for å ta dette ansvaret. 

Åndelig kontakt.

Jeg har fortalt i tidligere innlegg at jeg nok er litt overtroisk og at jeg tror man kan åndleig kontakt med folk som man ikke nødvendigvis kjenner. De som følge med i hoppsporten vet at Tom Hilde gikk på tryne mildt sagt i rennet i Oberstorf 29. desember 2011 og at ham knakk ryggvirvel nummer 8. Mer om hva som hente og i etterkant kan du les mer om på denne bloggen her. Det som var merkelig er at jeg fikk ikke sove natten etter, men det er jo en naturlig forklaring ved at jeg er såpass medmenneskelig at jeg synes synes på gutten. Men jeg har en tro på at det finnes mer mellom himmel å jord en folk aner. Jeg tror i likhet med noen andre at det finnes skapninger som ikke alle ser. Noen av disse ser jeg, men det er ikke alle som vil komme til meg. Det er jo selvfølgelig en skremmende tanke, men jeg tenker slik at de er her bare for å hjelpe meg å det er ikke skremmende i det hele tatt. Jeg opplever en del merkelige ting i blant, men jeg har aldri vært redd. Men over til de som hente med Tom. Jeg leste i media at Tom hadde skade i ryggvirvel nummer 8 og da jeg lå i sengen min så lurte jeg veldig på hvor i alle dager dette er. Mens jeg ligger der å tenker på hvor i alle dager jeg kan få tak i informasjonen hugger det i på et bestemt sted i ryggen min, "her" kommer det opp i hodet mitt. Det var en ekkel opplevelse og jeg måtte stå opp å sjekke hvor i alle dager de ryggvirvelen var å det stemte det var 8ne ryggvirvel det hugg ikke noe annet. Jeg her også hatt litt vont i kneet mitt i det siste om dette har en sammenheng med Tom fall vet jeg ikke. Jeg har også været slapp i det siste at jeg ikke har orket noe. Jeg tror at jeg og Tom har en slags forblindelse, men jeg er ikke sikker på hvilken forblindelse det er. Om vi har vert i sammenheng med hverandre vet jeg ikke. Men jeg er ganske siker på at jeg har en eller forbinesle med Tom. Jeg tror ikke Tom merker det, men det kan ha sin forklaring i at Tom ikke sensitiv mottagelig eller åpen for den åndelige kontakten. Selvfølgelig kan jeg ikke være sikker på det, men jeg antar det er slik. Kanskje er det noe som vil kontakte Tom å fortelle ham noe og at det har en sammenheng med fallet. Ikke vet jeg, men jeg håper og tror at Tom snart er tilbake.

Det overtroiske.
Noen ganger er slik at men skulle ønske at man hadde en slags kontakt inn i kjærlighetens verden. Det er noe jeg ikke har og jeg tror det er en grunn til dette. Noen mennesker får jeg rett å slett ikke opp, så jeg ser ikke gjennom mennesker selv om det kan virke som enkelte ganger. Hvorfor jeg får opp Tom Hilde vet jeg ikke, men jeg har en tro på at det er noe som jeg skal hjelpe ham med. Det er vel bare den åndelige maken som vet hva som er grunnen. Tiden vil vise. Jeg vil jo svært gjerne hjelpe Tom for ham har betydd utrolig mye for meg. Ham har bevist for meg at vis jeg jobber hardt nok så når jeg målene mine. Det er mang en gang jeg har sittet å tenk på om det hadde vært enklere vis jeg hadde hatt en åndelig kontakt med min hjertene kjær. Jeg tror det handler om å åpne hjertet sitt så kommer svarene etterhvert. Nå kan det hende at mange sitter å lure på om jeg er sik spenna gal, men det er bare slik ting ser ut for meg. Jeg håper at jeg i fremtiden kan bli ledet til målet å får en åndelig veiledning på veien. Jeg begynner å bli veldig lei av prosjekt kjærlighet. Å skulle vel ønske at det fikk en ende eller at jeg fikk åndelig kontakt med den.  

Dette ble et lang innlegg. 

Vi snakkes!

Hverdagsfilosofi

Hva er egentlig hverdags filosofi?

Det er slik at alle mennesker er forskjellige og dermed har forskjellig oppfatning om hva som er viktig i verden. Jeg tenkte at jeg i dette innlegget skulle prøve å tenke litt over hvorfor enkelte mennesker er så forskjellige og hva det kan komme av.

Akima er en jente som bor i Oslo og som er veldig interessert i lesing og skriving og derfor handler hennes blogg i stor grad om akkurat dette. I November er det noe som kalles Nanowrimo som er en skrivekonkurranse der men skal skrive x-antall sider. Denne jenta har deltatt i denne konkurransen i mange år for hennes store drøm er å få lov til å bli forfatter. Hun leser bøker som handler om skriving og hvordan man skal skrive en bok. Nå er jeg og hun sterkt uenig om hvordan man skal skrive i oppsett. I påsken skreve jeg en historie som heter "kjærlighets drapet". Men selv om jeg trodde at hun kom til å lese den av to grunner. Det er at hun er en av de mest lese lystige venne mine og at det var jeg som hadde skrevet det. Men det var vist ikke noe som man skulle regne med hos den jenta uten at men måtte mase hull i hodet på hun. Jeg må si jeg ble ganske forbauset over at hun ikke hadde lyst til å lese historien og jeg fikk heller ikke ut av henne hvorfor hun ikke hadde noe særlig lyst til å lese den. Tilslutt kom hun med at den var ikke riktig skriv-teknisk skrevet i forhold til de skrive bøken hun hadde lest. 8-)

Hun sitter altså å klager over at mine samtaler ikke er av interesserende nok for henne. Dermed prøver jeg på harde livet å finne noe som vi kan diskuter, som passer henne interesse mer. Det vil si at men må finne noe som isåfall er utenom gutter som jeg er lidenskapelig opptatt av. Av etter det jeg vil si en naturlig grunn(tenk selv).

