Den beste psykologen er andre medmennesker

Den usynlige sykdommen.
Hei igjen denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om medmenneskelighet og hva dette faktisk kan betyr or andre mennesker. For mange er dette med å gå til Psykolog et tabubelagt tema, selv om det nok i mer eller mindre grad har blitt mer alminneliggjort de siste årene. Er det noe galt så er det bare å gå til en psykolog så kan han eller henne fikse opp i det, men der det så enkelt? Jeg mener svaret både er ja og nei. I enkelte tilfeller kan en psykolog komme med innspill som kan få deg til å tenke nytt og annerledes. De har en utdanning der det går ut på å snakke med mennesker så det skulle vært rart om de ikke kunne dette. Men det er et stort men her mener jeg for heller ikke en psykolog ser gjennom deg og psykologen må også bruke tid på å bli kjent med deg. En psykologisk behandling handler ofre om å finne feilen for ås å rette den, men hva om den det er noe som ikke kan rettes. Men hva om psykologen finner noe du må leve med resten av livet med Noen som ikke kan fikses? Det finnes en rekke sykdommer som vi ikke i dag kan rett opp i. Sykdommer som man gjerne kan leve godt med sammen med noe tilrettelegging. Noen av disse er synlige som at du ikke har en bein eller en arm, sitter i rulle stol, men noen av dem er usynlige som dysleksi som du ikke ser før vedkommende begynner å skrive. Mange av de psykiske lidelsen er nettopp det man kan kalle usynlige sykdommer som man ikke kan se på et menneske. Noen vil kanskje også skule dem for andre for å ikke bli satt mer utenfor enn det de allerede føler at de har blitt. Mange kan nok ha lett for å trekke en konklusjon utfra et for tynt grunnlag der man bare kjenner noen av historien til en person og dermed dømmer denne nord og ned. Likevel er ting ofte mer sammensatt en det som man ser utenpå.

Medmenneskelig lytting.
Jeg høre hva du sier, men jeg sier noe annet. Det å være et lyttende menneske handler ikke om å måtte sette den andre i en forsvare-angrepsposisjon. Vis man er en aktiv lytter høre man etter på hva den andre sier for så å kunne gjenta dette omtrent ordrett. Hvordan kan du si at du sier noe annet når du faktisk ikke hørte etter hva jeg sa? Vi kan lukke øre våres for den daglig støyen vi har rundt oss og klare å konsentrere oss om kun det som vi skal gjøre. Dette gjelder også i en samtale, er du her eller at annet sted når jeg snakker. Vis du som medmenneske klare å være til stede for den person som står foran og høre på hva den har å si kan det hende at du faktisk er den beste psykologen denne dagen. Mange konflikter kommer nemlig opp etter at partene ikke er i stand til å lytte på hverandre. Jeg har min versjon av saken, ja. Men jeg vil gjerne høre din. Hvorfor mennesker gjør som de gjør har ofte en sammenheng med hvilke relasjoner de har i fra fortiden. Vi har alltid en adresse for å gjøre det man gjør. Det å lytte til den motsatte part og prøve å møte prismisser og forstå hvorfor er ofte en god løsning. En lære sa til meg at om du komme opp i akkurat samme sitasjons som en anen kan du aldri med sikkerhet si jeg vet hvordan du har det. For det vet du faktisk ikke, for det eneste som er sikkert er at du faktisk ikke vet hvordan den andre har det fult ut. Fordi du bruker dine preferanser til hvordan du opplever det og de er garantert ikke de samme som de preferanse som den andre person har. Det burde jo være veldig enkelt å forstå. Den eneste måten du kan sette deg inn i dens andres synspunkt er nettopp å snakke med vedkommende og lytte. Det er ganske sikkert at alle mennesker passer inn i sen samme boksen, vi er så forskjellige at det er ikke vits å prøve på engang. Vis man skal lære seg å lytte kan man forstå. Da kan man ikke bare sitte på gjerdet å si, sånn funker for meg da funker det for deg, for det gjør det nemlig ikke.

Tilrettelegging for mennesker.
Vi skal i dagen samfunn legge til rette for at alle skal få lov til å delta mer eller mindre på siene prismisser. Jeg sier ikke at alle skal få tilrettelagt både det ene og det andre, men man må ta en over veining om hva som faktisk er en problemløsende tilrettelegging og hva som er en tilrettelegging som er unødig. Jeg har tidligere i innlegget snakket om de usynlige sykdommene. Selv om disse sykdommen ikke er synlige kan det hende at man trenger tilrettelegging for at men har dem. En dyslektiker kan trenge les programmer og rettskrivingprogrammer som går høyre enn vanlig Word  ville gjort. Men en dyslektiker trenger også ro til å få lov til å skrive og kan ha vanskeligheter med å konsentrere seg når det er for mye bråk. En person som er høysensitiv kan eksempelvis ha det sammen behovet for stillhet som dyslektikeren. Høysenestive er personer som tar inn mer inntrykk på en gang en det som ikke høysensitive personer gjør. Dette kan handle om lukt, lys, lys og særlig eklektiske strømninger. Noen vil si at du kan venner deg til det, men hva hvis systemet ditt er i høyspenn hele dagen. Er det ikke da bedre å prøve å finne en løsning spørre hvorfor. Det kan godt hende at vedkommende kan forklare deg hvorfor. Hva med å prøve å møtes på middelveien? Du kan faktisk ikke forvente at det menneske du møter har sammen behov som deg. Enten dette gjelder det sosiale etter det gjelder andre ting.

Når du står over for en situasjon der noen vil ha en tilrettelegging, tenk deg om og spør hvorfor blir dette et problem? Har jeg lyttet til den som føler at den må ha tilrettelegging? Er det en enkel løsning? Ville jeg sett på det som et problem vis den som satt fremfor meg faktisk hadde hatt et fysisk handikap? Ville jeg bedt et lamt menneske ta seg sammen og reise seg fra rullestolen? For noen kan faktisk det å ha en liten tilrettelegging være det som hjelper dem gjennom en hverdag som kanskje er vanskelig. Det handler til syvende å sist til å lytte og ikke angripe. Hva gjorde til at vi havnet her? Er det vanskelig å løse dette på en fornuftig måte, kan man gjøre et unntak? Ofte er det slik at med enkel midler kan mange ting løse der og da. Noen trenger mer tilrettelegging en andre. Slike er det også i skolesystemet, har du et eller annet problem så har du rett på tilrettelegging. Jeg er ikke sikker på om det er slik i arbeidslivet, men jeg vil tro at det burde være det. for det er ikke slik at når du blir voksen så forsvinner alle problemer.

