Vikersund.
Jeg har lovet å blogge om helgen jeg hadde i Vikersund. Jeg skulle også legge ut noen bilder jeg tok, men så så jeg over bildene jeg tok å fant ut at jeg hadde tatt over 600 bilder å det vill bli litt mange å legge ut. Derfor kommer jeg bare til å legge ut en knippe av dem her.
Ordløs
Ja da sitter jeg her prøver å sette ord på det jeg har opplevd i Vikersund, men det er sannelig ikke lett. Opplevelsen som jeg fikk med meg denne gangen er så spesielle at jeg nesten ikke klarer å sette ord på alt. Men jeg skal prøve å gjøre det så godt jeg kan. For meg er skihopping noe av det beste som finnes, grunnen til dette er vel at jeg føler meg helt trygg i en hoppbakke der jeg kan få lov til å være absolutt meg selv. Her er det lov til å heie så du tror at stemmen brister, ta masse bilder og rett å slett ha det super gøy. Følelsen kan ikke beskrives den må føles.
Strålende sol i verdens største hoppbakke.
Jeg kom opp i verdens største hoppbakke tidlig på dagen fredag, jeg måtte ringe en venninnene mine for å fortelle at nå var livet komplett bra for øyeblikket. Hun fikk meg ned på jorden igjen med å minne meg på alt som jeg disse tre dagen hadde tenkt å glemme. Men jeg nektet å la samtalen med henne ta meg ned fra mitt fanatiske berg. Jeg koste meg på renn og smilt til alle jeg så og heiet på de 32 hopperne + prøve hopper som hoppet. Blant prøvehopperne var også Tom Hilde grunne til det var at ham ikke ble tatt ut på laget som Norge stilte med. Men favoritten min var i bakken for å bakke opp de andre så jeg fikk jo sett ham. Mine gledeshyl kan jo alle høre på et opptak som NRK gjorde under
VM i Oslo. Jeg har også vært på tv under Vikersund tross i at jeg ikke hadde på meg drakten. Men jeg koste meg på VM i skiflyvning, der det skulle væra lange svev over 200 grensen. Dette må være årets største opplevelse med sol fra en knall blå himmel og spenning på lange hopp.
Lange hopp og masse jubel.
Når man kommer til Vikersund å ser den store bakken føler men seg ganske liten, man samtidig ganske stor. Tenk der står man å ser opp i et tår som er mange meter over deg og som fra toppen og ned til sletten er det vel 570 meter. Det er en enorm konstruksjon man står ovenfor. Det skal mye til å juble på toppen av den bakken, men jeg prøver ås godt jeg kan. Anders Fannemel hoppet 244 meter og er dermed neste lengst i verden. Det vi si det samme som at vi har Johan Remen Evensen med 246,5 meter på toppen og Anders Fannemel på ander plass på verden lengste hopp. Det må være supert for en stor hoppfans. På fredagen ble rennet avlyst da det gjenstod 8 hoppere grunnet vind derfor ble det kjørt 3 omganger på Lørdagen. Dette var et renn til full brakke vil jeg tro og de som hadde møtt opp fikk se lange svev, fall og en Normann på pallen. Rune Velta knep sølvmedaljen bak Robert Kranjec fra Slovenia. På tredje kom Martin Koch.
Skuffende lagkonkurranse.
Dette bilde av Bjørn Einar Romølen og Ander Bardal viser vel hvordan lagkonkurransen var for Norge. Bjørn Einar tok på seg skylden for at medaljen glapp for Norge, ham hoppet ikke optimalt i lagkonkuransen og var tydlig lei seg for å ha "ødelagt" for de andre hoppene. Mange spekulerte i om ikke de burde satt inn Tom Hilde istedet for Bjørn Einar Romølen siden Romølen heller ikke fikk det til i den inviduelle konkuransen. Jeg er en av de som mener at også Tom Hilde burde fått sjansen i en av konkuransene. Jeg vet ikke hvem jeg skulle byttet ut, men trolig ville det vært Bjørn Einar. På mandag gikk Tom Hilde ut på sein hjemmeside og forsvarer uttaket og at ham måtte bli nummer fem på laget, siden ham hoppet dårligere enn Bjørn Einar. Dette tyder på at de har god lagmoral i landslaget når Tom går ut å forvarer lagkompissen på en måten.
Klem av Marita og Johan.