Men hva gjør hun da, jo setter hun seg til å klage over det også. Det er ikke bra nok det heller, jeg føler at jeg må vri hodet mitt ganske mye for i det hele tatt å finne på noe som jeg klare å treffe hennes interesse og som jeg utholder og diskuter. Dermed skriver jeg en historie som vi kan diskutere å da må hun jo lese den ellers er det jo ikke noe å diskutere. Her gjelder ikke Naowrimo av naturlige grunner. Dessuten tror jeg aldri i verden hun kommer til å la meg komme med innspill til den historien. Men da besluttet jeg at vis hun ikke ville lese historien min å ta dette seriøst fikk vi heller gå tilbake til mitt tema. Nemlig å diskuter gutter, for her var isåfall jeg på trygger grunn. Så har hun seg selv å takke over at samtalen til tider blir ganske "depressive" og ensformige. Hun klager jo uansett, så da kan jeg jo snakke om gutter da til hun får høl i hodet. Greit for meg!!!!

Nå må dere ikke missoppfatte dette det er bare et eksempel på at folk her forskjellig holdninger.

Studie slutt.

I går fikk jeg beskjeden om at det max var lov til å studer i 8 år med støtte fra lånekassen. eller det som kalles 16 semester. Jeg her nå tatt en utdannelse i Naturforvaltning, Utmarksbasert reiseliv(mangler oppgaven som jeg skal skrive i våren), geografi og pedagogikk. I tillegg til dette er jeg yrke utdannet Agronom fra Videregående. For de som er flinke til å regne ser dere at dette ikke blir 8 år, men bare 7 derfor her jeg bare et år igjen å studer før jeg ikke får mer rentefritak osv. Jeg synes dette er dumt for det vil jo si det samme som at vis ikke jeg får meg jobb så vil jeg jo ikke klare å betale på lånet mitt, noen vil da si at jeg kan jo få betalingsutsettelse og det er også riktig. men jeg får jo ikke rentefritak for det reglenes nemlig inn i det som pågående år, altså bare 8 år med støtte og rentefritak selv om jeg ikke mottok støtte fra Lånekasse dette året. Jeg synes dette er sykt urettferdig for jeg må jo betale tilbake mye av det jeg har lånt. Jeg tenker sånn at vis du klarer å studer uten å måtte motta støtte, men bare søker om rentefritak så er jo ikke det samme tingen som om får lån og stipend. Da kunne jeg jo bare søkt om stipend å fått penger ut av det.

På en annen måte er det jo som å si det samme som at vis du selv klarer deg de første åren kan du jo bare studer og studer, men så fort du kommer innenfor veggen til lånekassen må du forte deg slik at får brukt tiden som du utdanner deg fornuftig slik at du får med deg mest mulig på kortes mulig tid. Ja jeg vet at reglemang ofte er laget slik at men skal misforstå det og at det gagner den som har laget det. Klart vis du skriver at du må søke om rentefritak senest 3 år etter at du har avslutta året og så får du ikke lov å søke om utsettelse før det har godt alle åren dine på skolen for de er livredde for at du skal gå mer enn 8 år på skole. Er lånekassen redde for at jeg ikke skal klare å betjene lånet mitt eller er de redd for at jeg skal bli så klok at jeg endelig skjønner alle vedtekten deres. Jeg kan berolige lånekassen med at jeg har både tenkt å tilbakebetale lånet og prøve å ikke bli for klok for de. Problemet mitt er at jeg føler det å gå på skole er noe av det beste jeg vet. Jeg er født som nysgjerrigper og vil gjerne vite mer om hvordan ting funker. Derfor er det utrolig kipt å måtte flytte fra en plass man trives veldig godt grunnet at men ikke har penger til å forsette å bo der. Jeg innrømmer at for meg var det et nederlag å måtte se at jeg faktisk ikke er så selvstendig som jeg vil utgi meg for å være. Jeg mener at studier med forelesninger passer perfekt for meg og nå har jeg funnet ut at vis jeg går år studium er jo det ypperlige. Jeg får en kompetanse og så kan jeg bygge på den vis det interesserer meg, Toppes.

Men nå måtte jeg vel bare innse at jeg begynner å bli så gammel at det å gå på arbeidsledighetstrygd er noe jeg må innfinne meg med. Jeg får vont i maven bare ved å tenke på det alternativet.

Dette var vel litt av det som jeg tenker på for tiden.

Satse på fremtiden.

Dette innlegget ble så langt som et vont år ser jeg nå, men jeg prøver å bryte med bilder en gang i blant. Som dere sikkert ser så prøver jeg å sette fokus på min del av hverdagen for tiden og vis jeg virker veldig depressiv er det absolutt ikke meningen. Det er mye som er veldig som er positivt også.

Minner fra VM i Oslo er jo et eksempel på dette. Her er et bilde som kan få meg til å jubel av glade og grine av nostaligeskk glede.Likevel er det vel det å være nostalgisk nok til å tenke slik som denne gutten at "vis man jobber hardt nok så får man til det man vil". Jeg må si at jeg har begynt å leve etter den filosofien og fått et mye beter liv.

Vis en god latter forlenge livet tror jeg at det er noen som jeg fått meg et vesentlig lenger liv. Takk for at du gadd å les hele innlegget og jeg håper at dere kommer tilbake å leser hvor det hele ender!