Den beste psykologen er andre medmennesker

Så hvordan kan jeg utfra det jeg har skrevet her påstå at andre mennesker er den beste psykologen. Sissel Gran en kjent parterapeut utalte i et foredrag som ligger ute på youtube at den største psykologiske institusjon finner men mellom medmennesker og i deres relasjoner. Det er ikke noen som kjenner deg bedre enn dem som gås ammen med deg til daglig sa hun. Jeg mener at hun har elt rett. Des bedre du kjenner et menneske dess bedre kan du også hjelpe det. Men det mange ikke greier på begripe er at man må hjelpe menneske på dens premisser og ikke på min ergen premisser. Er et menneske langt nede så nytter det ikke å komme med en tordentale å fortelle hva som er galt, nei da går de vis t bare i forsvarsposisjon og det har vel mange opplevd. Den beste terapien er faktisk kontaktterapi. Det er forsker på det og folk som er utrolige blir mer rolige vis du tar dem inntil deg. Rart? Nei vi er alle flokkdyr og treger hele livet mer eller mindre grad av kontakt. Noen mer enn andre. Hva er vel ikke bedre enn å få lov til å legge bekymringene i fanget på noen andre og bli passet på når man har det som vondes?

For noen år siden hadde Røde kors et prosjekt som hette Jeg er en som bry meg. Jeg har tidligere skrevet om det på denne bloggen. Det handlet nettopp om det å se andre mennesker og hvilke effekt det nettopp hadde. Det var i samband med at fler og fler ungdommer faktisk var blitt ensomme. Jeg her også skrevet mye om det å stoppe opp å tørre å se andre mennesker. Ofte blir vi henvist til å bli tall i en kø. Vi er bare brikker i et spill som skal gå opp, alt skal lønne seg. Er det rart at stadig fler og fler blir utbrente på jobben går sykmelde, når man stadig skal leve under et jag om å prester bedre og bedre og ennå bedre og tilslutt bli sitte igjen som maskin? Når mennesker ikke lenger kjenner seg igjen i karakteristikker om seg selv hva er galt da. Glemte vi å spørre hva vi kunne gjort andelenes. Løsningen og den gode samtalen hvor ble den av?  vi mennesker er ikke maskiner som bare kan skiftes batteri på vi er levede vesener med behov og følelser. Vi er forskjellige og ingen passer helt inn i den samme formen. Det er faktisk ganske unikt å tenke på at akkurat du er du og ingen andre. Så hvorfor skal vi ha alle til å passe i samme form, lettvint? tja, i så fall for de som utviklet systemet, men ikke de som bruker det. Hva med å se de menneske du møter å møte dem med et åpent sinn. oppstår det et problem er det jo bare du og den problemet oppstod med som kan løse problemet. Ofte handler ting om dårlig kommunikasjon, så løsningen er kanskje at men må bli et lyttende menneske som prøver å se løsninger, i stedet for å presse alle inni samme form. Det å møte noen på demmes prismisser er ofte lurt for å få til en dialog. Men det handler også om å ta seg tid til å bli kjent med den du sakker med før du kan utgi deg som noen mentor ovre hva de sliter med. Min oppfordring til alle er at men prøver å se menneske og ikke bare problemet.

Ta vare på hverandre. Ha en fortsatt god påske.

 

Dagens status!

Glad av å jobbe.

Hei jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvordan min påske har vært. Egentlig hadde jeg skrevet dette innlegget før, men dataene min klarte å slette hele innlegget til min frustrasjon. Påske er for mange et etterlengtet avbrekk fra en ellers så stressende hverdag. For meg er det også det, som dere vet så har jeg forsett ikke jobb. Men i påsken har jeg fått jobbet frivillig for hjelpkorpset. Jeg hadde vakt fra tirsdag til torsdag noe som vil si at jeg hadde vakt i 72 timer i et strekk. Det er selvfølgelig slitsomt, men også utrolig gøy. Det var de dagen i påsken som jeg har jobbet at jeg har faktisk trives best med meg selv. For de som ikke var det er arbeidet for hjelpkorpset frivillig slik at jeg tjener ingenting på å sitte på vakt, men for meg er det å se de glade ansiktene til folkene jeg hjelper mer enn nok lønn for meg.

Det er også et avbrekk i hverdagen og man kan for isåfall noen timer glemme at man ikke helt har en fantastisk hverdag. For meg var det godt å bre sitte på hytta å faktisk føle at jeg var til nytte. Jeg fikk også noe utfordring i at jeg fikk kjøre varekjøringen med skuter. Jeg liker å bli utfordret å mester ting å det er vel kanskje det jeg mangler i den hverdagen jeg per i dag har. jeg har ingenting jeg må mestere. Etter å ha sittet på vakt i tre dager tok jeg til på det som skulle vært gjort hjemme. Siden pappa og søsteren min var på vakt og mamma var syk kunne jeg jobbe i mitt eget tempo og det er deilig.

Spjelket tommel.

I skrivende øyeblikk sitter jeg med en spjelket tommel. Den er blå/ lilla av farge og opphovnet. Trolig har den vert ute av ledd. Den har isåfall fått seg en skikkelig knekk. Jeg har ikke vert hos legen med den, hva skulle jeg der midt i påska, det er min egen feil at den er slik den er. Dessuten lever jo jeg i beste velgående bortsett fra en litt kranglete tommel. Det skjedde da jeg skulle skifte redskap på frontlasteren. Det er to tykke bolter som sitter innmari godt fast så men slå dem ut. Jeg tenkte at det skulle jeg jo klare å skifte redskap. Så jeg kjørte til traktoren og satte igang banke i vei. Jeg deljet til bolten og alt gikk veldig bra til den satte seg fast. Jeg brukte en annen brukken bolt for å slå en andre bolten og en hammer. Selvsagt bel jeg irritert over at jeg ikke fikk det til å dermed tok jeg skikkelig drag å slo til alt jeg hadde og der var tommelen min. Hva jeg da sa da kan ikke gjengis her. Dermed var det bare å stoppe traktoren og spring inn og finne noe i fryseren. Ofret ble en pakke med pytt i panne og en pause til meg. Så der satt jeg å prøvde å fryse ned fingeren min kraftig irritert. Etter å ha sittet å fryst ned fingeren min en stund  fant jeg ut at det kanskje gikk an å spjelke den. Som tenkt som gjort jeg spjelket den og gikk for å forsette arbeidet. En skadet tommel var ikke noe hinder bare en lite ulempe fordi den var i veien og ikke bruken til noe. Men jeg fikk av piggen og på med skuffa. Jeg hadde klart å krøkt og fått en knekk på bolten på laseren så den fikk jeg ikke inni igjen dermed sikret jeg med en brukket bolt og kjørte forsiktig og fikk ut rattet. Pappa sa til meg etter å ha skiftet til pigg igjen på lasten, "hvor hardt slo du egentlig, du har jo prestert å krøkt bolen". Noe jeg forstod på pappa at var bortimot umulig med håndmakt, derfor er det vel ikke så rart at tommelen min ble bulka. Men jeg sier som Tom Hilde sa etter å ha brukket ryggen "tøffinger har ikke vont".