En av de tingen jeg kommer til å huske aller best fra dette VM i Vikersund er nok likevel den veldig gode klemmene jeg fikk av Maria og Johan. Etter rennet på søndag gikk jeg bort til bussen som Johan Remen Evensen har for å ta bilde. Etter å ha stått der en stund kom en jente springende ned fra bussen og det viste seg å være Marita Søvik Evensen, konene til Johan. Hun gav meg en plakat og sa at hun hadde lett etter meg. Jeg ble superglad for at hun hadde sett etter meg og spurt Johan om han hadde sett meg. Tenk at Marita hadde tenkt på meg og jeg hadde tenkt på henne. Fanatisk hun er en jente jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med og det er ikke grunnet at hun er konen til Johan, men fordi hun er så veldig hyggelig. Så vis det er en ting jeg er misunnelig på Johan for er det henne. Men dere må ikke missforstå jeg unner absolutt Johan, Marita. Jeg prøver bare å fortelle hvor stor pris jeg setter på at hun kom å snakket med meg og gav meg en klem. Etter å ha snakket litt med Marita, fant vi Johan som satt på bak bussen og da jeg kom dit reiste Johan seg og gav meg en god klem. Å jeg gikk rett i luften og stod å hoppet i fler sekunder av den overraskende klemmen. De som stod rundt ble forfjamset å minnet meg på at jeg måtte puste, men ta det med ro folkens det er ikke første gangen jeg har gått i luften grunnet Johan Remen Evensen. Jeg var overlykkelig da ham signerte boken min på Lillehammer. Les mer om det
her. Etter å ha roret meg litt ville alle at jeg måtte ha et bilde av Johan og meg foran bussen. Det var også et stort øyeblikk som jeg kommer til å huska lenge.
Jeg fikk også se bussen og fikk ta bilde av pokalen som Johan fikk etter verdensrekorden. Det var en fin avslutting på VM i Vikersund. Den jeg kommer til å savne mest er nok Marita som jeg håper jeg treffer igjen.
Kommet ned på bakkenivå igjen.
Etter å ha fått en klem av var jeg oppe i skyen og måtte selvfølgelig ringe Åsne. Hun er en venninne av meg som også er interessert i hopping hun synes det var gøy at jeg hadde fått klem av Johan Remmen Evensen. Marita fortalt også at jeg blir snakket om i landslaget og det er jo litt spesielt at de snakker om meg. Etter det har jeg grublet litt på hva i alle dager de sier om meg kom jeg ned på bakkenivå igjen. jeg jeg vet at jeg er en grubler. Alt i alt har jeg med andre ord hatt en super helg i Vikersund der jeg traff Åsne igjen og vi hadde det veldig gøy. Som sagt ble det mange opplevelser på de tre dagen jeg var i Vikersund.
Jeg flytta publikum slik at jeg kom inntil gjerdet (det vil si de flytta seg for å ikke få hørselskade). Jeg fikk se at Rune Velta var på gråte over å ha vunnet en sølvmedalje i skiflyvning og Anders Fannemel som snublet av glede etter et hopp på 144 meter. Å sist, men ikke mins jeg fikk møte henne jeg håpte jeg kom til å møte, nemlig Marita Søvik Evensen og Lea(datteren deres). Johan Remen Evensen kom flyvende inn i bakken under legehelikoptret, og selv om ikke Tom hoppet var ham prøvehopper og jeg fikk sett ham selv om jeg tviler på at Tom så meg.
Alt i at var det en stor opplevelse. Jeg må takke Inger Lise og Arild og noen fantastiske spikrer. Skulle ønske jeg kunne vise alt det fine jeg opplevde denne helgen, men det kan ikke beskrives det må oppleves.
Tusen takk til alle som her gjort dette til en super helg.Uten dere hadde ikke Vikersund vært det samme! Jeg nytte hvert eneste sekund!
Noen spørsmål til dere som leser dette:
Hva er det beste du har opplevd noen gang?
Hva sette jeg mest pris på under VM i Vikersund?
Var du selv i Vikersund hva her du lyst til å si til Arrangøren?
Vi snakkes!
Jeg har lovet å blogge om helgen jeg hadde i Vikersund. Jeg skulle også legge ut noen bilder jeg tok, men så så jeg over bildene jeg tok å fant ut at jeg hadde tatt over 600 bilder å det vill bli litt mange å legge ut. Derfor kommer jeg bare til å legge ut en knippe av dem her.