     

Prektig lei av nav.
Som dere sikker forstår har jeg altså ikke fått noe mer hjelp fra nav. For noen dager siden leste jeg om det som blir kaldt "naving". Det er etter det jeg har fått med meg blant annet ungdommer som vil ta seg et friår å dermed gå på nav. Som dere sikkert leste i flere innlegg tidligere får jeg ingenting fra NAV. Etter det jeg har skjønt er dette avhengig av hvilken kommune du bor i og ikke minst hvem du treffer på som nav-konsulent på nav. Jeg mente at et slik system skulle vært standardisert slik at alle skulle få lik behandling. Det er mange mening om dette nav, noen mener at det er bra slik det er og ander maner til å med at det bør avskaffes. Jeg er enig i at det ikke skal være slik at man skal tjene på å gå på nav. I kommunen Åmli i Agder strevde de med at det var mage som gikk på nav. Dermed satte de dem som var arbeidsdyktige til å jobbe, de hogde ved og kjøret gamle damer. Dette førte til at mage slutta å gå på sosialstøtte for det var ikke lenger å ligge på sofaen å dra seg. Et slik tiltak synes jeg høres bra ut, de får faktisk gjort noe samfunnsnyttig for seg. Jeg trenger hjelp fra nav til å komme meg inn på arbeidsmarkedet. Det er ikke det at jeg ikke gidder å jobbe, men jeg klar rett å slett ikke å komme meg inn på en jobb. Jeg vil tro at de som sitter på nav har mer grei på hvordan man skal gå frem enn det jeg har. Jeg har jo tross alt sittet på skolebenken i alle år og bare vist at denne dagen ville komme. Jeg trodde faktisk at det skulle være letter å få seg en jobb eller i det minst få jobb fra nav. Gi meg en jobb. Jeg vil ikke langer være avhengig av mine egne foreldre å måtte per definisjon bo i telt. Jeg kjenner både folk som får til mer enn de klarer seg og folk som knapt nok kler seg på det de får av nav. Jeg tenker at dette ikke er rettferdig, det skal ikke være lønnsomt å gå på nav, men man skal heller ikke måtte sult ihjel. Jeg synes at de som trenger det som er syke skal få støtte, men de som er friske som det ikke mangler noe annet en arbeidsmoral skulle måtte jobbe for det. Jeg leste en artikkel i Dagbladet om en som har godt på nav i tre år fordi han ikke hadde funnet seg noe fornuftig å gjøre. Etter det jeg leser i den artiklene ser ham etter en lederjobb. Men det er vel ingen som starter på toppen men må jo arbeide seg oppover å får man ikke drømmejobbene med en gang så må man finne seg i å jobbe litt lenger nede. Jeg hadde kommet til å gå på veggen is jeg skulle gå på nav i tre år. Nå har jeg vert arbeidsledig i 3 måner å holder på å gå på veggen etter bare tre uker. Jeg vet ingenting om hav som hender meg neste uke eller om en måne jeg kan ikke planlegge noe som helst.

Gi meg en jobb Erna

I VG for noen dager siden gikk Erna Solberg ut og sa at det som ikke tok i mot det arbeidet som ble tilbydd dem kunne klare seg på 70 kroner om dagen. Dette var de som var friske og som kunne arbeide. I dag er det et virvar av lover og releger som jeg må sette meg inn i for å finn ut hva jeg skal søke om og hvordan man kan få hjelp. Jeg trenger hjelp for å komme inn i arbeid for jobben den kan jeg klare utmerket selv. Jeg vil ikke snultre på Nav, jeg vil betal ned lånet mitt å leve et normalt liv. Jeg vil ut i arbeidslivet, men trenge hjelp. Jeg trenger et normalt liv ikke dette depressive livet jeg har nå. Så vis Erna sier at hun har en jobb til meg så får hun komme med den. Selvfølgelig har det kommet reaksjoner på dette utspillet og noen mener at ordningen er fin slik den er, men er enig i at man må få bukt med trygdesvindel før de kommer inn i systemet. Jeg er vel en av de nav skal begynne med, en ung arbeidsvillig jente som mer eller mindre kommer til nav å ber om de ikke kan hjelpe henne med et eller annet arbeide, Jeg blir sparket ut igjen med benkjeden at her tar vi bare mot de som er høytutdannet og arbeidsvillige, her tar vi kun i mot arbeidsskye, gidda løse, laver utdannet folk som bare har i tanke å komme på nav for å få penger for å ikke gjøre noe. Med andre ord her hjelper vi ikke de som kunne klart å stått på egen bein med tiden, men trenger litt starthjelp, bare de som ikke er villige til å gjøre en dritt for pengene. Her skal de sies at det sikkert er mange som går på former for trygd som de absolutt fortjener, de som er syke og gamle og ikke på en eller annen måte ikke klare å jobbe. Det er ikke de jeg snakker om her, det er de som  ikke gidde å gire reva si opp av sofaen for å gjøre noe.
Du er for resurssterk til å få hjelp, men hvorfor klar jeg da ikke å få meg jobb. Jeg får ikke engang svar fra arbeidsgiver før lenge etter ansettelsen er klar og ingen begrunnelse. Dermed gir egentlig nav meg to valg, det er enten å snultre på mine egen foreldre og ha dårlig samvittighet, eller å begynne som kriminell. Har hørt rykter om at de har det ganske luksuriøst, dessuten dess verre de er kriminelle des bedre får de det i fengsel. Man kan jo diskuter om det er rett også. Jeg her som dere sikkert forstår delvis snyltet på foreldrene mine, jeg lengte febrilsk tilbake til skolen og mestringsfølelsen. Nå soper jeg rundt blakk, uten jobb eller kjæreste og uten noe liv å leve for. Må jeg drepe noen for å bli sett?              

Kjærligheten.
I påsken har jeg vert opptatt av vakter og mestring at jeg ikke har gjort noe i prosjekt kjærlighet. Selvfølgelig har jeg tenkt på han hver eneste dag. Hvordan har ham det? hvor er han? hadde han synes at jeg hadde vert tøff nå? hadde jeg imponert ham med dette? Hva tenker ham om meg sånn egentlig? ja dere skjønner tegningen slike kjærlighets-ting. Jeg har sett at det er mange av dere som har prøvd å gjette på hvem i alle dager han er. Men som jeg har skrevet flere ganger vil jeg ikke avsløre hvem ham er uten å ha snakket med ham om det selv. Han vet at jeg har følelser for ham og det kan hende han selv vet hvem jeg snakker om. Jeg vil selvfølgelig fortelle hele verden hvem ham er hadde det ikke vert for at jeg ikke har diskutert det med ham ennå. Derfor nevner jeg ikke navnet hans på bloggen. Jeg vil at tinge skal komme fra meg og ingen andre derfor vil jeg at få skal vite hvem det er. Han skal komme til meg å få høre sannheten ikke av rykter. Det er derfor jeg har vert så ærlig ovenfor ham. Jeg vil få ham til å stole på meg, jeg skal være der for ham og ta vare på ham. Jeg skal ikke være en byrde jeg skal være en resurs. Ikke det at jeg tror at vedkommende kommer til å få en hushjelp for det er jeg ikke god til, men jeg skal være der når vedkommet trenger meg på godt å vont. Jeg er jo ikke redd for å få møkk under neglene bokstavelig talt, jeg er ikke til pynt. Jeg liker å være aktiv og utfordre meg på nye områder(også liker jeg meg best i miljøer som er dominert av gutter). Det vi si at jeg er en jente med guttoppdragelse, klarer du det klare jeg det(må bare øve litt først). 

Kjærligheten er et evighetsprosjekt.

Prosjekt kjærlighet.

De som har fulgt bloggen her har sett at jeg har et prosjekt kjærlighet. At den gutten som jeg har lyst til å bli sammen med ikke har vert så enkel å få tak i har vel været ganske klart. I mars fyller prosjektet mitt 3 år eller det rettere sagt at jeg har vært forelsket i samme gutt i 3 år. Det er veldig lang tid uten å få respons fra gutten så ja her funnet ut at det er nødt til å være en ganske sterke forelskelse. Når jeg ikke ser gutten på en stund kan jeg enkelte ganger bli litt usikker på hva jeg føler for ham. Men så fort jeg kommer i nærheten av skjønnheten blir jeg helt sikker på at det er ham jeg vil ha. Jeg kan stå å fnise for meg selv i smug fordi det kiler så febrilsk i maven. Det er vel en del av det å være forelsket. Her jeg sitter smiler jeg litt for meg selv når jeg tenker på ham blir jeg litt lykkelig. Det som murrer i bakhodet er at lykken min kan bli brutt. Et  negativt svar er nesten det verst om kan hende meg.

Lappen.

I et innlegg den 6 desember forteller jeg om at jeg har fått gitt gutten jeg elsker en lapp. Dette var en lettelse og jeg håper med hele mitt hjerte at ham responder snart slik at jeg kan slutte å lure. Vis ham selv leser dette så håper jeg at du har såpass respekt for meg at du svar meg. Det som stod på lappen er sant å vis du ser etter så kan du finne fler usynlige spor. Jeg vet at ingen respons også kan være et tegn på at ham ikke har føler for meg. Den tankerne har nok streifet meg, men jeg buker å si at så lange det ikke har kommet noen klart svar er det jo håp. Bekreftetese er den eneste sikkerhet man kan få i alle situasjoner. Å jeg har jo brukt 3 år og siden jeg gav ham lappen er det akkurat i dag en måned. 

Tenkt gjennom konsekvensene.

Jeg vet at dette valget som jeg har gjort har visse konsekvenser og at jeg kanskje ikke vet alt om konsekvensene dette innebære. Men til de som leser denne bloggen vil jeg si at jeg har prøv å sette meg inn i den guttens situasjon så mye som mulig. Jeg så at i et tidligere innlegg var det noen som var nysgjerrige på hvem dette er. Å jeg skrev svært tydelig i det innlegget at jeg vill ikke fortelle hvem det er av hensyn til både meg selv og ham og til andre.Vis noen forstår utfra dette hva det er så ber jeg i hensyn til alle at der ikke nevner navn.     

Ingenting tilfeldig.

Det er klart at jeg har begynt å tenk på om mitt prosjekt er nytteløst, men jeg tenker slik at vis man gir opp så komme man heller ikke til å nå målet. Et sitat fra Tom Hilde "Vis man legger nok arbeide vil man nå målene man har i livet" Jeg er villig til å legge ned masse arbeide for å prøve å få respons fra ham jeg elsker. De som følger med på denne bloggen vet jo at jeg legger ned arbeide for å få ham til å forstå at ham betyr mye for meg. Små hint og ingenting er tilfeldig, men til en viss grad planlagt. 

Begynner å bli voksen.

En annen ting som jeg også har tenkt på er at jeg begynner å bli gammel. Ideelt sett skulle man få alle barne sine før man fyller 30 år grunnen til dette er at etter at man har fylt 30 år har man større sjanse for å få et barn med skader. Siden jeg ser at jeg nærmer meg den alderen med stormskritt og en som er like gammel som meg skrev på Facebook at ham begynte bli gammel og skulle få barn. Da jeg leste dette tenkte jeg Hjelp alle rundt meg får barn, men jeg som har ønsket det lange jeg skal vel ikke være velsignet med å få verken et barn eller en kjæreste. Min søster har helt andre tanker om det å få barn enn meg, men så er hun jo 11 år yngre. Klart er det et stort arbeide å sette et barn til verden, men er jeg ikke klar for å ta dette ansvaret. 

Åndelig kontakt.