Jeg kom opp i verdens største hoppbakke tidlig på dagen fredag, jeg måtte ringe en venninnene mine for å fortelle at nå var livet komplett bra for øyeblikket. Hun fikk meg ned på jorden igjen med å minne meg på alt som jeg disse tre dagen hadde tenkt å glemme. Men jeg nektet å la samtalen med henne ta meg ned fra mitt fanatiske berg. Jeg koste meg på renn og smilt til alle jeg så og heiet på de 32 hopperne + prøve hopper som hoppet. Blant prøvehopperne var også Tom Hilde grunne til det var at ham ikke ble tatt ut på laget som Norge stilte med. Men favoritten min var i bakken for å bakke opp de andre så jeg fikk jo sett ham. Mine gledeshyl kan jo alle høre på et opptak som NRK gjorde under VM i Oslo. Jeg har også vært på tv under Vikersund tross i at jeg ikke hadde på meg drakten. Men jeg koste meg på VM i skiflyvning, der det skulle væra lange svev over 200 grensen. Dette må være årets største opplevelse med sol fra en knall blå himmel og spenning på lange hopp.
Når man kommer til Vikersund å ser den store bakken føler men seg ganske liten, man samtidig ganske stor. Tenk der står man å ser opp i et tår som er mange meter over deg og som fra toppen og ned til sletten er det vel 570 meter. Det er en enorm konstruksjon man står ovenfor. Det skal mye til å juble på toppen av den bakken, men jeg prøver ås godt jeg kan. Anders Fannemel hoppet 244 meter og er dermed neste lengst i verden. Det vi si det samme som at vi har Johan Remen Evensen med 246,5 meter på toppen og Anders Fannemel på ander plass på verden lengste hopp. Det må være supert for en stor hoppfans. På fredagen ble rennet avlyst da det gjenstod 8 hoppere grunnet vind derfor ble det kjørt 3 omganger på Lørdagen. Dette var et renn til full brakke vil jeg tro og de som hadde møtt opp fikk se lange svev, fall og en Normann på pallen. Rune Velta knep sølvmedaljen bak Robert Kranjec fra Slovenia. På tredje kom Martin Koch.
Dette bilde av Bjørn Einar Romølen og Ander Bardal viser vel hvordan lagkonkurransen var for Norge. Bjørn Einar tok på seg skylden for at medaljen glapp for Norge, ham hoppet ikke optimalt i lagkonkuransen og var tydlig lei seg for å ha "ødelagt" for de andre hoppene. Mange spekulerte i om ikke de burde satt inn Tom Hilde istedet for Bjørn Einar Romølen siden Romølen heller ikke fikk det til i den inviduelle konkuransen. Jeg er en av de som mener at også Tom Hilde burde fått sjansen i en av konkuransene. Jeg vet ikke hvem jeg skulle byttet ut, men trolig ville det vært Bjørn Einar. På mandag gikk Tom Hilde ut på sein hjemmeside og forsvarer uttaket og at ham måtte bli nummer fem på laget, siden ham hoppet dårligere enn Bjørn Einar. Dette tyder på at de har god lagmoral i landslaget når Tom går ut å forvarer lagkompissen på en måten.
Etter å ha fått en klem av var jeg oppe i skyen og måtte selvfølgelig ringe Åsne. Hun er en venninne av meg som også er interessert i hopping hun synes det var gøy at jeg hadde fått klem av Johan Remmen Evensen. Marita fortalt også at jeg blir snakket om i landslaget og det er jo litt spesielt at de snakker om meg. Etter det har jeg grublet litt på hva i alle dager de sier om meg kom jeg ned på bakkenivå igjen. jeg jeg vet at jeg er en grubler. Alt i alt har jeg med andre ord hatt en super helg i Vikersund der jeg traff Åsne igjen og vi hadde det veldig gøy. Som sagt ble det mange opplevelser på de tre dagen jeg var i Vikersund.
Jeg flytta publikum slik at jeg kom inntil gjerdet (det vil si de flytta seg for å ikke få hørselskade). Jeg fikk se at Rune Velta var på gråte over å ha vunnet en sølvmedalje i skiflyvning og Anders Fannemel som snublet av glede etter et hopp på 144 meter. Å sist, men ikke mins jeg fikk møte henne jeg håpte jeg kom til å møte, nemlig Marita Søvik Evensen og Lea(datteren deres). Johan Remen Evensen kom flyvende inn i bakken under legehelikoptret, og selv om ikke Tom hoppet var ham prøvehopper og jeg fikk sett ham selv om jeg tviler på at Tom så meg.