Jeg har fortalt i tidligere innlegg at jeg nok er litt overtroisk og at jeg tror man kan åndleig kontakt med folk som man ikke nødvendigvis kjenner. De som følge med i hoppsporten vet at Tom Hilde gikk på tryne mildt sagt i rennet i Oberstorf 29. desember 2011 og at ham knakk ryggvirvel nummer 8. Mer om hva som hente og i etterkant kan du les mer om på denne bloggen her. Det som var merkelig er at jeg fikk ikke sove natten etter, men det er jo en naturlig forklaring ved at jeg er såpass medmenneskelig at jeg synes synes på gutten. Men jeg har en tro på at det finnes mer mellom himmel å jord en folk aner. Jeg tror i likhet med noen andre at det finnes skapninger som ikke alle ser. Noen av disse ser jeg, men det er ikke alle som vil komme til meg. Det er jo selvfølgelig en skremmende tanke, men jeg tenker slik at de er her bare for å hjelpe meg å det er ikke skremmende i det hele tatt. Jeg opplever en del merkelige ting i blant, men jeg har aldri vært redd. Men over til de som hente med Tom. Jeg leste i media at Tom hadde skade i ryggvirvel nummer 8 og da jeg lå i sengen min så lurte jeg veldig på hvor i alle dager dette er. Mens jeg ligger der å tenker på hvor i alle dager jeg kan få tak i informasjonen hugger det i på et bestemt sted i ryggen min, "her" kommer det opp i hodet mitt. Det var en ekkel opplevelse og jeg måtte stå opp å sjekke hvor i alle dager de ryggvirvelen var å det stemte det var 8ne ryggvirvel det hugg ikke noe annet. Jeg her også hatt litt vont i kneet mitt i det siste om dette har en sammenheng med Tom fall vet jeg ikke. Jeg har også været slapp i det siste at jeg ikke har orket noe. Jeg tror at jeg og Tom har en slags forblindelse, men jeg er ikke sikker på hvilken forblindelse det er. Om vi har vert i sammenheng med hverandre vet jeg ikke. Men jeg er ganske siker på at jeg har en eller forbinesle med Tom. Jeg tror ikke Tom merker det, men det kan ha sin forklaring i at Tom ikke sensitiv mottagelig eller åpen for den åndelige kontakten. Selvfølgelig kan jeg ikke være sikker på det, men jeg antar det er slik. Kanskje er det noe som vil kontakte Tom å fortelle ham noe og at det har en sammenheng med fallet. Ikke vet jeg, men jeg håper og tror at Tom snart er tilbake.

Det overtroiske.
Noen ganger er slik at men skulle ønske at man hadde en slags kontakt inn i kjærlighetens verden. Det er noe jeg ikke har og jeg tror det er en grunn til dette. Noen mennesker får jeg rett å slett ikke opp, så jeg ser ikke gjennom mennesker selv om det kan virke som enkelte ganger. Hvorfor jeg får opp Tom Hilde vet jeg ikke, men jeg har en tro på at det er noe som jeg skal hjelpe ham med. Det er vel bare den åndelige maken som vet hva som er grunnen. Tiden vil vise. Jeg vil jo svært gjerne hjelpe Tom for ham har betydd utrolig mye for meg. Ham har bevist for meg at vis jeg jobber hardt nok så når jeg målene mine. Det er mang en gang jeg har sittet å tenk på om det hadde vært enklere vis jeg hadde hatt en åndelig kontakt med min hjertene kjær. Jeg tror det handler om å åpne hjertet sitt så kommer svarene etterhvert. Nå kan det hende at mange sitter å lure på om jeg er sik spenna gal, men det er bare slik ting ser ut for meg. Jeg håper at jeg i fremtiden kan bli ledet til målet å får en åndelig veiledning på veien. Jeg begynner å bli veldig lei av prosjekt kjærlighet. Å skulle vel ønske at det fikk en ende eller at jeg fikk åndelig kontakt med den.  

Dette ble et lang innlegg. 

Vi snakkes!

Et stort hull i bakken!

Som dere ser hadd vi altså et velig stort hul i veien etter vannet hadde gjort seg ferdig med sin ferd fredag. Dett hullet førte til at vi ikke kom ut av gården vår i pinshelgen.

Her kommer en oppsumering av helgen hjemme hos oss.

Jeg velger å gjøre det slik:

Vannet renner i en stor foss ned i hullet i veien vår. Ca klokken 13 fredag 10. juni.

Her står jeg den 12. juni klokken ca 16, omternt der fossen kom ned, i hullet som vannet laget fredag. Her var hullet i bakken den 12 juni ca klokken 20.30.

Der skuffa ligger stod jeg bare noen timer før.

Ja slik har altså min pinshelg hvert å nå håper jeg bare at veien blir åpnet igjen slik at jeg kommer meg på rennet som er på Lillehammer den 14 juni.

Legg gjerne igjen en komentar, vi snakkes!

Regn regen og atter regn

Gjesp. Her regen det som det inge himmel skal være. Nå bor jeg på en veiløs gård og da er det godt at man har gode og hjelpsomme naboer.

Vi er forsattt veiløse og kommer til å være det til i morgen ettermiddag. Takstmannen kommer vel ikke før utpå høstparten så jeg tror jeg bare setter meg ned og drar dyna godt oppover øra for nå begynner elvesusen bli plagsom. Vannet fra brønnen er som du skulle tatt det fra en sølepytt og gulbrunt på farve. Gården vår er en eneste leirsuppe så det er verken gøy å være ute eller inne. Jeg legger ut noen bilder fra i går her så kan dere se på de.

Storustbrua den 10.juni 2011

Slik ser gårveien ut i flomvannet.

Denne gropen er omtrent 2 meter dyp, skal prøve å få på komme ned i gropen slik at der får se hvor diget det er.

Kattepine, vår katt er redd for vann da blir flommen en kattepine.Jeg har veldig mange fler bilder, men jeg får rett å slett ikke lasta opp fler bilder. Men jeg skal prøve og oppdatere litt etterhvert så følg med.

Bjørn på trappa, nesten i såfall

Nei det er ikke koselig å sitte vite at det er en Brunbjørn på trammen. I kveld ved 9 tiden bel det observert en brun Bjørn bare få kilometer unna hjemme. Ukoselig kalle jeg det. Det er heller ikke koselig å vite at det går ute søyer med lam bare få meter unna her. Heldigvis er katten vår Spragel kommet inn ijen. Huff jeg fryser nedover ryggen. Jeg liker det ikke særlig fordi at jeg vet at Bjørn er det farligeste dyrert av våre 4 store og er faktisk den som kan alene drepe mennesker. Det er ikke særlig hygglig å vite, når den lusker runt her. Somregel dreper den for fettes del og dermed er jeg heligvis ikke i faresonen siden jeg ettter en inspeksjon i går kveld fant ut at jeg så alle min blodårer. Jeg fulget systemet helt ned i fingerspissen pg helt til tåspissenne. Litt kult egentelig for man trenger jo ikek studer modeller for jeg kan jo se det på meg selv vis jeg har lyst, på et høyst levende menneske.
Jeg oppforder dere forsatt til å gjette på min alder?
Også å stemme på avstemninge på siden her. -->
Men nå må jeg legg meg vis jeg skal klare målplanen.
Skrive mer i morgen.
Snakkes!

Status sauelemming

Hei nå er det snart å vi kan telle på en hånd hvor mange søyer som er igjen til å lemme, men likevel er det ikke helt lemming fri før rundt 17 mai. Jeg har igjen i søye som heter 7019 og hun er ganske sen. Til nå har vi 3 firlinger, rundt 30 trillinger og en del tvillinger både biologiske og adopterte og få enkelt lam. Jeg har lært å vende å snu på lam inne i moren, nå som pappa endelig har latt meg slippe til etter at ham måtte gi opp en søye som ble for trang for ham mens jeg kom inni. Fattern er den flinkeste sauebonden jeg vet om, han er ryktespurt over hel bygda når det er lemming-vansker ringer vi ham, og etter på vis vi ikke får det til da kan vi ringe dyrlegen. Pappa er en god læremester siden ham er så flink, dermed har jeg mye og lev opp til når det gjeller pappa. Det beste jeg vet er når ham blir stolt av meg, det er noe jeg håper jeg at kan komme til å klare å gjør også i fremtiden. Men da må jeg jamme henge i sælen for her får du ikke skryt mindre du jobber så svetten siver, for akkurat skryt det er pappa grådig på. For å si det enkelt alt det ham klare å gjøre betre enn deg får du ikke skryt for, alt som ham ikke har peiling på, men som du takler får du ikke skryt for, men vis du klare å prester betre enn ham i noe som ham er god i uten å trene, da får du skryt etter en to-tre dager, etter nøye vurdering. Mislykkes du får du kjeft og sure miner. Retter sagt med pappa må du slåss for å få skryt. Du får kun gjøre ting ham er god på vis du før du har prøvd klare å gjøre den tinge perfekt, noe som skurre ja. Det vil si du må enten lure deg til det eller rett å slett mase deg til det(påpeke pappa sine feil). En anen mulighet er å spørre mamma, slik at hun spør pappa for hun har innlagt et ekstra gen for takling av familien. Må jo ha det for å kunne leve sammen med oss.

Elles så har jeg fått ansvaret for foringen på kvelden etter en seriøs diskusjon med fattern der også, og noen nattevakter. Så nå gleder jeg meg til å se alle de fine friske lammene sprett rund og glede meg over de liv som er født her på gåren. Se også bilden i inlegget nedenfor.

I den siste uken har jeg også hatt hjemmeeksamen og den avsluttes på mandag klokken 14. Skriver mer om den senere.

Men nå kjære lesere har jeg en utforing til dere: Jeg har fortalt en del om meg selv gjennom denne bloggen, men hvor gammel er jeg?

Jeg vet at noen av min lesere vet det, men det er ikke alle så sett i gang å tipp.

Et for baktriefritt samfunn

Hei det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er en masse grunner til det blant annet at jeg synes at det forugående innlegge var til ettertanke og at flest mule skulle lese det som første innlegg på siden min.

Men i dag tenkte jeg at jeg skulle ta for meg noe som alle på en eller annen måte er litt opptatt av nemlig bakterier. I denne artikkelen her skrives det om hjemmets mange farer når det gjeler batterier http://style.no.msn.com/tara/galleri.aspx?cp-documentid=157305609&page=1. Både E-kolibakterier og andre lumske bakterier lure rundt i alle kroker. Badet er et supert miljø for bakterie og man an rett å slett se det gror av dem vi man er obs og ikke har vasket på en stund. Mange av tingen som stod på denne listen viste jeg faktisk, men har med viten og vilje latt være og unnlatt det. viste du for eksempel at den maskinen som du mest sannsynlig sitter på nå er en av de som samle mest bakterier, ja faktisk ennå mer enn toalettet. Skremmende ikke sant, men hva skal vi gjøre da sal vi desinfisere alt vi har i hele huset? Har vi i dag tid til det? Blir man egentlig syk av å ha bakterier rundt seg eller er det bare noe som noen vil ha oss til å tro. Jeg tenker det at sykehus og legekontor må førere med bakterier, man ser jo at det er desinfiserende vesker over alt på disse stedene, men hva i alle dager gjør du på disse stedene vis du ikke er syk selv eller skal besøke noen som er syke. Ja jeg vet at de mest alvorlige syke ligger på isolat både fordi de ikke tåler batterier og an dø av dem, men også fordi at de ikke skal smitte ander med sine bakterier.

Jeg er oppvokst på gård og har siden jeg var liten gått i det miljøet. I fjøset er det er veldig spesielt miljø og faktisk kan du få Kols av å jobbe i fjøs. Hjelpes meg tenker jeg hvor i samfunnet kan man ikke få skal de lumsk sykdommene nå da. Ingen steder mener jeg. I dag bor stadig flere og fler av oss i byer og tetter bebygde strøk Her florer det med bakterier tenk bar på alle de menneskene som du møter hver eneste dag. Ta du deg en liten tur på hvilken som helt t-bane i Oslo sånn i 4-5 tiden om aftenen får du se hvor mange batterier som legges igjen i en t-bane vogn hver dag.

I Norge har vi verden reneste og beste mat, vi fokuser på kvalitet fremfor kvantitet Mye av det jordbruket som drives i Norge i dag drives i små enheter der vi til en hver tid an ha oversikt over bakterie mangfoldet som er i bestandet av dyr. Likevel er det forhandlinger om hvor mye en bonde bør tjene i disse dager. Faktisk ligger en bonde under vanlig inntekt til industriarbeider så mye at det er hårreisende å tenke på at bonden faktisk produser det viktigste vi trenger nemlig maten. Tallen har jeg ikke i hodet, men jeg vet at det er skremmene og grunn tila at mange ikke velger yrket som vi absolutt trenger her i Norge.

Men over til bakteriene igjen, viste du at folk som har et stort lag av møkk utenpå seg faktisk er mer motstandsdyktige mot bakterier enn de som ikke har det. Lars Monsen vaker seg ikke grunnet både det at ham da ikke fryser og grunnet at ham med det holder seg mer frisk i å med at baktreine trenger tid på å trenge inn. Man kan også se på mennesker som ikke kan ta vare på seg slev og ikke har vasket seg på lang tid kommer inn på en omsorgs institusjon og blir rengjort faktisk dør av det vis det blir gjort for brått. Men hvorfor dør ikke mennesker som spiser maten vis kaster i søpla? Jo det har nemlig satt opp et immunforsvar som kan skremme live av de fleste. De tåler mat som er råtten har masser av bakterier osv. Jeg tror det at vis vi til en hver tid er for nøye med at vi ikke får på oss bakterier så må vi slite med sykdommer som vi ellers ikke ville ha fått, vi blir rett å slett syke av at vi er for renslige. Som de fleste vet blir melken kokt og sentrifugert (pasteurisert og homogenisert) før den slipes ut i butikkene. Jeg har i alle år drukket melk rett fra tanken, altså melk som ikke er behandlet Jeg har altså vent meg til den melken helt fra jeg var liten, men i de siste åren har jeg også begynt å drikke mel som kommer rett fra spenen til kua og som jeg slev melker i en kopp. melken som du drikker fra kartongen sendes gjennom et fileter før den sendes på tanken, men melken som jeg melker i min egen kopp sendes ikke gjennom et slik filer og dermed kan det både bli med uhumskheter i melken jeg drikker. Etter det jeg vet skal jeg altså bli syk av det, men det er akkurat det jeg ikke blir. des mer melk jag drikker på denne måten des skjelner er jeg syk. har det en sammenheng. Jeg mener det. Jeg troe det at mitt immunforsvar har funnet ut at her er det bare å jobbe for vi blir til en hver tid bombardert med forskjellige stoffer som vi må bekjempe. Dermed kommer aldri mitt immunsystem på latsiden og er i stand til å takle nye utfordring Men det kan også bli for aktivt og jeg sliter med pollenallergi noe som jeg hiten til har klart å løse med å ta mine forhåndsregel og pollensprøyte. Jeg sier ikke dermed at man skal bombarder seg med batterier, men kanskje utsette seg for noen slik at man kanskje på sikt får en betre helse.

Spørmålet til dere blir i denne omgangen:

Lever vi i et for sterilt samfunn der vi rett å slett ikke tåler nye bakterier?

Bør vi utsette oss for bakterier av en mindre farlig sort for å kunne får en betre immunforsvar på sikt?

Det som aldri skulle ha skjedd, R.I.P.

Nei, ordet flyr gjennom hodet mitt. Nei det er ikke sant, du tulle sier jeg til søsteren min Gå inn å sjå sjøl, på Facbook får jeg bekrefta at det jeg frykte var sant. Jeg rister hva i alle dager har hent? På bordet står det frokost, men jeg er ikke sulten. Jeg vil bare hyl skrike det er som en del av hjerte mitt er revet i stykker. Ikke ante jeg at jeg var så glad i deg, ikke ante jeg at du betydde så mye for meg. Arret i hjerte svir av savn, det kjenners som et piskeslag.

Jeg tenkte på deg for ikke så lenge sia. Hvordan hadde du det, var du forsatt på Dombås eller hadde du reist en annen plass. Jeg viste ikke, lenge sia jeg hadde sett deg. Mange år faktisk, men du hadde tatt en større del i hjerta mitt en jeg trodde. Tenkte jeg skulle skrive en melding til deg på Facbook og lure på om du ha det bra, liksom slik for sikrehets skyld, men jeg gjorde det aldri. Nå er det forsendt, en blid gutt med masse folk som var glad i ham har endt sitt liv.

Jeg prøver å gjøre noe, men jeg mister alt i bakken. Orker ikke savnet tar for stor del. Jeg begynner å gråte igjen og igjen. Det var et sjokk ikke noen trivle begynnelse på en påskeaften. Undring bli større og større og utover dagen får jeg vite hva som har hent deg. Meldingene sømmet inn på Facbook profilen din. Mange var glad i deg, såg du dem ikke. Jeg var en som var glad i deg med de tause orden som jeg aldri fekk sagt deg. Nå må jeg slutte å brenne meg på usagte ord, bli flinkere til å si at jeg er glad i folk. Jeg har vært glad i deg siden fyste gongen jeg møtte deg. Du skulle ikke dra, ikke så fort. Tanken surre, hadde jeg vist hva som var i ferd med å skje hadde jeg skrevet melding på Facbook, hadde det gjort en forskjell. Det nytta ikke å være sterk når innholdet holder på å renne ut. Det er bedre at det renn ut enn at det bli innestengt å at ting ende slik. Ting skal ikke ende slik, ikke på den måten.

Minnene fra alle raulappan som du alder fikk, du hadde ei i bakhånd. Hun var der, skjønte du ikke at hun ville væra der også ette at ungdomsskolenes rakkeri var over. Nei for du viste ikke hvilke følelser som bobla i de vennskapelige kranglene. Du skjønt ikke at matteboka berre var et verktøy for å få din oppmerksomhet. Jeg husker at du stakk linjalen mellom for at du lettere skulle finne at sida du regna på. Så du ikke smilet, til jenta som mora seg med å erte deg. Jeg tror at du var med på spøken, du tok sikkert at. Så fylte jeg vaskekommen med det varmeste vatnet som ungdomkulen kunne oppdrive og stappa knivene nedi, du skulle tørke å du klarte å gjør samme tabba gang på gang. Men jeg husker ikke at du ble sint, berre gjorde ablegøyer Når det var nok tok jeg opp knivene til deg, jeg læret kossen man skulle gjør det uten å brenne seg. Oss hadde mye moro i lag jeg og du da oss gjekk på ungdomskolen. Skulle vært fest med klassa i fjor vår, men det vart så mye styr så jeg greide ikke å få det til. Tenke at kanskje skulle jeg kjempa mer, laga festen og fått et forvarsel fra deg at noe var i ferd med å hende. Men jeg fikk ingen forvarsel her, sikker for lenge siden jeg hadde snakket med deg. Nå sitt jeg her med en datamaskin på fanget og ser på bilder av gutten som nesten ble 26 1/2 år gammel. Rart å tenke på at jeg er døpt i samme vann som deg, konfirmert ei uke før deg av samme prestene. Du var skikkelig lei av Paparazzien som du kalla meg, men i dag angre jeg ikke på at jeg har så mange bilder av deg fra den tiden vi fikk sammen. Men jeg ville heller hatt originalen enn en skarve papirkopi. Kunne oss ikke gjort som du sa den gangen tent på bilde jeg ville heller gjort det enn å mista deg. Men nå er det forsendt du tok et galt valg, kunne jeg skurvet tiden tilbake. Retta opp, da skulle jeg gjort så mye anderledes den kvelden. Jeg skulle reist til Dombås, kanskje hadde jeg klart å stoppe deg. Kanskje hadde jeg klart å overtale livet i deg til å forsette. Du var så alt for ung, du skulle ikke ta ditt eget liv. Det var oss som skulle sitta på gamlehjemmet og minnes all den faanskape oss gjorde på ungdomskulen, det skulle ikke ende slik. Du skulle vori blant oss til den dagen du sovna inne av et sliten hjerte, hatt en verdig avsluttning med familien runt deg. Men slik ble det desverre ikke, skulle gitt så mye for at det skulle blitt slik. Nå må jeg leve med minne og savne etter deg, det blir tung de vel 60 årene jeg har igjen her på jord. Men forhåpentligvis, vil tiden lege såran litt. Oss var ikke kommet halvveis engåne i livet, før du valget å fære burt. Men minnene av deg skal jeg ta godt vare på for døm får ingen ta i fra meg.

For tungt å bære.

Tungt bar du på dine skuldre,

men ingen viste at det var for tungt.

Du strevet i ditt eget mørke,

du klarte ikke se lyset vennene dine ville gi deg.

Tenkte du ikke på alle som er glad i deg?

På alle de tårer som renner for deg?

Så du ikke at noen strekete ut en hjelpen hånd.

Jeg skulle sittet der om natten,

om det kunne hjulpet deg.

Brukt all min tid, rådet deg,

du skulle ikke været alene nei.

Kjære du skulle kommet til meg.

Nå blir nettene tunge å bære,

dagen trise kjære.

Sorgen i hjerte må jeg bære,
hjelp som jeg savner deg kjære.

Du skulle ropt hjelp,

det var så mange som ville hjelpe.

Hadde vi bare vist,

så kunne vi unngått at det gikk så trist.

Steng ikke følelsene inne kjære,

det var det rådet jeg ville gitt deg med ære.

Sorgen og savnet etter deg, blir tung kjære.

men jeg har læret at tunge ting skal man dele ikke bære.

Sov godt, hvor enn du er kjære. Vær meg nær.

Denne sangen beskriv mye.

Jeg er glad for alle støttende komentere jeg får, håper de kan hjelpe meg i å bearbeide sorgen og savnet.

Frem til VM, men 1000 hopp!

Hei folkens nå er jeg snart i mål i dag her jeg hoppet 20 hopp i dag, men ble da så dårlig at jeg måte gi meg. Hoster og har vont i bringen, så jeg tok et forbad og koser meg. Må ta vare på helsen nå frem mot VM. Skal jo ha full trøkk til å heie på Tom Hilde og co samt jentehoppene. Jeg må sy en drakt til de også og strikke ferdig leggisen kanskje for jeg må jo ha supoerte utstyr til jenten også. Med de hoppen jeg har i dag har jeg 990 hopp og satser på å ha 10 hopp i morgen og dermed være ferdig med det hele. Så det er mulig det blir en video i moregn vis jeg får noen til å filme for meg da. Håper at ejg ikke blir verre heler betre. Er det noen som har noen finr råd mot hoste og vont i bringen tas råden imot med takk. Ha en forsett fin uke, så snakkes vi i morgen.

Nå er jeg er snart i mål!

Hei, her kommer en oppdatering. i dag her jeg vært ute i mange timer for å få unna noen av hoppene jeg skal ha til VM. I dag tok jeg 70 hopp før jeg fikk noen iherdig smerter og måtte gå inn igjen. Dermde har jeg 940 hopp tilsammen. Dermed er det igjen 60 hopp til jeg har nådd 1000 hopp og det må jeg klare til VM i Oslo starter neste Onsdag. Jeg må si at jeg synes dere er veldig dårlige til å kometre og gi meg utfordringer. Jeg håper at dre gir meg fler utfordringer slik at jeg kan lage en blogg som der har lyst til å komentre. Derfor gir jeg utfordringen til DEG til å gi meg utfordringer og kometre bloggen slik at jeg kan bli betre.

Kryssa 800 hopp idag, å slik så det ut.

Jeg synes at jeg nok sitter litt høyt i tiløpet. Jeg må lenger ned, men jeg er på veig. Jeg vet ikk helt hvordan man fikser slik, men ejg finner det sikert ut.
Jeg treffe hoppkanten litt bakkpå, men det er fordi at jeg har et spretthopp. Jeg er heller ikke helt rein i trokket. Det kan du se med at jeg er like helt utstrat når jeg er på hoppkanten, dermed går noe av trokket mitt i lufta og det er ikke bra for lufta trokker du rett gjennom.

Jeg har rette meg opp i svevet, men jeg er forsatt langt bakpå. Men noen meter kommer jeg jo selv om det ikke er så mange. Men jeg kommer meg.
Landingen er litt bakpå, men er det ikke slik at det er vankelig å holde seg på beina vis man lander i overgangen? Der jeg lander er det omtrent flatt. Jeg tror at jeg må trene meg på å komme meg opp fra å sitte på huk.

I dag har jeg hoppet 60 hopp, dermed er jeg 800 hopp og på det siste hoppet så klarte jeg til å med å stå. Jeg har tenkt å ha 50 hopp i morgen også så da her jeg 850 hopp før jeg reiser til Vikersund.

Jeg har også i dag jula halebeinet mitt en del.

Tror dere at jeg klarer 1000 hopp før VM?

Har dere noen utfordring til neste uke?

Det trenger ikke å være noe som har med hopp å gjøre. Jeg har tatt noen av utfordringen der har gitt meg. Så får der være spent på hva jeg har tatt til utfordring, der får se over helgen om jeg klarer oppdraget fra denne uken.

Så nå har dere sjansen til å få meg til å skrive om noe du liker å høre om utford meg.

Så dere har ikke non unskyling for å ikke kometre.

Vi snakkes i morgen, da skal jeg skrive for siste gang før Vikersund.